Menneskeavl

Vi avler fram nytteplanter og husdyr. Hvorfor er vi så redde for å avle folk? Og bør vi være redde?

Publisert

Blipp som glapp


 

Hver uke sveiper en journalist fra forskning.no over saker som det ikke ble tid til å følge opp videre.

Her plottes inn noen av de beste radarblippene som glapp.

Ariere er intelligente og krever mentale utfordringer. De kan være ganske enkle å trene, men individuelle forskjeller forekommer selvfølgelig.

Hottentotter ble opprinnelig alet fram for jakt til fots. Opprinnelsen ble importert i 1870-årene. Eierne var imidlertid ikke fornøyd med rasen, og krysset inn melanesere for å få større tyngde og substans. Den første rasestandarden ble publisert i 1887.

Sitatene over lyder som rasling i brungulnende artikkelblad fra Joseph Mengeles arveforskning på 1930-tallet.

Men erstatter du ”ariere” med ”pudler”, ”hottentotter” med ”basset hound” og ”melanesere” med ”blodhund”, får du med små omskrivninger to ukontroversielle artikler, hentet fra nettstedene hunderase.com og norsk Wikipedia.

Jakt til fots .. det hadde vært noe, det. Basset hound. (Foto: Wikimedia Commons)
Jakt til fots .. det hadde vært noe, det. Basset hound. (Foto: Wikimedia Commons)

Raseavl på dyr og planter

Uten avl på ville planter og dyr ville våre sivilisasjoner aldri vokst fram fra landet mellom flodene, Mesopotamia.

Jordbrukskulturene er rundt ti tusen år gamle. I alle disse årene har vi planmessig og uten dårlig samvittighet luket vekk ugress og fremavlet husdyr som ga oss mer melk, kjøtt, mobilitet, hjelp til jakten eller rett og slett selskap.

Kuer med skrantne jur fikk ikke oppleve oksespranget og ustø kalvebein ved sin side. Hunder som bet, fikk ikke kjenne valpekull slåss om pattene.

Survival of the useful

Mennesket avskaffet den blinde evolusjon, og styrte utviklingen videre med åpne øyne.  Dyr og planter var ikke lenger et mål i seg selv. Survival of the fittest ble survival of the useful.

For dyr er ikke ordet ”rase” problematisk. Derimot er ”kjøter” et skjellsord. Og når vi dyrker jorda, og lar rasehygienen spire på jordene, kalles vi det et kulturlandskap.

Spaltsinn

Slår du derimot opp ordet ”menneskerase” på Wikipedia, tripper engstelige forbehold på verbale gummisåler.

Like skråsikkert som vi karakteriserer og aler fram hunderaser ut fra oppførsel og ytre kjennetegn, like skrekkslagne viker vi tilbake for å behandle mennesker på samme måte.

Hvorfor dette totale spaltsinnet? Hvorfor snus verdiskalaene opp-ned når vi går fra planter og dyr til mennesker?

Gradering av menneskeverd

De fleste skyr idéen om raseavl på mennesker som en intellektuell pest. Årsaken finner vi selvfølgelig i nyere historie.

Rent bortsett fra at nazistenes raseteorier var primitive sett med dagens genetiske innsikt, åpnet de for å gradere menneskeverd ut fra arvestoff. Noen skulle lukes vekk, andre var verdige til å velges ut.

Etniske grupper, slik de var framstilt i det tyske Meyers Blitz-Lexicon i 1932. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))
Etniske grupper, slik de var framstilt i det tyske Meyers Blitz-Lexicon i 1932. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))

Naturretten

Menneskeverd er et merkelig fenomen. På samme måte som for Gud og andre ikke-materielle begreper kan vi ikke peke noe sted og si: Her er menneskeverdet.

Den amerikanske uavhengighetserklæringen sier det ganske naivt:

Vi holder disse sannhetene for å være selvinnlysende (self-evident), at alle mennesker er skapt like, at de er skjenket visse umistelige egenskaper av sin Skaper, at blant disse er liv, frihet og streben etter lykke. (Egen oversettelse).

Når  Thomas Jefferson med utgangpunkt i naturrettens tankegods fra Aristoteles og antikkens Hellas hevder at alle mennesker er skapt like, mener han ikke at de har like lange neser. Han tenker på menneskeverdet.

Krever tro

Men hvorfor er disse sannhetene så selvinnlysende? For de er slett ikke selvinnlysende. De er tvert imot noe vi bevisst har valgt å tro på, bestemt oss for å gi gyldighet.

Naturretten er ikke en naturlov. Vi faller ikke ned og slår oss i hjel hvis vi trosser naturretten, slik som hvis vi trosser tyngdeloven.

Straffen må vi selv lage, slik det skjedde da naturretten ble brukt framfor diskrediterte nazilover i Nürnbergprosessene, som dømte tyske krigsforbrytere etter Andre verdenskrig.

Men hva har alt dette å gjøre med forskningsnyheter i uka som gikk - som denne spalten skal handle om?

Deklarasjon om bevissthet

Jeg har funnet spredte rapporter som kan være byggesteiner over begrepskløften mellom dyr og mennesker.

Den første fant jeg på nettsidene til Scientific American. Redaktøren Katherine Harmon har skrevet en kommentar. Der viser hun til forskning fra 2009 som forskning.no også har skrevet om: Blekkspruter bruker redskaper

Harmon viser også til anekdotiske beskrivelser av hvordan blekkspruter konstruerer byggverk av stein med ulik størrelse for å snevre inn huleåpningen.

Amphioctopus marginatus slik den ser ut når den ikke gjemmer seg eller har saker og ting å bære på. (Foto: Mark Norman / Current Biology)
Amphioctopus marginatus slik den ser ut når den ikke gjemmer seg eller har saker og ting å bære på. (Foto: Mark Norman / Current Biology)

Mest interessant er dokumentet som Harmon viser til, Cambridge-deklarasjonen om bevissthet.

Den ble undertegnet 7. juli i år av et internasjonalt panel av fremragende nevroforskere, nevropsykologer, nevrofarmakologer, nevroanatomer og informatikere som arbeider med nevrologi.

Kampskrift for dyrene

Deklarasjonen er rett og slett et kampskrift for dyrene, like eksplosivt i innholdet som Jeffersons ord for den unge amerikanske republikken.

Rapporten slår fast to relativt nyvunne sannheter:

For det første: Dyr, og spesielt noen fugler, har en bevissthet som er nær vår egen. Bevistyngden peker mot at mennesker ikke er den eneste arten som har det nevrologiske grunnlaget for å skape bevissthet.

For det andre: Også enkle dyr som insekter og bløtdyr uten de delene av hjernebarken som styrer høyere funksjoner som bevissthet og språk, kan oppleve gode og vonde følelser.

Dyreverd

Spørsmålet jeg må stille meg, er da: Hvor lenge kan vi ha en slik innsikt, og fortsatt ale fram dyr etter samme kyniske prinsipper som Himmlers Lebensborn-prosjekt, der målet var å skape ariske supermennesker?

Konklusjonen på denne tankerekken blir: Det er ikke menneskeverdet det er noe galt med. Det er dyreverdet. Vi vil ikke ha Lebensborn, verken for dyr eller mennesker.

Men så kan vi samtidig tenke den motsatte, og enda mye vanskeligere tanken: Er det glør å rake ut av asken etter Lebensborn?

Gammel sæd er dårlig sæd

Artikkelen som satte meg på denne tanken, var opprinnelig råstoff til en kortnytt-melding jeg laget denne uka her på forskning.no.

Der meldte jeg at sæd fra eldre fedre oftere gir hjerne- og nervesykdommer og kreft hos barna.

Genetisk forfall

Det jeg ikke meldte, var noen drøftende setninger i slutten av en kommentar til fagartikkelen i tidsskriftet Nature, skrevet av biologen Alexey Kondrashov fra University of Michigan.

Her skriver han: Moderne menneskepopulasjoner er utsatt for mye færre typer seleksjonspress en hva som har vært tilfelle gjennom menneskets evolusjonshistorie.

Fordi ødeleggende mutasjoner er mye mer vanlige enn gunstige, vil evolusjonen under denne slappe utvelgelsen uunngåelig føre til en fallende levedyktighet (fitness) i populasjonen.

Forsøk med bananfluer viser at et slikt genetisk forfall kan skje ganske raskt, også ifølge Kondrashov.

Skal alle med?

Her er dilemmaet: Idéen om menneskeverd og våre overlegne evner har gitt oss muligheten til å lette på naturens nådeløse seleksjonspress.

Vår humanistiske kultur og vår statsminister sier: Alle skal med. Naturen sier: De mest leve- og dermed forplantningsdyktige skal med.

Men er løsningen å erstatte evolusjonens utvelgelse med vår egen? Evolusjonen er bare selvrefererende. Den har ingen ekstern agenda.

De egenskaper som naturlig evolusjon velger ut for kopiering til neste generasjon, er de egenskaper som er best istand til – nettopp å kopiere seg selv.

Mengele, og trolig alle andre mennesker som forsøker seg på bevisst seleksjon, har en ekstern agenda.

De vil forbedre. De vil styre evolusjonen ut fra en ekstern, bevisst plan, en verdiskala. De vil lage mennesker som er mer intelligente, mer nøysomme, arbeidsomme eller fyller et annet formål utenfor dem selv. Survival of the useful.

Genmanipulert skjødeulv

I titusen år har mennesker klusset med arvestoffet til planter og dyr. Genmanipulering er ikke noe nytt. Metodene er bare blitt mer presise og direkte.

Hunden er en genmanipulert skjødeulv, jaktulv eller vaktulv. Kornet på åkeren er et genmanipulert gresstrå.

Mennesket har mistet den genetiske uskyld. Det går ingen vei tilbake til den blinde evolusjon i villmarken. Adam og Eva har sett og smakt fruktene av kløktig hagebruk.

Kan vi rette opp skadene?

Bør vi ikke innse vår skyld? Vi har skadet evolusjonen ved å styre genene til planter og dyr, og skjermet våre egne, slik at de er i ferd med å forfalle. Bør vi ikke forsiktig prøve å rette opp disse skadene?

Kondrashov sier nei i slutten av sin kommentar. Han skriver:

Ethvert forsøk på å redusere opphopningen av (dårlige) mutasjoner i genpoolen vår ved å gjeninnføre seleksjonspress ville trolig være (…) kontroversielt og smertefullt.

Men er det noe argument mot en handling at den er kontroversiell og smertefull? Noen ganger må vondt fordrive vondt.

Død skog

Ett godt argument mot å styre evolusjonen fikk jeg under sykkelturen min gjennom Danmark og Tyskland i sommer. Jeg passerte flere juletrefarmer, med ungtrær på geledd, like høye og like gamle.

Jeg tenkte: Dette er ikke levende skog. Levende skog hadde jeg sett på vandringer i marka nord for Oslo, gjennom Karlshaug naturreservat, med maurveier over morkne gamle stammer, sopp og mose, friske skudd som spirte mellom klukkende bekker og råtnende løv.

Og bringebær! Søte bringebær med smak av sol og seinsommer, en helt annen smak enn de sure og vasne i plastkurvene på supermarkedet.

Møte i Karlshaug naturreservat, Nordmarka. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)
Møte i Karlshaug naturreservat, Nordmarka. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)

Gi fra oss styringen?

Lærdommen kan kanskje bli: Evnen til å styre evolusjonen hjalp mennesket til å skape de første sivilisasjoner og kulturer for ti tusen år siden.

Evnen til å gi fra seg styringen, la livet leve seg ut i alt sitt mangfold, både for mennesker, dyr og planter, er kanskje viktig for at vi fortsatt skal kunne kalle oss siviliserte og kultiverte.

Menneskelig urskog?

For hvilken genpool er best? Den som består av like intelligente, like vakre, like velformulerte og friske mennesker med optimal hudfarge, eller den som består av store og små, stygge og pene, snille og slemme, friske og syke?

Trenger vi å forlate paradisets velstelte hage og gå oss vill i en urskog av menneskelig mangfold? Selv om vi blir mindre flinke, vakre og intelligente?

Eller er jeg bare feig, og gjemmer meg i urskogens villnis, gjemmer meg for menneskets egentlige lodd: I sitt ansikts sved å ete sitt lavkarbobrød etter en beinhard treningsøkt, alltid på flukt fra en naturtilstand vi aldri kan vende tilbake til?