Industrien vinner i EUs klimalobby

Miljøorganisasjoner har lyktes i å påvirke EUs langsiktige klimamål, men i praktisk politikk er det industrien som har størst innflytelse på politikerne, viser en ny doktoravhandling.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

EU har satt ambisiøse mål for reduksjon av klimagassutslipp de neste tiårene.

Men å iverksette de nødvendige tiltakene kan bli vanskelig, ifølge en doktoravhandling ved CICERO Senter for klimaforskning.

– I EU har miljøbevegelsen lyktes i å påvirke målsetningene for 2020 og 2050.

– Men i klima- og energipakken som ble lagt fram i EU i desember ser man helt klart at det er industrien som har størst innflytelse når virkemidlene bestemmes, sier forsker Anne Therese Gullberg.

Mer kvoter

I klima- og energipakken bevarte man målsetningene om å kutte 20 prosent av utslippene innen 2020, øke andelen fornybar energi til 20 prosent og redusere energiforbruket med 20 prosent.

Men i forhold til den opprinnelige pakken som ble lagt fram av EU-kommisjonen i januar 2008, var det blitt gjort flere endringer i de foreslåtte tiltakene.

– Tiltakene ble vridd i en retning som kom industrien til gode. For eksempel tillot den endelige pakken større kjøp av CDM-kvoter i utviklingsland for å kompensere for utslipp i EU, sier Gullberg.

CDM står for ”clean development mechanism”, eller ”den grønne utviklingsmekanismen” på norsk. CDM tillater industriland å investere i utslippsbegrensende tiltak i utviklingsland, som et alternativ til mer kostbare utslippsreduksjoner innenlands.

Ressurskrevende

Doktoravhandlingen er basert på intervjuer med beslutningstakere og representanter for industri- og miljøorganisasjoner. Intervjuene har vist at miljøorganisasjoner synes det er vanskelig å påvirke beslutningsprosessene i EU.

– I EU tas politiske beslutninger i flere organer: I EU-kommisjonen, i EU-parlamentet og i Ministerrådet. Dette gir lobbyister mange muligheter til å påvirke, men det gjør også at man helst bør ha store ressurser for å drive lobbyvirksomhet i EU, sier Gullberg.

Et av hovedfunnene i doktoravhandlingen er at tilgangen på ressurser er avgjørende for hvem som har innflytelse på EUs klimapolitikk.

Selv om industrien og miljøorganisasjonene ville foretrukket de samme strategiene, er det bare industrien som har ressurser til det.

– Industriorganisasjoner utøver både generell lobbyvirksomhet og lobbyvirksomhet i spesifikke saker som umiddelbart er relevante for dem. Miljøorganisasjoner har imidlertid begrensede ressurser og velger derfor ut noen få kjernesaker hvor de forsøker å påvirke, forklarer Gullberg.

Ifølge avhandlingen utøver industriorganisasjoner i EU generelt mer lobbyvirksomhet, og miljøorganisasjoner mindre lobbyvirksomhet, enn det man normalt ville forvente.

Lettere i Norge

De som har mest ressurser er også de som har størst innflytelse på EUs klimapolitikk, ifølge CICERO-forsker Anne Therese Gullberg.
De som har mest ressurser er også de som har størst innflytelse på EUs klimapolitikk, ifølge CICERO-forsker Anne Therese Gullberg.

Anne Therese Gullberg sammenlikner også lobbyisme i EU med lobbyisme i Norge.

– Interessegrupper i Norge synes de har lettere tilgang til norske beslutningstakere enn interessegrupper som vil påvirke EU-politikerne, sier hun.

Når norsk klimapolitikk i økende grad styres fra Brussel, kan dette gjøre det mer vanskelig for norske interessegrupper å påvirke, ifølge Gullberg.

– Vi ser helt klart at mer av norsk klimapolitikk flyttes til EU. Eksempler på dette er Norges beslutning om å akseptere EUs fornybardirektiv og beslutningen om å akseptere endringene i kvotesystemet. Dette skaper utfordringer for dem som ønsker å påvirke klimapolitikken, avslutter Anne Therese Gullberg. 

Powered by Labrador CMS