I Stillehavet har vi sett plast samle seg og flyte rundt som menneskeskapte øyer.

Kan vi få en fremtid uten forurensning fra kjemikalier?

Kronikk:

Nærmiljøet tilgrises av giftige kjemikalier, øyer av plast er observert i Stillehavet, og ved Sotra strandet en hval med magen full av plastposer og vi har omtrent 100 usynlige miljøgifter i kroppen til enhver tid. Hva skal vi gjøre?

18.6 2017 04:00

Daglig serveres vi nyheter om lokale og globale forurensninger. Disse eksemplene skyldes vår konsumkultur, hvor ikke bare varer og tjenester, men også forurensninger globaliseres.

Transport av forurensninger utover lokalmiljøet er ikke av ny dato. Helt siden den industrielle revolusjon har kjemisk industri påført samfunnet en rekke miljøutfordringer. På 1970-tallet førte langtransporterte luftforurensninger fra Europa til sur nedbør og massiv fiskedød i skandinaviske vassdrag. I flere tiår ble landbrukskjemikalier brukt på uvettig vis, noe som blant annet førte til drastisk nedgang i bestanden av vandrefalk og havørn her til lands. Og i nyere tid har forurensning med legemidlet Diklofenac praktiske talt utryddet gribber i noen regioner i India.

Kjemikalier fyller våre behov


95 prosent av de indiske gribbene er forsvunnet i nyere tid. Forskere mener de har dødd etter å ha spist kadaver som inneholdt veterinærmedisinen diklofenac. (Foto: Elena Mirage / Shutterstock / NTB scanpix)

Hvorfor har det så til alle tider blitt produsert kjemikalier som har vist seg å forurense? Svaret er enkelt: Sluttproduktene har vært etterspurt og fylt behov som har bedret livskvaliteten for mange, og de forurensende egenskapene var ukjente da produksjonen startet.

Synlige eksempler er tekstiler, medisiner, sprøytemidler og plastprodukter. Mindre synlige, men like nyttige er flammehemmere, myknere og tilsetningsstoffer til mat. Ved å bruke slike produkter, kommer vi daglig i kontakt med hundrevis av kjemikalier uten at vi tenker på det.

Baksiden av medaljen

Så har det gang på gang vist seg at beste kunnskap ikke har vært god nok i lengden, og skadevirkninger har dukket opp etter langvarig bruk. Et eksempel er DDT som etter den andre verdenskrig ble mye brukt mot skadeinsekter som malariamygg og ga mange bedre helse og mye bedre livskvalitet.

Men på 1960-tallet ble det klart at DDT brytes så langsomt ned at stoffet ble anriket oppover i næringskjeden. Dette resulterte i betydelige skadevirkninger, spesielt hos rovfugl der tynnere eggeskall førte til at bestanden av ørn, falk og hauk sank dramatisk.

Bruk av DDT ble derfor sterkt begrenset gjennom omfattende miljøavtaler på 1970-tallet, men dette resulterte raskt i oppblomstring av malaria. Derfor ble DDT på 1990-tallet igjen tillatt som antimalariamiddel i tropiske strøk, selv om det da var kjent at stoffet transporteres med luft og havstrømmer til polare strøk der det også vil hopes opp.

Et dilemma var klart: Enten må det aksepteres at mennesker smittes med malaria og dør i tropene for å beskytte miljøet i polområdene, eller så det må godtas at maten til befolkningen i nordområdene belastes med en miljøgift for at mennesker i tropiske strøk skal unngå malariasmitte. Tilsvarende etiske dilemma hefter ved mange kjemikalier, som for eksempel legemidler.

Legemiddelrester kan ha negative effekter

Den farmasøytiske industrien utgjør en stor del av den internasjonale kjemiske industrien, men den har vært lite i fokus når det gjelder forurensende utslipp. En årsak er at denne industrien generelt har vært mer renslig enn mye annen kjemisk industri, en annen er at legemidler tidligere ble betraktet som lett nedbrytbare og derfor ikke representerte noe miljøproblem.

I dag vet vi at de fleste farmasøytiske produkter går gjennom kroppen, skilles ut og kommer ut i miljøet uforandret eller som relativt stabile nedbrytningsprodukter.

Slike legemiddelrester kan ha betydelige negative effekter på miljøet, fullt på høyde med det andre forurensninger har, men disse effektene synes mer akseptable fordi legemidler er så viktige. På sikt er dette imidlertid ikke en farbar vei, og det er derfor viktig at miljøaspekt blir vektlagt i større grad når legemidler skal godkjennes.

Bærekraftig produksjon av kjemikalier

Kjemisk produksjon og bruk av kjemikalier er totalt sett en betydelig miljøbelastning, men siden kjemiske produkter er grunnlaget for vår livsstandard, er det urealistisk å tro at menneskeskapte kjemikalier vil bli fjernet i stort omfang for å løse forurensningsproblemene. Imidlertid kan kunnskaper om kjemikaliers egenskaper brukes til å utvikle smartere produksjonsprosesser som fører til mindre miljøbelastninger.

En slik tilnærming er på sterk fremmarsj i industrien og har allerede resultert i mye lavere forbruk og utslipp av forurensende kjemikalier fordi prosesser har blitt endret og giftige kjemikalier har blitt erstattet med mer miljøvennlige alternativer. Strategien i dette arbeidet er tuftet prinsippene for «grønn kjemi» som har blitt et betydelig forskningsfelt.

En fremtid uten miljøgifter?

Til nå fins det over 100 millioner menneskeskapte kjemikalier, og av disse er mer enn 20 millioner i bruk i kommersielle produkter. Men bare omtrent 350 000 av dem er regulert med hensyn på bruk og anvendelse. Dette er en uholdbar situasjon. For å unngå fremtidige miljøproblemer, er det viktig at kjemikalier som skal brukes i industriell skala, blir nøye undersøkt og vurdert før de blir tatt i bruk.

Denne tankegangen ligger til grunn for regelverket REACH, som i økende grad har regulert EU og Norge sin kjemikaliepolitikk siden 2007. Med REACH er den kjemiske industrien pålagt å dokumentere at kjemikalier som skal benyttes, brytes ned til produkter som ikke skader mennesker og miljø. Kjemikalier som ikke oppfyller dette kravet, kan ikke bli tatt i bruk.

Tolkes REACH-forskriften strengt, skulle vi kunne se for oss en fremtid uten problemer skapt av kjemikalier. Det vil aldri kunne skje, for skal vi leve, trenger vi energi, vann, mat og medisiner, som ikke kan skaffes uten bruk av kjemikalier. Derfor er kunnskap om og forskning innen kjemi viktig for å identifisere og løse miljøproblemer og sikre at teknologiske utviklingen ikke fører til nye forurensninger. Et sterkt norsk fagmiljø i kjemi er derfor en forutsetning for en bærekraftig fremtid her i landet.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Åpent møte om plastavfall i havet

Er mikroplast farlig for mennesker, eller er det bare et problem for dyr? Bør vi gjøre noe med det, og isåfall hva? 

Fra den 18. til den 22. juni samles 400 kjemiforskere på Blindern for den 16. årlige internasjonale konferansen om kjemi og miljø.

Som en del av konferansen blir det en åpen vitenkafé på Realfagsbiblioteket ved Universitet i Oslo tirsdag 20. juni.

Der skal forskerne diskutere om mikroplast i havet virkelig er så farlig som vi har fått inntrykk av. Alle kan delta, og du kan lese mer om arrangementet her.