Lager tidskapsel fylt med prøver fra norsk natur

Inne i Miljøprøvebanken finnes det tusenvis av prøver fra norsk plante- og dyreliv. Prøvene kan brukes av framtidens forskere for å kartlegge hvordan miljøgifter har spredd seg i naturen. 

Publisert

Samarbeid

Miljøprøvebanken driftes for Klima- og Miljøverndepartementet av NIVA, NINA,  NILU og Universitetet i Oslo.

Det knaser i bein når den solide stålkniven skjærer løs skalletaket til ørreten som ligger på benken i Miljøprøvebanken. Skalletaket løftes til side og hjernen blottlegges. 

Forskningsassistent Siri Moy behandler den store Mjøsørreten varsomt. Øvede fingre tar grep om pinsetten, hjernen løsnes og legges på et lite glass.

Etter hvert står det prøver av muskel, lever og galle i en rekke glass ved siden av prøvene av hjernen. Prøvene veies, merkes og forsegles før de bringes inn i fryserommet. Her kan det vente et opphold på flere år før de hentes ut i lyset igjen, for å havne på analyselaboratoriet til en miljøforsker.

Alle opplysninger om fisken og prøvene registreres og legges inn i bankens database. Her ligger det data på tusenvis av prøver. Prøver av fisk fra sjø og ferskvann, blåskjell, egg fra fugl, isbjørn, polarrev, sel, oter, jerv, reinsdyr. Ja – også moser, luftprøver og kloakkslam finnes i bankens beholdning.

Men hva skal miljøforskere med disse prøvene?

Siri Moy tar prøver fra en Mjøsørret. (Foto: NIVA)
Siri Moy tar prøver fra en Mjøsørret. (Foto: NIVA)

Tidskapsel for framtiden

Banken og dens fryselager ligger trygt i en kjeller i ett av byggene i Forskningsparken i Oslo. Den driftes for Klima- og Miljøverndepartementet av flere forskningsinstitusjoner.

– Miljøprøvebanken ble etablert høsten 2012, og i 2016 åpnet vi for uttak av prøver, forteller Marthe Solhaug Jenssen, forskningsassistent ved NIVA.

Hun forklarer at banken ble opprettet fordi flere etterlyste et systematisk program for innsamling av miljøprøver. 

– Disse prøvene er tenkt som en slags tidskapsel for overvåkningen av nye miljøgifter.

Her tar forskerne prøver fra fisk som ble samlet inn sist høst. (f.v) Marthe Solhaug Jenssen, Eirik Fjeld, Tage Bratrud og Siri Moy. (Foto: NIVA)
Her tar forskerne prøver fra fisk som ble samlet inn sist høst. (f.v) Marthe Solhaug Jenssen, Eirik Fjeld, Tage Bratrud og Siri Moy. (Foto: NIVA)

Miljøgift kjenner ingen landegrenser

Kjemikalieindustrien lanserer stadig nye stoffer, og mange av disse kan vise seg å være skadelig for miljøet og blir forbudt. Paradoksalt nok kan også erstatningsstoffene ha miljøskadelige effekter.

Ofte er det nok å gjøre mindre endringer i formelen til en regulert miljøgift, så er den unntatt regelverket og kan slippes ut på markedet — uten at den nødvendigvis har særskilt bedre miljøegenskaper.

Det er derfor et langsiktig arbeid å identifisere nye miljøgifter. Miljøgiftene kjenner ingen landegrenser, men spres med luft og havstrømmer, og det kan gå 10 til 20 år fra stoffer tas i bruk til at vi kan identifisere dem som et miljøproblem. Da er det viktig å ha tilgang på prøver som gir et bilde på hvordan disse giftene har spredd seg i løpet av årene som har gått.

– Skal vi lykkes i arbeidet med internasjonal regulering av nye miljøgifter er vi avhengig av gode forskningsresultater, helst publisert i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. For å kunne fastsette referansenivåer eller bakgrunnsverdier for nye miljøgifter, samt dokumentere trender i spredningen er vi helt avhengig av tilgang til lagrede prøver, forklarer Jenssen.

Marte Solhaug Jenssen inne i Miljøprøvebankens frysearkiv som holder en temperatur på 25 minusgrader. (Foto: NIVA)
Marte Solhaug Jenssen inne i Miljøprøvebankens frysearkiv som holder en temperatur på 25 minusgrader. (Foto: NIVA)

Gift i Mjøsørret

Et eksempel er bromerte flammehemmere i Mjøsa. På begynnelsen av 2000-tallet dokumenterte NIVA og Norsk institutt for luftforskning (NILU) at rovfisk i Mjøsa hadde noen av verdens høyeste konsentrasjoner av miljøgiften PBDE. Da kunne analyser av tilfeldig lagrede prøver tidfeste når de store tilførslene startet. Prøvene viste kraftig øking av dem på midten av 1990-tallet.

Dette var om lag samtidig som en bedrift ved Lillehammer tok stoffene i bruk i sin produksjon.

Funnet førte til at norsk miljøforvaltning startet en systematisk overvåking av flammehemmere og andre miljøgifter i Mjøsa, og at de tok en ledende rolle i arbeidet for et internasjonalt forbud mot bromerte flammehemmere.

Fugleegg

I Trondheim arbeider forskere med en stor forsendelse av fugleegg til Miljøprøvebanken. Torgeir Nygård, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), har ledet et intensivt innsamlings-program i løpet av vårens hekkesesong. Han har ansvaret for at prøver av nær 500 fugleegg, fra Østfold i sør og Svalbard i nord, har havnet på glass og nå skal inn i bankens fryselager i Oslo.

– Vi har prøver fra både sjøfugl og landbaserte arter, forteller Nygård. De forskjellige artene inngår i både marine og landbaserte næringskjeder.

– Fugleegg er en viktig prøvetype, fortsetter han. Innholdet av miljøgifter kan være høyt, og alt overføres til ungen i en kritisk fase i livet når fosteret utvikles. I tillegg til at fugleegg kan inneholde mye fettløselige miljøgifter, så kan de også ha høyere nivåer av visse typer mer vannløselige miljøgifter enn fisk – som jo kan skille disse ut gjennom gjellene. Flere perfluorerte miljøgifter, som kan finnes i brannskum, impregnering og skismurning, er eksempler på slike stoffer.

Den norske miljøprøvebanken er med i et nettverk av miljøprøvebanker. The International Environmental Specimen Bank Group (IESB) arbeider verdensomspennende for å utvikle teknikker og strategier for miljøprøvebanker. I dette nettverket inngår både etablerte miljøprøvebanker, så vel som nystartede og banker som er på planleggingsstadiet.