Epifyttisk lav er sårbare for endringer i tretetthet og kronetak. Hudrestry synes å være i sterk tilbakegang i mange av de kjente lokalitetene i hele Norge.

Det er mangelfull kunnskap om dens økologiske krav og toleranse for hogst, men en av grunnene til tilbakegangen antas å være at skogen i noen lokaliteter er blitt for tett.

Nordmarka nord for Oslo har vært og er et kjerneområde for huldrestry i Skandinavia. I 1994 gjennomførte Skog og landskap en kartlegging som resulterte i funn på mange lokaliteter.

Disse ble lagt inn i Løvenskiold-Vækerøs driftsplaner og unntatt hogst. Ni år senere viste en ny kartlegging at bestandene av huldrestry var gått markert tilbake, selv om lokalitetene ikke var påvirket av hogst.

Mjøsen Skog har en betydelig andel av huldrestryforekomstene i landet i sitt område. I lys av dette tok Mjøsen initiativ til et treårig prosjekt fra 2005 til 2007 for å registrere huldrestryforekomstene i forsøksområdet Saksumdalen og Korsåsen i Lillehammer.

Norsk institutt for skog og landskap gjennomførte undersøkelsene av huldrestry og skoghistorie, og de foreløpige resultatene peker på at skogen ikke må være for tett dersom huldrestry skal ha gode vilkår.

Overlevde under hogst

De historiske studiene viser at det har vært hogst i områder der det i dag er forekomster av huldrestry. Huldrestry formerer seg vegetativt og har sannsynligvis overlevd i området selv om det har vært stort uttak av tømmer.

Ut fra undersøkelsene Skog og landskap har foretatt kan det antas at gunstige forhold for etablering og vekst av huldrestry opptrer ved lavere tretetthet enn det en har i området i dag. Anslagsvis rundt 10-15 kubikk per dekar.

- Med forbehold om at det kan ha forekommet nyetablering underveis, er det sannsynlig at det har vært huldrestry på de fleste forsøksflatene i hele 100 års-perioden og at arten har overlevd gjentatte hogster uten at det ble tatt spesielle hensyn, sier seinorforsker Jørund Rolstad ved Skog og landskap.

Forsøksområdets historie

I forsøksområdet i Lillehammer ble tidligere tiders plukkhogst erstattet av flatehogst og kulturskogbruk fra 1950-tallet. Den eldre skogen i dag framstår som rester etter de gamle hogstene.

Undersøkelsene er basert på 24 forsøksflater på 1 dekar (21 flater med huldrestry).
Mengden av huldrestry på flatene varierte fra noen få tråder på et fåtall trær til flere hundre tråder på over 30 trær.

Med grunnlag i analyser av stående skog, død ved og stubber, har en rekonstruert bestandshistorien tilbake til ca 1900 med hogsttidspunkter og volum før og etter hogst, og hogstuttak. Prøveflatene har hatt mellom to og fire hogstinngrep de siste 100 årene.

De fleste flatene ble hogd ned til mellom 5 og 10 kubikkmeter per dekar én eller flere ganger i perioden mellom 1900 og 1960, fem av flatene har i praksis vært flatehogd.

- Analysene viser ingen klare sammenhenger mellom mengde huldrestry i prøveflatene og ulike variabler som beskriver dagens skogstruktur. Det var likevel en tendens til større mengde huldrestry ved middels tetthet av skogen.

- Det var også en tendens til at bestand som historisk hadde vært hogd hardt hadde noe mindre huldrestry i dag, fortsetter Rolstad.

Hogst kan være gunstig

I dag er bestandene i forsøksområdet hogstmodne og ofte med en stående kubikkmasse over 20 m3 pr dekar. Dette betyr at en del av bestandene befinner seg i øvre del av den optimale tettheten for huldrestry.

Dersom gjennomhogster i dag gjøres på en slik måte at trærne som har huldrestry ikke hogges eller skades, kan slike hogster trolig forbedre forholdene for denne laven. Dette forutsetter at bestandet etter hogst ikke utsettes for vindfellinger.

Det gjenstår å se om denne type aktiv forvaltning er til begunstigelse for huldrestry.

Hogstforsøkene som er gjennomført i Saksumdalen kan kanskje gi noe av svarene på dette. Imidlertid ser det ut som om arten er på sterk tilbakegang over det meste av Norge.

Oppfølgende registreringer av huldrestryens utvikling i årene som kommer, både i bestandene der det er gjennomført hogstforsøk og i nærliggende kontrollbestand som det ikke hogges i, er derfor viktig for å lære mer om artens økologi og habitatkrav.