22. mars markerer FN verdens vanndag. Havet, innsjøer, elver og våtmark påvirkes alle av menneskelig aktivitet. I noen tilfeller påvirkes de så negativt at tilstanden ikke forbedres selv når påvirkningen opphører. Ofte vil aktiv restaurering være eneste mulighet til å gjenskape en bedre tilstand.

Ved aktiv restaurering kan artsmangfoldet bevares, og utvikling og utnyttelse av alle de viktige ressursene som er knyttet til vann – som rent drikkevann – vil være bærekraftig. Derfor har FN satt som mål å restaurere 15 prosent av alle ødelagte økosystemer innen 2020.

I to internasjonale vitenskapelige artikler viser forskere fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA), sammen med utenlandske kollegaer, hvordan restaurering av vannmiljøet kan bedre både de naturlige forholdene og forholdene for oss som mennesker.

Liten effekt så langt

– Særlig restaurering av elver har hatt stort internasjonalt fokus de siste tiårene, og her er det mange erfaringer vi kan ta lærdom av, sier Therese Fosholt Moe, forsker i NIVA.

– Det generelle bildet er dessverre at de fleste restaureringsprosjektene ikke har hatt de positive effektene som var forventet, og i de fleste tilfeller er restaureringene ikke blitt fulgt opp med overvåkning, så vi vet rett og slett ikke hvor vellykkede de har vært.

Årsakene til dette er mange. Dårlig planlegging, diffuse mål, mangelfull finansiering, primært små og fragmenterte prosjekter, fokus på utseende og ikke naturlige prosesser og ignorering av andre påvirkninger.

• Les også: Mer kunnskap om vann kan gi mat til flere

Fremtidens restaurering

– For at fremtidens restaureringer skal bli suksessfulle, er det helt sentralt å erkjenne at det er oss som mennesker som ser et behov for, og utfører, disse prosjektene, og vi gjør det ut ifra en rekke ulike motiver, sier Fosholt Moe.

– De tiltak vi gjør, må derfor ses som en del av en helhet, der relevante samfunnsforhold også må tas med i betraktningen.

Hun understreker at dette må foregå på flere ulike nivåer, fra de store linjene i for eksempel landbrukspolitikken, via vannforskriften og ned til kommunale bestemmelser og grunneierbehov.

Ut ifra dette defineres så muligheter og avgrensinger for restaureringsprosjektet, slik at målene blir realistiske.

• Les også: Vannet blir brunere i en våtere fremtid

Ny metode

Selve restaureringen må altså planlegges helhetlig og avgrenses i tid og rom, og til dette foreslår forskerne et nytt konsept de har valgt å kalle Den Operative Restaureringsenhet (OR). Konseptet – og bakgrunnen for det – er publisert i henholdsvis WIREs Water og Advances in Ecological Research, og innebærer et nytt rammeverk for hvordan vi bør tenke og handle når et vannmiljø skal restaureres.

– Det som skiller OR fra tidligere restaureringsprosjekter, er at det samler alle de viktige og suksessfulle enkeltelementene for restaurering i et helhetlig konsept, hvor resultatet blir mer enn summen av enkeltelementene, sier Fosholt Moe.

– I kjernen ligger også at suksesskriteriene tar hensyn til både natur og mennesker, noe som er avgjørende for en vellykket restaurering, men som ofte har vært ignorert i tidligere prosjekter.

Blant tilnærmingene forskerne foreslår, er at de geografiske grensene til området som restaureres må defineres først og fremst ut i fra landskapet og nedbørsfeltet rundt vannmiljøet. I tillegg er tidsaspektet viktig, ettersom både påvirkninger og tiltak eller effekter virker på ulike tidsskalaer. Dette må tas med når de som skal restaurere vannmiljøet definerer enheten, da det vil blant annet påvirke valg av tiltaksformer.

• Les også: Når elvene svikter

La naturen gjøre jobben selv

Ved valg av restaureringstiltak må målet være å styrke naturlige prosesser og å få naturen til å gjøre så mye som mulig av jobben selv.

Til dette må økosystemets evne til selv å gjenskape en mer opprinnelig tilstand vurderes. Dette blir ikke gjort i dag, og det gjør utfallet av mange restaureringsprosjekter uforutsigbare. I NIVA-forskernes nye konsept, derimot, ser de på økosystemets evne til å hente seg inn igjen etter en forstyrrelse og kan dermed finne systemets evne til å respondere på restaureringen.

– Slik restaurering, i samspill med de naturlige prosessene, er en kostnadseffektiv og bærekraftig løsning som reduserer behovet for vedlikehold over tid, påpeker Fosholt Moe.

• Les også: Mose med unikt triks for å trekke vann ut av lufta

Norges unike mulighet framover

– Sammenliknet med andre land, for eksempel i Skandinavia, har vi i Norge gjennomført få restaureringsprosjekter i vannmiljøet, selv om det også hos oss er behov for dette, sier forskningssjef ved NIVA, Nikolai Friberg.

– Denne situasjonen gir oss en unik mulighet til å bruke OR i fremtidens prosjekter, og dermed unngå å gjenta de feilene andre har gjort før oss.

Norsk institutt for vannforskning startet derfor i 2016 en strategisk satsing over flere år, hvor det forskes på effektene av en rekke ulike restaureringstiltak i akvatiske økosystemer. Metodene som er presentert her skal også testes.

OR-konseptet har foreløpig ikke vært testet i sin fulle utstrekning, men den kanskje mest suksessfulle restaureringen i Europa, Skjernå-vassdraget i Danmark, kan gi en god pekepinn på resultatet, ettersom det rommer mange av de elementer som inngår i OR.

Referanser:

Friberg N., m.fl. (2017) Effective restoration of aquatic ecosystems: scaling the barriers. WIREs Water 4:e1190. doi: 10.1002/wat2.1190 (Sammendrag)

Friberg N., m.fl. (2016) Effective river restoration in the 21th century: from trial and error to novel evidence-based approaches. Advances in Ecological Research 55: 535-611. doi: 10.1016/bs.aecr.2016.08.010