Politiske grenser dikterer hvordan biologisk mangfold overvåkes og styres, men ville dyr beveger seg ofte fritt.

Til tross for moderne forskningsmetoder som radiomerking og genetiske analyser, så er viltforvaltningen fragmentert på grunn av juridiske grenser. Selv om Norge og Sverige har et økende samarbeid om overvåking og forvaltning av enkelte arter, er mange slike tiltak fremdeles delt av internasjonale grenser.

Dersom forvaltningen ikke tar hensyn til at dyreliv krysser grenser, kan dette føre til sterkt overdrevne bestandsestimater.

– Det kommer neppe som noen overraskelse at bjørner er i stand til å gå langt. Det er ikke uvanlig at et individ på vandring kan tilbakelegge hundrevis av kilometer, sier forsker Richard Bischof ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Overdimensjonerte bestandstall

Bjørner respekterer ikke nasjonale landegrenser, i motsetning til forvaltning og overvåking som er pålagt å overholde dem.

Problemene oppstår når samme bjørn blir talt på begge sider av en grense, uavhengig av hvilket land den egentlig sogner til.

– Resultatet blir overdrevne bestandstall og kan føre til at forvaltningen baserer sine beslutninger på unøyaktig informasjon, forklarer Bischof. 

Over dobbelt så mange

Forskerne har tatt utgangspunkt i norsk og svensk forvaltnings egne data fra genetiske prøver tatt i forbindelse med landenes overvåkingsprogram. Ut fra dette har de laget modeller for hvordan bestandstallene blir påvirket dersom man ikke tar hensyn til at bjørnene beveger seg på kryss og tvers mellom landene.

– Nesten halvparten av binnene som er registrert i Norge, har egentlig aktivitetssentrum i nabolandene Finland, Russland og Sverige, sier Bischof.

I praksis kan dette føre til at beregningene viser at det er over dobbelt så mange binner som det det faktisk er.

Det er også en risiko for det motsatte:

– Ikke alle bjørner blir talt i slike registreringer. Dersom det heller ikke inkluderes i beregningene, kan bestandsestimatene bli for lave, sier han.

Ikke god nok kontroll

Dette er i utgangspunktet en problemstilling som gjelder for alle arter som er i stand til å forflytte seg over en politisk grense.

– En forvaltning som ikke tar hensyn til at dyrearter krysser grenser kan ende opp med å ta beslutninger basert på en feilaktig følelse av kontroll, sier Bischof.

– Forvaltning av arter som krysser grenser, bør foregå på økologisk relevante skalaer for å unngå feilestimater.

– Dersom det ikke er mulig å gjøre dette rent politisk, kan matematiske modelleringer som tar hensyn til bjørnens bevegelser, gi forvaltningen bedre bestandsestimater og følgelig et bedre beslutningsgrunnlag, sier han. 

Referanse:

Bischof, Brøseth og Gimenez: Wildlife in a Politically Divided World: Insularism Inflates Estimates of Brown Bear Abundance. Conservation Letters, juni 2015, doi: 10.1111/conl.12183. Forskningen ble finansiert av Norges forskningsråd, og er et samarbeid mellom NMBU, Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) og Université de Montpellier i Frankrike.