Fri improvisasjon blir gjerne betraktet som noe mystisk, og det med god grunn. For hva er det egentlig som skjer når musikken blir til, der og da, i et samspill, uten at musikerne på forhånd har avtalt hvordan de skal gjøre det?

I utgangspunktet har de verken gjort avtale om struktur eller rekkefølge, de har heller ikke sagt hvem som skal gjøre hva.

– Fri improvisasjon dreier seg ikke bare om spontanitet, men også om strategi. I samspillet mellom musikerne forhandles det hele tiden om posisjoner og form, fra det åpenbare til det helt subtile, sier Njål Ølnes. Han er jazzmusiker og har nylig tatt doktorgraden på improvisasjonsjazz. Nærmere bestemt har han analysert det friimproviserte samspillet i jazzkvartetten BMX, der han selv er saksofonist.

Han vil ikke være helt med på at han har avmystifisert improvisasjonens kunst, i alle fall ikke helt. 

– Det mystiske, som har med en slags urkraft å gjøre, følelsen av å være bundet sammen i musikken på uforklarlig vis, det er fortsatt mystisk – og vakkert. Men hva som faktisk skjer, fra de små tegnene til de store former i musikken, er blitt mer avklart, sier han. 

Gode til å plukke opp hint

Musikk er ment å lytte til, men å lytte er ikke det samme som å høre, påpeker Ølnes.

– Fordi neste gang du hører det du hørte første gang, hører du nye ting i musikken. Ved stadig å kunne høre flere nyanser, ligger det en slags ferdighet i det du gjør. Det fascinerende er hvor fort dette går, noe som er ett av mine funn. Det tar ikke mer enn en brøkdel av et sekund før vi oppfatter, tolker, og tar musikalske valg om veien videre, sier han.

Fritt improviserende musikere er spesielt gode til å plukke opp små hint i musikken. Det er derfor de aner hva medspilleren kommer til å gjøre, før vedkommende gjør det, sier Ølnes.

Et felles mentalt kart

Jazzforskeren mener at det viktigste han har funnet ut av er betydningen av det han kaller det kollektive minnet.

Et band som har improvisert fritt sammen over lang tid, kan sies å ha både en felles bevissthet og en kollektiv underbevissthet. Når de tråkker opp til da ukjente musikalske stier sammen, vil de etablere kollektive minner om musikalske steder de har vært på, et slags felles mentalt kart, forklarer Ølnes.  

– Improvisasjonen sett som øyeblikkets kunst er sånn sett misvisende, for musikken er alltid på vei. Vi hører den alltid i lys av minner om musikken som var og med en forventning om det som skal komme. Å lytte til noe som skal skje i ettertid, høres ut som et paradoks. Men det er det vi faktisk gjør i det improviserte samspillet, sier jazzsaksofonisten.

– Improvisasjonen praktisk, ikke mystisk

Ølnes har i sin studie tatt i bruk auditiv sonologi, en form for konsentrert lytting til bestemte sider av musikken. Gjennom repeterende lytting og konkretisering av hva det er du hører, vil du få med deg stadig flere nyanser av spillet, forklarer Ølnes

Verktøyet er aldri før blitt brukt for å analysere fri improvisasjon. Det er heller ikke blitt forsket på selve formdanningen i denne musikken.

– Dette er et område som etter min mening er blitt neglisjert i forskningen. Mye har dreid seg om selve kommunikasjonsaspektet i den frie improvisasjonen, sier Ølnes. Han tror noe av årsaken til at de musikalske formene i friimprovisasjon ikke er blitt analysert før, har å gjøre med en generell romantisering av øyeblikkets kunst.

– Man henfaller lett til tåkeleggende metaforer når man snakker om fri improvisasjon. Men for musikerne er improvisasjonen ikke først og fremst mystisk, den er praktisk.

Det er behov for nye og konkrete begreper i samtalen om frijazz, sier Ølnes. Han håper studien han har gjort, kan gjøre mer enn å øke bevisstheten om de prosessene som foregår i improviserte jazzsamspill.

– Det er også et mål å bidra til et mer presist språk, et språk som utøverne kan dra nytte av i sitt musikalske virke, men som også kan gjøre det lettere å samtale med utøvere innenfor andre sjangre. Økt bevissthet og et mer presist språk har dessuten en opplagt nytteverdi innenfor undervisning, mener han.

Analyse til bruk også for musikeren

Analyseverktøyet auditiv sonologi er utviklet ved Norges musikkhøgskole gjennom 35 år, av professor Lasse Thoresen og kolleger. Ølnes har videreutviklet verktøyet og mener det fungerer bra for improvisasjonsmusikere.

– Men med denne bevisstgjøringen – blir ikke det frie og spontane borte? 

– Det har med tid å gjøre. Hvis vi rett før en konsert har snakket sammen og bestemt noen fikse ideer, kan det være oppskriften på en katastrofe. Vi lytter for langt fram, fyller oppmerksomheten vår med det som skal skje i stedet for det som faktisk skjer, sier Ølnes.

Men analysen kan brukes til å øve opp lytteferdighetene, påpeker Ølnes. Improvisasjonsmusikeren må øve for å kunne endre sin musikalske handlemåte.

– En del gester og spillemåter blir automatiserte. Det gjelder å bli klar over dem og dermed kunne endre seg. Da vil auditiv sonologi komme utøveren til hjelp.