For 50 år siden var det få som kunne forestille seg hvor betydningsfull oljen skulle bli for norsk økonomi. Nå setter både forskere og politikere sin lit til at bioøkonomien kan redde både velferdsstaten og klimaet.

Bioøkonomien handler om at vi etter oljealderen må leve av fornybare biologiske ressurser fra jord, skog og hav. Spørsmålet er hva slags naturressurser som finnes, og hvordan de kan bli til mat, medisiner og energi på en måte som ikke ødelegger for fremtidens generasjoner.

Ferjer på frityrolje

Biosmart er et stort prosjekt hvor forskere skal finne ut hvilke fortrinn Norge har og hvordan overgangen til bioøkonomi kan skje på en smart måte.

En av tingene de skal undersøke, er hvor det kan etableres nabobedrifter, såkalte klynger, som samarbeider om nye idéer og gjenbruker hverandres bi- og avfallsprodukter.

For eksempel finnes det allerede flere eksempler på hvordan avfall kan bli til verdifulle ressurser. Kollektivselskapet Ruter la nylig om til fornybar Diesel på alle sine ferjer i Oslofjorden. Drivstoffet produseres av slakteavfall, frityrolje, fettrester fra ulike prosesser og avfallsstoffer som skilles ut ved Coca-Colas produksjon av biokorker.

Kart viser vei til fremtiden

– For at bedrifter skal kunne samarbeide og utnytte hverandres bi- og avfallsprodukter, uten at vi skal få unødvendige transportbehov, så må ting ligge i nærheten av hverandre. Vi ser at dette skjer allerede i dag, sier forsker i NIBIO Svein Olav Krøgli.

Forskerne bruker kart og geografiske analyser og modeller for å finne ut hvor disse stedene kan være.  

Helt konkret legger forskerne lag med kart oppå hverandre, for eksempel jordbruk, industri og skog.

– Da kan vi se hvor det er mye av alt. Vi finner velegnede steder ut ifra ressurser og avstand til ting, som eier og kunnskapsmiljøer, sier Krøgli.

Det er ikke nok at et område er rikt på naturressurser. Kvaliteten må være god og det må være lett å frakte ressursene fra naturen til fabrikken. I Norge er det for eksempel en del steder hvor det ikke er mulig å bygge gode skogsbilveier, rett og slett fordi det er for bratt. Da tar det lang tid å frakte ut tømmer. En neste utfordring er å få tømmeret videre til leveringsstedet. Flere steder, særlig langs norskekysten, er det nødvendig med båttransport – og det blir fort dyrt.

Østfold viser vei

Det er fremdeles tidlig i prosjektet, og forskerne jobber nå med å utvikle modellen for å finne ut akkurat hvilke kart som skal legges oppå hverandre og hvordan dette skal analyseres. Østfold brukes som pilotfylke.

– Det er ikke tilfeldig at industrien i Sarpsborg, Halden og Fredrikstad ligger der den ligger. Det handler blant annet om transport, jernbane og vann. Derfor er dette interessant, sier seniorforsker Wenche Dramstad i NIBIO.

Østfold huser dessuten bedriften Borregard, som bruker fornybare bioressurser til å produsere miljøvennlige kjemikalier som kan erstatte oljebaserte produkter.

– Borregaard i Sarpsborg er en bedrift som kan sies å ha utviklet sin egen klynge. Bedriften håndterer mange prosesser internt. De har for eksempel tatt noe som tidligere ble sett på som et avfallsprodukt, og utviklet nye produkter. For eksempel lignin, sier Dramstad.

Lignin er bindemiddelet i tømmer. Det kan blant annet brukes som flytregulerende middel i betong, tekstilfargestoff, plantevernmidler og keramiske materialer. Det kan også brukes som bindemiddel i dyrefôr.

100 års kartlegging legger grunnlaget

Takket være over hundre år med kartlegging og forskning på jord, skog og hav så vet vi nå mer om de grønne fornybare ressursene enn vi visste om de fossile verdiene til havs da Norge oppdaget olja.

– Vi nyter nå godt av et langt og hardt kartleggingsarbeid hvor veldig mange mennesker har vært ute i felt i veldig mange år og tegna kart, sier Dramstad.

Det betyr at vi vet hva slags naturressurser vi har og hvor de ligger.

– Olja så vi ikke komme

Dramstad tror at bioøkonomien kan bli litt som olja. Noen oppdager noe nytt som får store konsekvenser for samfunnet.

– Plutselig er det noen som knekker en kode. Men jeg tror at uansett hva slags teknologiske nyvinninger vi ser for oss, så er det vanskelig å komme utenom naturressursene våre. Det er tryggest å sørge for at vi har ressursene og tar vare på dem, samtidig som vi utnytter potensialet i nyvinningene til fordel for planeten og oss selv, sier forskeren.

Krøgli er enig og mener det er viktig å være forberedt.

– Det med olja så vi jo ikke komme. Den gang ble det gjort noen smarte valg. Det må vi gjøre nå også, knyttet til bruk og forvaltning av ressursene.

Om tre år foreligger resultatene fra alle delene av forskningsprosjektet. Da er det opp til politikerne hvilke veivalg Norge skal ta.