Akkurat som vår avhengighet av olje har påvirket mange sektorer, så vil det grønne skiftet skape muligheter og utfordringer.  I en serie artikler har vi utfordret forskere ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet til å fortelle hvordan bioøkonomien er med på å forme deres forskerhverdag.

Espen Rimstad er professor i virologi ved NMBU Veterinærhøgskolen. Dersom du lurer på hva kunnskap om virusproteiner i lakseceller har å gjøre med det grønne skiftet, så er svaret matsikkerhet.

For å brødfø verdens raskt økende befolkning, må akvakulturen være en del av svaret, mener Rimstad. Det fordrer friske dyr.

– Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Sett fra verdensrommet er jorda blå. Sjøvann dekker om lag 72 prosent av jordens overflate. Det grønne skiftet er derfor mest blått og må skje innenfor en periode på 30–50 år. I samme periode vil verdens befolkning øke med minst 50 prosent. I alle samfunn som har blitt rikere, har konsumet av proteiner økt. Beregninger viser at globalt trenger vi 70 prosent mer proteiner i 2050 enn i dag. Man kan ikke hogge ned all regnskog for å produsere nok husdyr på land. Og vi må regne med at vegetarianere sannsynligvis fortsatt vil være en liten gruppe. Behovet for produkter fra havet er beregnet å øke med 150 prosent fram til 2050. En slik vekst kan ikke komme med økt fangst og fiske. Akvakultur, det vil si oppdrett av fisk, krepsdyr, skalldyr, tang og tare, må derfor være en del av svaret.

– Akvakultur, som all annen husdyrproduksjon, baseres på høy tetthet av dyr som holdes under kunstige forhold. Dette gir betydelig risiko for smittsomme sykdommer.

– Som virolog studerer jeg virus i laks. Både bærekraft og vekst i akvakultur avhenger av kontroll med virusinfeksjoner. Atlantisk laks og regnbueørret er de dominerende oppdrettsarter i det marine miljøet. I Norge er dette en godt utviklet og industrialisert produksjon, hvor verdien av den enkelte fisk tilsier at det lønner seg økonomisk å vaksinere hver enkelt fisk. Slik er det ikke for andre arter under andre oppdrettsbetingelser, hvor kunnskap om virus, reservoarer, smitteveier med mer er begrenset. Her vil utfordringer ligge innenfor mitt fagområdet i det grønne skiftet.

– Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– I Norge bør vi fokusere på det blå skiftet. Det er i den sektoren vi har de beste forutsetningene for å utgjøre store forskjeller. Det er mye som taler for at akvakulturproduksjon kan være et klimamessig gunstig alternativ for matproduksjon. Akvakultur er nemlig den mest effektive animalske proteinproduksjon, ved siden av insekter: Det trengs for eksempel 8–9 kilo fôr og 15 500 liter vann for å produsere en kilo storfekjøtt, mens fisk trenger 1 kilo fôr.

– I norsk lakseoppdrett, som i et globalt perspektiv anses som vellykket og effektiv akvakulturproduksjon, vil om lag 15–20 prosent av antallet fisk satt i sjø forsvinne før de er slaktemodne. Dette er et høyt tall. Smittsomme sykdommer er en av flere forklaringer på dette. Smittsomme sykdommer kan spre seg lett i tette bestander på grunn av økte muligheter for overføring.

– Høy tetthet av fisk i merdene og høy tetthet av oppdrettsanlegg øker sannsynligheten for fremveksten av sykdomsfremkallende varianter av virus og for spredning mellom anlegg. Dette kan også ha skadevirkninger for ville bestander. Derfor er det viktig med forskning på celler og genetikk og på virusproteiners funksjoner i lakseceller. Kanskje leder forskning fram til bedret immunisering eller andre sykdomsforebyggende tiltak. Forhåpentligvis kan vi fremover kartlegge immunologiske mekanismer hos fisk som kan være verdifull kunnskap for andre arter enn bare de som oppdrettes i Norge.

– Det grønne skiftet må ha et globalt perspektiv. En bedre forståelse av samspillet mellom virus og fisk vil gjøre det mulig å få et mer bærekraftig havbruk. Dette er ikke bare begrenset til oppdrett av atlantisk laks i Norge, men også for andre arter som kan være mer relevante i et globalt perspektiv.