Det kan bli storm i Arktis når fastsettingen av kontinentalsokkelens omfang i områdene skal avgjøres. 

- I verste fall kan en storm som blåser opp rundt kontinentalsokkelkommisjonens anbefalinger svekke statenes tillit til regelverket og kommisjonen, sier Øystein Jensen ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Kontinentalsokkelen er en undersjøisk forlengelse av en stats kontinent. Den består av havbunnen og grunnen under, og strekker seg ut i havet helt til den kommer til en markert og mye brattere bakke som kalles kontinentalskråningen.

Her stuper havbunnen ned mot dyphavssletten. Selve kontinentalsokkelen ligger ned til 500 meters dyp.

For en kyststat grenser kontinentalsokkelen til statens landterritorium. De geografiske yttergrensene er minimum 200 nautiske mil fra kysten.

Der kontinentalsokkelen fortsetter utover 200 nautiske mil og ikke grenser mot andre staters territoriale krav, kan staten få utvidet sine grenser avhengig av hvor sokkelen slutter og dyphavssletten starter. 

Yttergrensen fastsettes da geografisk på grunnlag av anbefalinger fra Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrenser.

Kommisjonen er opprettet med hjemmel i FNs havrettskonvensjon.

Anbefalingene i Arktis blir avgjørende

Havet i Arktis har store sokkelområder, og kyststatene rundt Polhavet har råderett over sine kontinentalsokler. Disse kyststatene er Canada, Danmark/Grønland, Norge, Russland og USA. 

Statene arbeider nå med å samle sammen geologisk materiale for å kunne melde inn til Kontinentalsokkelkommisjonen hvor de mener yttergrensen for sitt lands sokkel går.

• Les mer: Utvidet sokkelen

Norge har levert sin dokumentasjon og fikk anbefalinger fra Kontinentalsokkelkommisjonen i 2009, og har fått anbefalt sokkelgrenser utover 200 nautiske mil i Norskehavet, Barentshavet og Polhavet.

Canada og Danmark/Grønland vil legge frem sin dokumentasjon i løpet av 2013 og 2014, og Russland vil supplere sitt tidligere innsendte materiale til Kommisjonen. 

- Det er en avgjørende prosess som nå pågår i Arktis og nordområdene. Her vil kommisjonens aktiviteter synliggjøres i praksis, og det kan bli trøbbel, forteller Jensen.

Kommisjonens rolle er å gi anbefalinger, og anbefalingene fra geologene og vitenskapsfolkene i Kommisjonen har stor rettslig betydning.

- Dersom det blir uenighet mellom statene og kommisjonen har man et problem. Dersom stater i neste omgang mister tillit til prosessen kan det svekke den politiske legitimiteten til regelverket og Kommisjonen.

Stiller spørsmål ved kommisjonens makt og sammensetning

I sin avhandling tegner Jensen først et juridisk bilde av kommisjonen som beslutningsorgan. Deretter setter han fokus på dens normative legitimitet, altså hvilke regler som bør gjelde for kommisjonens prosedyrer og sammensetning. 

Det er nettopp her forskeren peker på et misforhold.

• Les mer: Hva er korallene verdt?

- Det er kanskje helt nødvendig med en slik kommisjon, men spørsmålet er om den burde ha så stor kompetanse, om den burde vært sammensatt annerledes, og om prosedyrereglene burde vært annerledes, slik at det for eksempel var mulig å anke «anbefalingene» som kommisjonen gir til et overordnet organ.

- Dersom en skal tolke en traktat bør en kanskje også ha juridisk kompetanse, sier Jensen.

Har store rettsvirkninger

Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrenser består av 21 eksperter innen geologi og hydrografi og geofysikk.

Kommisjonen er imidlertid ikke bare et rådgivende og vitenskapelig ekspertorgan. Dens funksjoner og oppgaver er av utpreget rettslig karakter. Dens anbefalinger til kyststatene har betydelige rettsvirkninger, forteller forskeren.

- Dersom en stat ikke følger anbefalingene blir ikke de grensene som kyststatene fastsetter «endelige og bindende», for å bruke konvensjonens egen terminologi. Organet er et slags folkerettslig forvaltningsorgan, en institusjon som ikke primært driver lovgivning eller tvisteløsning.

- Slike hybrid-lignende traktatorganer blir det flere og flere av innenfor folkeretten. Men Kommisjonen synes også  å være en unik rettslig konstruksjon ettersom det er vitenskapsfolk som tar beslutningene, sier Jensen.

- Dette er uvanlig, vitenskapsfolk gir som regel råd til beslutningstagerne. Ved fastsettelsen av kontinentalsokkelens yttergrense utenfor 200 nautiske mil etter havrettskonvensjonen er det imidlertid geologer og andre vitenskapsfolk uten formell juridisk kompetanse som tolker og anvender en traktatbestemmelse.

- Når vi ser på de betydelige rettsvirkninger dens anbefalinger har etter reglene om traktattolkning i folkeretten må man spørre om  intensjonen med dette organet virkelig var at ekspertene skulle få så mye makt?

Hvem skal ha tilgang til naturressursene?

Fastsetting av kontinentalsokkelens yttergrenser handler i stor grad om hvem som skal ha tilgang til potensielt store naturressurser som olje og gass.

Utenfor kontinentalsokkelens yttergrenser er det, på grunn av sedimenttykkelse, liten sjanse for å finne drivverdige ressurser, og uansett vil det svært teknisk krevende å få tak i ressursene. Men teknologien er i utvikling, påpeker forskeren.

I prosessen med fastsettelsen av kontinentalsokkelens yttergrenser er teknologisk høyt utviklede stater med brede kontinentalsokler, slik som Norge, opptatt av å plassere yttergrensene lengst mulig til havs for å få tilgang til mest mulig ressurser.

• Les mer: Svenskegrense under jorda

Stater som ikke er kyststater eller har avansert petroleumsteknologi er derimot kanskje mer opptatt av å hindre en stadig utvidelse av enkeltstaters rettigheter over stadig større deler av submarine områder.

De ønsker heller å ivareta havbunnen og grunnen utenfor nasjonal jurisdiksjon for felles utnyttelse til fordel for hele menneskeheten.

Havbunn som Kommisjonen konkluderer med ligger utenfor havrettskonvensjonens kontinentalsokkelregime er menneskehetens felles arv og skal forvaltes av FNs Havbunnsmyndighet.

Referanse:

Øystein Jensen: The Commission on the Limits of the Continental Shelf: Law and legitimacy, doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo 2013.