Det blir ofte altfor dyrt og tar altfor lang tid når staten skal bygge eller kjøpe noe stort. I hvert fall om du skal tro de mange presseoppslagene sånt får.

Men det stemmer rett og slett ikke.

– Store, statlige prosjekter er mye bedre enn sitt rykte, sier Morten Welde, seniorforsker ved NTNU Concept. Welde og kollegaene driver forskning på de aller største statlige prosjektene.

– 70 til 80 prosent av prosjektene holder seg under kostnadsrammene som Stortinget vedtar, sier forskningssjef Gro Holst Volden.

Hun tok nylig doktorgraden ved NTNU med en avhandling om statlige investeringer. Prøveforelesningen hennes tok for seg hvorfor staten i det hele tatt står bak store prosjekter, i hvor stor grad de lykkes og hvorfor så mange tror at det alltid går galt.

Mange involverte og mye penger

Noen er nok skeptiske likevel. For når det først går galt med statlige prosjekter, er det ofte store penger og mye tid det er snakk om.

Hovedregelen er at straks en investering er ventet å bli dyrere enn en milliard, må den kvalitetssikres av eksterne konsulenter og med mange krav til fremgangsmåte og kvalitet. Disse kan variere fra en forholdsvis lettbygd veistubb til svære investeringer som nye jagerfly til nærmere 100 milliarder kroner.

Rundt 30 prosent av alt arbeidet i Norge er knyttet opp mot nettopp prosjekter. Andelen øker.

Både når det går godt og galt kan det være nyttig å forstå hvordan du kunne gjort noe bedre. Noen forskningskroner kan bli en god investering.

Undersøker for å lære

– Vi evaluerer ikke i etterkant bare for å finne ut av hvem som tok hvilke avgjørelser og hvem som var ansvarlig for hva. Vi gjør det også for å lære, sier Volden.

Det kan for eksempel handle om organisatoriske grep, møteplasser for dem som er involvert og om ulike måter å jobbe sammen på for å spare tid og penger uten at kvaliteten får lide.

Finansdepartementet finansierer rett nok NTNU Concept med 11–12 millioner kroner i året, men det er et uavhengig forskningsprogram som skal bidra til at vi får bedre kvalitet og mer igjen for pengene til store, statlige investeringer. De følger de svære prosjektene nøye, både underveis og i etterkant.

Store, langsiktige mål

Når staten bestemmer seg for å investere stort, er det ofte i overordnede saker som infrastruktur, helse, utdanning og i landets sikkerhet.

Investeringene skal gjerne sikre at folk har tilgang på det de trenger av transport, energi og andre faktorer som skal til for å holde økonomien i gang. I seg selv kan investeringene gi arbeidsplasser og muligheter for firmaer. Innimellom kan det nok dukke opp rene prestisjeprosjekter også.

– En rekke studier har vist at kvalitet i tidligfasen kan være avgjørende for om et prosjekt lykkes eller ikke. Men samtidig kan omfattende utredninger skape forventninger og låse fast beslutninger om å gjennomføre noe, selv om utredningene etter hvert viser at prosjektet blir mye dyrere eller gir lavere nytte enn det en først så for seg, sier seniorforsker Welde.

NTNU Concept forsker på prosjekter helt fra det første initiativet til resultatene er levert.

Medier ser dårlige nyheter

I begynnelsen kan det være mer eller mindre umulig å vite hvor dyr for eksempel en vei blir. Noen slenger kanskje ut et kostnadsoverslag, løselig basert på en vei som ble bygd et annet sted. Men det er jo ikke sikkert at denne blir sånn. Rassikring, en ekstra tunnel, andre grunnforhold, arkeologiske funn og mange andre faktorer spiller inn.

Det finnes mange og gode grunner til at de første kostnadsoverslagene blir feil.

Om medier henger seg opp i de første anslagene, kan det derfor se stygt ut.

– Medier konsentrerer seg ofte om kortsiktige mål og negative nyheter, konstaterer Volden.

Derfor får suksesshistoriene langt sjeldnere store oppslag og mye oppmerksomhet. Likevel er ikke mer enn rundt en av tre skeptiske til nasjonale myndigheter i Norge. Det er mye bedre enn snittet i OECD-landene, der over halvparten er skeptiske.

Hva er en suksess?

Nå er det ikke så greit å avgjøre om et prosjekt ble en suksess heller. Tidsbruk, kostnader og kvalitet kan ofte komme i konflikt med hverandre og kanskje var det greit å gjøre noe skikkelig, selv om det ble dyrere og tok lengre tid.

Det kan være vanskelig å se verdien av noe også. Operahuset i Oslo kostet for eksempel 4,2 milliarder bare å bygge, men det er god reklame for Norge og ga et løft for en stor del av hovedstaden.

Er ellers forsvarsmateriell som aldri blir brukt i kamp bortkastede penger eller var det nettopp investeringene som gjorde at du slapp å kjempe?

Uvanlig i andre land

Siden tusenårsskiftet har altså drøye 70 prosent av de store prosjektene blitt gjennomført til en kostnad lavere enn kostnadsrammen vedtatt av Stortinget. Det har staten spart store penger på.

Men dette gjelder Norge. I andre land er ikke resultatene like gode, men å sammenlikne mellom land kan være krevende ettersom plan- og beslutningsprosesser kan variere.

Kvalitetssikring i forkant av beslutninger om investering er faktisk ikke vanlig, og evalueringer etterpå er enda sjeldnere. I tillegg til Norge er det stort sett Storbritannia og noen få andre land som driver med noe lignende, også når det går galt.

En gjennomgangstone er at pasienten allerede er død, og at det er liten grunn til å finne ut hvorfor. Men da vet de heller ikke hvordan de skal ta for seg neste pasient for å unngå at det samme skjer igjen.

Referanse:

Gro Holst Volden: Up-Front Governance of Major Public Investment Projects . Doktoravhandling NTNU, 2019.

Gro Holst Volden: Management Assessing public projects' value for money: An empirical study of the usefulness of cost–benefit analyses in decision-making. International Journal of Project, 2019. (Sammendrag). Doi.org/10.1016/j.ijproman.2019.02.007

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NTNU?

– Norge er utenforlandet som er mest integrert i EU

Stor forskjell på hvor robuste kommunene er om katastrofen inntreffer

– Liten grunn til moralsk panikk etter #MeToo