Kommunenes holdning til fiskeoppdrett har gjennomgått en endring i de seinere år. I større grad enn tidligere er velviljen ovenfor næringen betinget, men motviljen retter seg ikke mot oppdrettsvirksomheten, skal vi tro ny forskning.

Enkeltkommunener opplever at lokalsamfunnene har fått mindre fordel av oppdrettsnæringen enn hva de hadde forventet. De opplever at den ikke har gitt så mange arbeidsplasser og lokale ringvirkninger som de hadde forestilt seg ville komme.

Dessuten oppleves det som disse gevinstene konsentereres på færre lokalsamfunn.

- De ønsker at en større del av næringens verdiskaping tilfaller vertskommunene. Eller for å si det på en annen måte: en kompensasjon for tilrettelegging for oppdrett i sin kystsone, forteller forsker ved Nofima, John R. Isaksen.

Positive til oppdrett

Analysene tyder imidlertid på at de ikke er motstandere mot videre vekst i oppdrett.

Gjennom en spørreundersøkelse fant Nofima ut at kommunene gjerne tilrettelegger for mer oppdrett.

Forholdet til oppdrettsnæringen framstilles som godt, og profesjonelt ivaretatt fra begge parter, og at oppdrettsinteressene tillegges vekt i kommuneplanprosessene, ifølge analysene.

Nye planer krever mer areal

Oppdrettsnæringen representerer en meget arealeffektiv matproduksjon, og samlet fysisk arealbeslag utgjør bare rundt fem promille av samlet sjøareal innenfor grunnlinjen.

Men mange av dagens oppdrettslokaliteter er ikke lenger tidsriktig. Mange forhold peker i retning av framtidens oppdrettsnæring trenger mer – eller annerledes areal enn i dag.

Ny kunnskap og krav om miljømessig bærekraft og effektiv drift peker, sammen med målsetningen om økt produksjon, i samme retning.

Inntektene av eiendomsskatten er beskjeden

I dag har kommunene anledning til å ilegge oppdrettsanlegg i sjø eiendomsskatt – en mulighet som 114 av 157 oppdrettskommuner hadde innført i 2010.

Nofimas undersøkelser og beregninger tyder på at inntekter fra eiendomsskatt er svært beskjedne.

Parallelt med at næringen har vokst i både volum og verdi, har effektivitetsgevinster og konsolidering på eiersiden ført til konsentrasjon av aktivitet og avkastning.

Mange kommuner sitter igjen med en følelse av at de ikke får ta del i den store økningen som har skjedd i verdiskaping fra denne sektoren.

- Flere tar derfor til orde for at arealbruken i kystsona må belegges med en kompensasjon som tilgodeser og motiverer kommunene til å legge til rette for oppdrett, sier forsker Otto Andreassen i Nofima.

Avgift til kommunen?

En avgift som tilføres kommunene, spesielt der hvor den lokale verdiskapingen er liten eller uteblir, kan bidra til at de handler mer i overensstemmelse med nasjonale mål om en bedre utnyttelse av arealressursene, tror han.

Kommunenes primære inntektskilde er skatt fra kommunens innbyggere. I første rekke inntektsskatt. Skatt på overskudd i bedriftene tilfaller imidlertid staten.

Selskapsskatten som går til staten finner delvis veien tilbake til kommunene gjennom rammetilskudd og andre overføringer.

Men uten en etikett som viser oppdrettsnæringen som avsender og bidragsyter kan oppdrettsnæringen bli nedprioritert i kampen om areal i kystsonen, mener Andreassen.

Stor forskjell på kommunenes holdning

Forskerne har intervjuet ordførere og kommuneplanleggere om deres forhold til oppdrett i sine kommuner. Det er stor forskjell mellom kommunenes holdning til økt tilrettelegging for oppdrett, men langt fra et entydig negativt bilde.

Mens noen få sier nei til mer oppdrett, har de fleste et ønske om å tilrettelegge for mer oppdrettsvirksomhet. Motsetningsforholdet som kommer til overflaten i media modereres kraftig av ordførernes visjon for næringen, mener forskerne å se:

Noen er kritiske til at statlige sektorer som Mattilsyn og Fylkesmann setter grenser for økt oppdrettsvirksomhet, og ønsker bedre kartlegging av kystsonen og nye arealplaner for å tilrettelegge bedre.

Andre ønsker næringen på land, og er kritiske til næringens miljøpåvirkning.

De fleste vektlegger imidlertid dialog og samarbeid for å tilrettelegge bedre, men til gjengjeld ønsker de flere lokale ringvirkninger, sysselsetting og – ikke minst – en arealavgift.

Henter arbeidskraft utenfra

Kommunene ønsker seg altså noe mer igjen for å tilrettelegge for økt oppdrettsvirksomhet.

Den innsatsen som er lagt ned i kommunene for å skaffe seg oppdrettsvirksomhet oppleves ikke å stå i forhold til de samfunnsmessige gevinstene som kommunen sitter igjen med i dag.

Profesjonalisering og industrialisering i oppdrettsnæringen har medvirket til at næringens etterspørsel i større grad retter seg mot spesialiserte tilbydere utenfor lokalsamfunnet.

Et endret arbeidskraftbehov og -marked gjør at de sysselsatte ikke nødvendigvis er hentet lokalt.

Næringen for passiv i planlegging?

Samlet er næringen på terskelen av en tredjegenerasjons lokaliseringsstruktur, noe som vil innebære behov for reforhandling av arealressursene. Dette vil igjen kreve vesentlige endringer i kommunale kystsoneplaner.

Det er en klar tendens til at tidligere rene kystsoneplaner med vekt på tilrettelegging for havbruk, i større grad inngår i en mer helhetlig kommunal planlegging.

Med stadig flere aktører og interesser som gjør seg gjeldende i planleggingen, kan oppdrettsnæringens relative stemme svekkes, mener Nofimaforskerne.

- Det er også verd å merke seg at de fleste kommunene vi har kontaktet melder om at oppdretterne gjennomgående er passive i planprosessene. Dermed blir avsetting av oppdrettsareal avhengig av at kommuneplanleggere og politikere taler oppdrettsnæringens sak, forteller en av forskerne i prosjektet, Roy Robertsen.

…og kommunene må se nytten

Som Fiskeri- og kystdepartementet selv argumenterer med, er det et legitimt mål for myndighetene å få til en rimelig fordeling av godene fra fiskeoppdrett.

Kommunene mener at det også inkluderer dem, og ei form for arealavgift ville kanskje ivaretatt dette formålet bedre. 

Fordelen med ei arealavgift er at den ville utgjort en spesifikk skatt – muligens generell for alle typer aktiviteter som legger beslag på areal i kystsonen, ifølge Nofimaforskerne.

I et slikt lys kunne den fungert som en avgift som kompenserer for de negative virkninger av oppdrett – så som lys og lyd, miljøpåvirkning og fortrengning av andre aktiviteter, for eksempel fiske, ferdsel og friluftsliv, tror de.

- Skal Norge bli verdenslendende sjømatnasjon, fordrer det, etter vårt syn, en medvirkning fra kommunene. Økonomer foreskriver ofte økonomiske ringvirkninger som beste motivasjonsfaktor – så også her.

- Med den bakgrunn kan en løsning være å avgiftsbelegge tilgangen til areal, og at inntektene tilfaller kommunene. Oppdrettsareal representerer et bestandig skatteobjekt all den tid Norges fortrinn ligger i tilgangen på produktive farvann. Det fordrer imidlertid at vi ivaretar og beholder det fortrinnet, sier Isaksen.

Referanse:

Isaksen, Andreassen & Robertsen: Kommunenes holdning til økt oppdrettsvirksomhet (pdf), Nofima-rapport 18/2012. Rapporten er utført på oppdrag for Fiskeri- og kystdepartementet.