Akkurat som vår avhengighet av olje har påvirket mange sektorer, så vil et grønt skiftet skape muligheter og utfordringer. I denne artikkelserien har vi utfordret forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) til å fortelle hvordan bioøkonomien er med på å forme deres forskerhverdag.

Jill Tove Buseth er stipendiat ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier ved NMBU. Buseth forsker på grønn økonomi og har særlig interesse for retorikken og politikken bak det grønne skiftet.

– Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Jeg forsker på de førende globale diskusjonene om grønn økonomi og det grønne skiftet. Jeg ser særlig på hvordan retorikken og politikken går fra det globale planet og ned til faktisk, gjennomført politikk. Det er en tendens til at det foregår veldig mye på globalt plan i form av ulike initiativer og strategier, men at det kan være utfordrende å få noe konkret og praktisk ut av det ned på grasrotplan uten at struktur og innhold endres nevneverdig. Dette kan ha konsekvenser for å få til et faktisk grønt skifte i praksis. 

– I Tanzania foretar jeg en studie av utviklingsprosjekter innen jordbruket hvor den helhetlige målsettingen er å skape grønn økonomisk vekst, øke matproduksjonen, redusere fattigdommen og bevare det biologiske mangfoldet. 

– Etter min mening er det er viktig og nødvendig å forstå maktstrukturene bak initiativer og gjennomføring av det grønne skiftet i utviklingsland for å unngå at prosjekter igangsatt av vestlige aktører medfører utilsiktede sosiale og miljømessige konsekvenser lokalt. 

– Skal et grønt skifte være rettferdig og nyttig også for det brede lag av befolkningen i utviklingsland, er det viktig å studere ideene, motivene og drivkreftene bak. Det er viktig å være oppmerksom på hvem som er pådrivere for det grønne skiftet. 

– I utviklingsland er det ofte private investorer og selskaper som ønsker økonomisk profitt som står bak slike prosjekter, og motivasjonen er ikke nødvendigvis et reelt ønske om miljøbevaring og fattigdomsreduksjon. Flere eksempler viser at dette kan gå på bekostning av sosiale og miljømessige forhold lokalt. 

– I mange tilfeller har det dessuten vist seg at å sette grønne merkelapper på ulike utviklingsprosjekter har overskygget andre og viktige utfordringer, og det er en tendens til at slike prosjekter ikke alltid er tilstrekkelig kvalitetssikret på grunn av et ønske om raske miljøtiltak og kjappe bistandskroner. 

– Vi har for eksempel sett at landinvesteringer har gått foran lokale behov for dyrkbar jord, og at naturvern har gått foran lokalbefolknings muligheter til å bruke naturressurser de er omgitt av. Dette er tendenser det er viktig å være oppmerksomme på når vi snakker om fordelene ved og implementeringen av det grønne skiftet. 

– Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– Selv om jeg ikke har dybdekunnskap innen bioøkonomi, representerer dette i mine øyne en typisk «grønn økonomi»-tankegang med fokus på teknologiske løsninger og omlegging av industri i utviklede land. Bioøkonomi har i mine øyne potensial til å appellere i land som Norge, men vil være vanskeligere andre steder. 

– Jeg tror den økte satsingen på bioøkonomi blir stående som en del av debatten rundt det grønne skiftet som har vokst seg stor de siste årene, og jeg tror ikke det vil bli mindre fokus på dette i årene framover. En utfordring kan være at bioøkonomisatsingen «drukner» i mengden ideer, tiltak og initiativer som finnes innenfor det grønne skiftet, og om folk flest har evne til å skille på og ha tiltro til de ulike initiativene. 

– Spørsmålet er om det finnes nok vilje til å legge om, og dermed hvilken effekt et slikt skifte vil kunne ha i praksis.