Boo Fredrik Sahlander er universitetslektor ved Universitetet i Agder (UiA) og disputerte nylig med en doktoravhandling om utviklingen av sine egne ferdigheter på elbass.
Han har spilt elbass i flere tiår, men syntes aldri han mestret å improvisere med instrumentet. Men etter å ha øvd sammen med en av jazzens fremste elbass-improvisatører kunne Sahlander merke stor forskjell på sine musikalske evner.
Hemmeligheten var å bruke en helt annen metode enn den Sahlander var vant til.
Grunntonen
Sahlander begynte å spille bass på den kommunale musikkskolen hjemme i Sverige i 1979. Han startet band og øvde på bass. Bandet holdt konserter og Sahlander holdt grunntonen. Han spilte solopartier og improviserte, men grunntonen kalte ham tilbake. Elbassisten skal tross alt holde grunntonen, den dypeste og mest sentrale tonen i det musikalske forløpet.
Boo Fredrik Sahlander er blitt en bedre elbassist etter to år med Gary Willis´ improvisasjonsmetodikk. (Foto: Atle Christiansen)
Med bass og grunntone holdt Sahlander bandet samlet og sørget for at melodiene ikke ble borte underveis.
– Elbassistens oppgave er å holde grunntonen, og da blir det vanskelig å improvisere. Du dras stadig tilbake mot grunntonen, sier Sahlander.
Det er denne grunntonen han må bli kvitt. Det visste han ikke da han begynte å spille jazz utover 1980-årene. Han vet det ikke når han ser filmer og lytter på den legendariske elbassisten Jaco Pastorius, ikke når han lytter på plater, ikke når han leser bøker, ikke når han øver på bassen og ikke når han holder konserter.
Han lytter seg gjennom det som er verdt å lytte på, og han øver i uker, måneder og år. Øvelse gjør mester, men Sahlander øver åpenbart ikke på de riktige tingene.
«Jeg ser ikke på meg selv som en dårlig improvisator, men jeg tilhører heller ikke eliten på området, som jeg hadde ønsket at jeg gjorde. Hvorfor har jeg ikke nådd dit?» skriver han i begynnelsen av avhandlingen sin.
Han øver i mer enn 20 år – inklusive ti år med musikkstudier – før han finner svaret.
I doktoravhandlingen legger Sahlander egne hender, fingre og sjel under lupen: Vil han bli bedre til å improvisere hvis han lar seg undervise av elbassisten Gary Willis i to år?
Her er det for liten plass til å si mer om Gary Willis enn at han regnes blant de fremste improvisatorer på elbass, og hvis Sahlander skulle lykkes, måtte han samarbeide med en av toppene.
For elbassister med høye ambisjoner er det viktigste å kunne improvisere mens de spiller. Sahlander definerer improvisasjon som å skape musikk i samme øyeblikk som du fremfører. Han understreker at det ligger forberedelser bak og en slags planlegging i forkant, men til syvende og sist dreier improvisasjon seg om å skape ny musikk mens du spiller.
Tidligere var Sahlander opptatt av å variere skalaer og akkorder.
– Nå ser jeg elbassen mer som et pianoklaviatur, hvor du har alle muligheter visuelt foran deg. Før hadde jeg et mer akademisk syn på bassen hvor jeg tenkte akkorden relatert til ulike skalaer. Da får du utrolig mange valg. Du har 10-20-30 skala-alternativer, og for meg ble det rett og slett for mange. Med Gary Willis’ metode visualiserer jeg tonen på basshalsen, ser den som en geometrisk form og det blir lettere improvisere. Jeg går ikke omveien rundt skalaer og akkorder, men mer direkte til neste klang og tone, sier Sahlander.
Gary Willis-metoden kalles Finger Board Harmony. Mens den klassiske måten å spille bass på er akademisk og gjennomtenkt, er Willis’ metode visuell og mer direkte.
– Musikken får mønster direkte på basshalsen. Du slipper å velge akkord, skala og rytmikk. Du hopper på en måte over en rekke filtre og går direkte til musikken. Du gjør en kjappere kobling mellom hjerne og instrument. Ingen går tilbake til den akademiske spillemåten etter å ha prøvd Willis-metoden, sier han.
Tidligere lot han seg fjetre av virtuoser som spilte hurtig og teknisk briljant.
– Nå er jeg mer opptatt av å skape musikk – jeg bryr meg mer om det musikalske, sier han.
Han er ikke blitt en kopi av Gary Willis. Han er ikke blitt bedre heller.
– Det gjelder å absorbere forbildenes musikk, integrere deler av spillet i sitt eget og tilføre nye elementer til sin egen musikalske identitet.
Sahlanders fem studenter bekrefter at Gary Willis’ improvisasjonsmetodikk utvikler elbassistens ferdigheter. Samtlige studenter opplevde improvisatorisk forbedring.
Annonse
Og Sahlander selv er ikke lenger behersket av grunntonen. Han behersker den. Han unnviker å starte og slutte på grunntonen. Det gjør improvisasjonen mer melodisk.
– Jeg er på et mye høyere musikalsk nivå nå og har definitivt blitt en bedre elbassist. De to årene med Gary Willis har endret mitt syn på bassen som instrument, sier Sahlander.
Doktorgradsarbeidet hans består av en avhandling og to plateinnspillinger. Den ene (Past: Present, 2012) spilt inn før øvelsene med Gary Willis; den andre spilt inn i etterkant (Present: Future, 2015). Hvert album består av åtte låter komponert av Sahlander, alle med solopartier for elbass. Poenget med innspillingene var å dokumentere eventuelle endringer i Sahlanders ferdigheter på elbassen før og etter møtet med Gary Willis.
Her kan du laste ned en smakebit fra Sahlanders musikk før og etter møtet med jazzlegenden.
Referanse:
Boo Fredrik Sahlander: Från grunton till b2. Et jazzmetodiskt Forskningsprosjekt. Doktoravhandling ved Universitetet i Agder. 2017
