Hatland lanserer boka Veivalg i velferdspolitikken, som beskriver trender og utfordringer for den norske velferdsstaten.

– Norge har de siste årene ligget på topp på FNs Human Development Index, men dette betyr ikke at vi er verdens beste land å bo i.

– Hva som er godt er et normativt spørsmål. For eksempel vil nok mange innvandrere i Norge mene at norsk skilsmissestatistikk og drikkekultur er forferdelig, sier Hatland.

Han mener vi bør unngå å lulle oss inn i for mye selvtilfredshet. 

To fluer i én smekk

– Norge ligger riktignok høyt på mange levekårsfaktorer. Vi har høy sysselsetting og gode velferdsordninger. Norge bruker mer penger på velferdstiltak enn noen gang før. Velferdsstaten er ikke under nedbygging, men heller under ombygging, sier Hatland.

Forskeren mener de to største utfordringene for velferdsstaten framover er å få nok personell til omsorgstjenester og å inkludere innvandrere i den norske velferdsstaten.

– Når vi kommer på sykehjem er det stor sannsynlighet for at det er pleiere med innvandrerbakgrunn som vil ta vare på oss. Omsorgsbehovet blant eldre innvandrere selv kommer dessuten til å være en ny stor utfordring. De bruker i dag de offentlige tjenestene lite og utfører veldig mye gratisarbeid hjemme.

– Et viktig grep kan være å gi innvandrerkvinner som utfører omfattende omsorgsarbeid hjemme lønn og faglig støtte, mot at de går inn i vanlige omsorgstjenestene når den de har omsorg for, faller fra. Slik vil disse kvinnene gradvis bli inkludert i arbeidslivet, samtidig som de løser omsorgsutfordringer.

For snevert fra Brochmann-utvalget

Velferdsforskeren mener at Brochmann-utvalget, som nylig la fram sine forslag, har et veldig ensidig fokus på økonomiske insentiver til å delta i arbeidslivet.

–  Dette er alt for snever virkemiddelbruk. En åpenbar grunn til at færre innvandrere er i arbeid kan være diskriminering på arbeidsmarkedet.

– Noen grupper mottatt mer sosial stønad enn andre, uten at vi har gode forklaringer på dette. Vi må prøve å forstå mer av normene til folk og ikke kun se på dem som rasjonelle aktører.

– Utvalget mener at trygdene skal utformes slik at de leder folk mot arbeid. Velferdsstatens utjevningsfunksjon får mindre betydning.

En bivirkning som at det blir noen flere fattige barnefamilier, både blant innvandrere og etnisk norske tillegges for liten vekt, mener Hatland.

Mer attraktivt med uføretrygd

I Norge har det totale forbruket av trygd lenge vært stabilt. Men det er en klar ubalanse i fordelingen av trygd.

– I 2007 var utgiftene til uføretrygd og sykepenger i Norge 24 ganger så høye som utgiftene til arbeidsledighetstrygd.

– I andre OECD-land var disse utgiftene gjennomsnittlig tre ganger så høye. Ingen andre land hadde en høyere andel mottakere av helserelaterte stønader enn Norge, og denne ubalansen ser ut til øke, forklarer Hetland.

– For den som ikke har en jobb å gå til, er overgang til sykepenger mer attraktivt enn arbeidsledighetstrygd, fordi rettighetene er sterkere og pliktene svakere. Fra uførepensjon er det omtrent ingen som kommer tilbake til arbeidslivet.

Hatland mener vi har fått en feilsortering ved at mange som først og fremst er arbeidsledige havner på disse ytelsene.

– Virkemiddelbruken blir derfor gal. Vi bruker veldig mye helsetjenester til å passe på folk som primært er arbeidsledige.

– Hvis omgivelsene og arbeidsgiveres oppfatter disse menneskene som syke, har det mange uheldige konsekvenser. Mange føler de må leve opp til en sykerolle.

Mindre penger, flere tjenester

– Den rødgrønne regjeringen satser mer på tjenester enn pengeoverføringer. For barn strammes det inn på barnetrygd, mens barnehager bygges ut.

– For eldre strammes det inn på pensjonene, mens omsorgstjenestene bygges ut. Regjeringen prøver å holde igjen på sykepenger og uførepensjon, men øker tjenestene til syke og uføre.

– Denne overgangen fra kontantoverføringer til tjenesyting er en generell tendens i ombyggingen av velferdsstaten, forklarer Hatland.

I framtiden ser Hatland for seg at det blir et sterkere skille mellom dem som er i stand til å sette seg inn kompleksiteten ved alle mulighetene i velferdsordningene. Han ser for seg at det vil komme flere internasjonale tilbud, større differensiering og mangfold.

– Den økende andelen av befolkningen som har utdannelse vil klare seg bra, mens de som mangler kompetanse vil tape på valgmulighetene og fleksibiliteten. Her ligger det en stor utfordring framover.

Det gode liv

Hatland håper det vil bli mer forskning på hvordan velferdspolitikken gjennomføres lokalt. 

– Hvordan brukes skjønn og hvordan utspiller maktrelasjonene seg lokalt. De som iverksetter tiltak i NAV har stor handlefrihet når de for eksempel avgjør hvem som skal hjelpes tilbake til arbeid og hvem som skal få trygd.

– Jeg skulle også gjerne sett mer forskning på «det gode liv». Vi bør vite mer om hva folk vurderer som velferd og et godt liv i 2011, avslutter nestoren innenfor velferdsforskning.

Lenke:

Forskningsrådets program Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM)