Manglende publisering er et ledelsesproblem, skriver redaktør Nina Kristiansen.

Hvem har ansvaret når forskerne ikke gjør jobben ferdig?

Redaktøren har ordet:

forskning.no har avdekket at norske medisinprofessorer ofte lar være å publisere resultatene sine. Det viser skremmende mangel på forskningsledelse. 

23.6 2015 05:01

Når en forsker ikke publiserer resultatene sine, gjør han ikke jobben ferdig. Det er først når resultatene publiseres i et vitenskapelig tidsskrift at andre forskere kan teste, bruke og lære. Forskning gjøres ofte i enerom, men får verdi ute i fellesskapet.

Internasjonale studier viser at ikke-publisering foregår i stor skala.  Men for Norge har vi ikke gode tall. 

forskning.no har derfor undersøkt om norske forskere også lar være å publisere. Journalistene Ida Kvittingen og Ingrid Spilde begynte med å spørre institusjonene og forskerne. De snakket med mange.

Mange mente ikke-publisering er et alvorlig problem som skader forskningen, mens andre synes ikke dette er noe stort problem. Alle kjente til noen som ikke hadde publisert. Men ingen hadde tall.

De ukjente tallene

I norsk akademia blir alt telt opp. Hvor mange studenter er det på hvert kurs, hvor mange av dem tar eksamen, hvor mange doktorgrader blir avlagt, hvor mange eksterne kroner har kommet inn og særlig: hvor mange publikasjoner har hver forsker, institutt og institusjon produsert?

Men ingen ser ut til å bry seg om det som ikke blir gjort.  

Så vi bestemte oss for å undersøke nærmere selv. Og sendte ut en spørreundersøkelse til nesten 500 medisinske professorer. Vi valgte spesielt ut de som har gjort studier som omfattet pasienter. 177 svarte.

Spørreundersøkelsen viste at 7 av 10 professorene har én eller flere ganger latt være å publisere resultatene fra en studie de har gjort.

Det er et veldig høyt tall. 

Vi spurte også om hvorfor de ikke hadde publisert. Mange svarte tid, personlige årsaker og manglende ressurser. 

Men mer enn 50 av professorene innrømmer at de har latt være å publisere resultater av årsaker som er forskningsetisk uakseptable - fordi de ikke fant noen sammenhenger, noe som virket, fordi de ikke fikk resultatene de hadde forventet eller fordi resultatene var uønskede.

Konsekvenser

Hvilke konsekvenser manglende publisering har, varierer fra fag til fag. Om du forsker på ungdoms holdning til gym, får det ingen konsekvenser for liv og helse om du ikke publiserer. Men du kan allikevel påføre andre forskere unødvendig arbeid. De kan gå i gang med samme tema, uten å vite at noen har gjort jobben før.

Det er stor rift om bevilgningene til forskningsprosjekter. Når en forsker ikke gjør jobben ferdig ved å publisere sine gode eller dårlige resultater, er det elendig bruk av ressursene.  

Om du forsker på sikkerheten til bygninger, sprøytemidler eller medisiner, kan det ha store konsekvenser om resultatene av forskning ikke blir kjent.

Om en ny type medisin har farlige bivirkninger, kan folk bli syke, i verste fall dø, om det ikke blir kjent.

Og de som melder seg til forskningsprosjektene stiller kroppene og helsa si helt unødvendig til disposisjon, om resultatene ikke blir kjent for andre enn forskeren som utførte studien.

Lederne har ansvaret

forskning.no har bare spurt en gruppe medisinske professorer. Det er fortsatt store mørketall for hvor stort problemet er. 

Men hvem har ansvaret for å finne ut av omfanget, og ikke minst: hvem har ansvaret når forskerjobben ikke blir gjort ferdig?

Vår undersøkelse omfattet medisinske studier. Da går pekefingeren fort mot legemiddelindustrien, og deres økonomiske interesser i å la noen resultater forbli ukjent. Men problemet ligger ikke bare hos dem.

Forskerne selv har et stort ansvar. De har ofte stor frihet i jobben og lange tidshorisonter. At resultatene er uinteressante eller ikke ble som de håpet, er ikke en god nok unnskyldning til å la være å gjøre dem kjent for andre forskere - og i forlengelsen samfunnet som betaler lønna deres. Publisering handler om forskningsetikk og om å oppfylle forpliktelsene i forskerjobben.

Atle Fretheim ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten mener det er viktig å jobbe med forskernes holdninger til å publisere også uønskede resultater.

Og hvem skal jobbe med det?

For det koker ned til et ledelsesproblem. Selv om forskning er en selvstendig og ofte ensom jobb, har allikevel forskerne ledere på flere nivåer - i forskergruppene, på prosjektene, instituttene, fakultetene og institusjonene. 

Det er institusjonene som har det endelige ansvaret for forskningsprosjektene og for at resultatene publiseres. I dag teller de suksessene og overser tapene. Det virker som rektorer og direktører aksepterer at forskningsressursene ikke blir brukt slik de skal.

Da forskning.no gjennomførte en ringerunde til toppledere ved fem forskningsinstitusjoner, hadde ingen av dem oversikt over manglende publisering av studier. Topplederne vil ikke kontrollere og sanksjonere, for forskerens selvstendige rolle har lange tradisjoner og står sterkt. Men valget står ikke mellom stramme tøyler eller ingen tøyler. 

Ellers i arbeidslivet får vi hjelp og møter krav når vi står fast eller bruker tiden feil. Men forskere er ofte overlatt til seg selv. Det går ikke alltid bra. 

Når forskerne sliter med for lite tid og ressurser, er det forskningslederne som må trå til for å få prosjektet i havn helt til publisering. Bedre og tettere forskningsledelse kan motvirke at resultatene forsvinner ned i skrivebordsskuffene. 

Det ser også ut til at finansieringskildene overser problemet. Forskningsrådet er den største av dem, og de sier til forskning.no at de ikke følger opp manglende publisering. Om Forskningsrådet hadde lavere toleranse for upubliserte studier med sperre mot videre finansiering, kunne det vært en effektiv pisk.

Men aller først må vi vite mer om omfanget av problemet her i Norge. Nå har vi fått noen tall fra den medisinske forskningen, hvordan står det til blant andre helseforskere, sosiologer, matematikere og pedagoger?

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Forskningen du ikke får se

Hvorfor finnes det forskningsresultater vi aldri får høre om? Hvilke konsekvenser får det? Hva kan vi gjøre med det?

I en serie artikler ser forskning.no nærmere på manglende publisering av forskning.

Vi har gjort en spørreundersøkelse blant norske forskere. Vi har intervjuet forskere som har latt være å publisere, sentrale aktører som jobber med problemstillingen, og pasienter som har blitt skadet i forskningsprosjekter.

Prosjektet er støttet av Fritt Ord.

Her er sakene:

Døde forgjeves i forskningsprosjekt

– Større problem enn forskningsjuks

Når forskernes taushet tar liv

Har ikke tid til å dele forskningen sin

Sju av ti har ikke publisert

Legemiddelfirma stanset forskers foredrag

Skjult forskning gjør vitenskapen dårligere

– Tidsskrifter vil ikke ha visse forskningsfunn

Mistet nyre i forsøk – sparer andre for farlig behandling

Sjelden at forsøkspersoner skades

Rektorer mangler kontroll

Forskningsrådet vil ikke kontrollere forskere som lar være å publisere

Hvem har ansvaret når forskerne ikke gjør jobben ferdig?

Vil ikke sjekke om forskning på pasienter blir publisert

Regjeringen: Arbeidsgiver må ta ansvar for at forskerne publiserer

Annonse