Professor Gro Amdam (i rødt) fikk seg en ubehagelig overraskelse da hun var doktorgradsstudent: Det fantes viktig informasjon på feltet hun jobbet med som aldri var blitt offentliggjort. I dag deler hun gjerne erfaringene sine med nye doktorgradsstudenter, som finske Franziska Dickel.

Skjult forskning gjør vitenskapen dårligere

Når tilsynelatende kjedelige forskningsresultater havner i skuffen, lider vitenskapen. Og forskerne bruker tid og penger på å repetere hverandres mislykkede forsøk.

11.6 2015 05:00

– Jeg husker med gru den første internasjonale konferansen jeg var på som doktorgradsstudent, forteller professor i biologi, Gro Amdam.

I dag styrer hun forskergrupper i både Norge og USA. Men den gangen hadde hun bare så vidt tatt fatt på karrieren. Temaet hun hadde stukket nesen inn i var bier og aldring: Hvordan klarer biene å stoppe sin egen aldringsprosess?

Amdam hadde fattet mistanke til at et spesielt biehormon kunne spille en viktig rolle.

– Jeg dro til konferansen med masse ideer om mulige eksperimenter og sammenhenger. Men så kom jeg i prat med seniorforskere i feltet. De kunne fortelle meg at det og det hadde noen allerede gjort studier på, men man fikk jo bare negative resultater som ikke var publiserbare.

Studiene hadde altså ikke funnet noen effekter. Resultatene var svært relevante for Amdams arbeid. Men hun visste ikke om dem, fordi de aldri var blitt publisert.

Det kom som et sjokk.

– Jeg hadde ikke tenkt over at det som var publisert ikke var hele bildet. Jeg kunne ikke fatte at de negative resultatene ikke ble publisert, for de var jo åpenbart viktige for både meg og mange andre.

I løpet av konferansen ble Amdam smertelig klar over at eksperimentet hun hadde begynt på, ikke kunne ende med et positivt utfall.

Dyrebar doktorgradstid var altså gått med på et arbeid som ikke kom til å gi særlig avkastning.

Bortkastede ressurser


Direktør Magne Nylenna ved Kunnskapssenteret.

Magne Nylenna, direktør for Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, bekrefter at dette er et av problemene knyttet til manglende publisering av forskningsresultater: Forskernes tid og kunnskap kastes bort på å finne svar som allerede eksisterer.

Dessuten kan det forlede forskerne.

For når vitenskapsfolkene bare får se de positive resultatene – de dataene som bekrefter forskernes antagelser – kan de lett få inntrykk av at sammenhengene er sterkere enn de er, og at man kan forvente seg store oppdagelser på dette feltet.

– Det kan lede til en skjev oppfatning av virkeligheten og overdreven optimisme, sier Nylenna.  

I neste omgang lekker problemet ut til befolkningen når de positive forskningsresultatene blir grunnlag for beslutninger om hvilke medisiner vi skal bruke eller hvilke tiltak vi skal sette inn i skolene. 

På sikt kan dette svekke forskningens anseelse i samfunnet, mener Nylenna.

– Bare det at fenomenet eksisterer, svekker folks tiltro til forskning, og det er negativt for finansiering og bruk av forskning, sier han.

Resultater i grøfta

Flere profilerte saker har i de siste åra vist at mange resultater innen medisinsk forskning ender i skuffen.

Men problemet kan være minst like stort på andre felt. For eksempel i Amdams felt, molekylærbiologi, der forsøksobjektene ikke er mennesker, men dyr som bier.

– Det er et voldsomt press på å skape god forskning og sterke resultater. Det er mange færre etiske problemer med å kjøre forsøk med bier, så her må man bare tyne systemet til man får et positivt resultat. De negative resultatene ligger i grøfta bak deg.

Den grøfta har ikke de andre forskerne tilgang til, hvis de ikke tilfeldigvis snakker med forskeren på en konferanse. Eller snakker med noen som har snakket med noen på en konferanse.

– Etter hvert fortalte jeg videre til mine egne doktorgradsstudenter at det ikke var noen vits i å undersøke det spesielle hormonet i bier, sier Amdam.

– Det er jo særlig unge studenter i startgropa som trenger denne informasjonen. Ellers ender de opp med å repetere eksperimenter som er gjort før og som ikke gir positive resultater.

I dette tilfelle har historien imidlertid tatt en ny vending, som belyser enda et problem ved manglende publisering.

For kanskje var Amdam likevel halvveis på sporet av noe viktig, den gangen hun startet eksperimentet sitt.

Uoffisiell kunnskap

Som doktorgradsstudent var Amdam altså overbevist om at det spesielle hormonet spilte en viktig rolle i insektenes aldringsprosess.

– Men så fikk jeg altså høre at hormonet var uinteressant i denne sammenhengen. Resultatene hadde bare vist en bitte liten økning i hormonet i løpet av det voksne livet til bia. Slett ikke nok til å bety noe.

Ideen ble lagt død. Men nå, mange år etter, gir undersøkelser i Amdams laboratorium hint om at hormonet kanskje likevel kan spille en rolle. Bare via en annen mekanisme: Hormonreseptorene – mottaksapparatet i kroppen som føler og reagerer på hormonene.

– Jeg tenkte: søren! Selvfølgelig er det mulig, sier Amdam.

Nå har hun og kollegaene begynt å utforske saken. Amdam spekulerer imidlertid på om de kanskje hadde undersøkt mottaksapparatet tidligere dersom alle de negative resultatene ble publiserte.

For når slike studier bare nevnes i forbifarten på en konferanse, får andre forskere sjelden skikkelig innsikt i hva slags undersøkelser som faktisk er gjort.

– Hvilke metoder brukte de? Hvordan så resultatene ut, helt nøyaktig? Når dataene ikke er publisert, får man heller ikke stilt spørsmål ved forskningen.

Plutselig oppstår det en form for kunnskap (nei, det hormonet har ingen effekt) som ikke er skikkelig vitenskapelig dokumentert eller tilgjengelig for alle. Dette kan bremse forskningen, mener Amdam.

– Det var jo tross alt en liten økning av hormonet, som kan ha stor betydning om mottaksapparatet blir mer følsomt samtidig. Men fordi myten fikk gro seg så stor, ble kanskje ikke de rette spørsmålene stilt.

Amdam mener hun i dag har fått et mer bevisst forhold til andre forskeres fortellinger om upubliserte resultater.

– Nå er jeg mer skeptisk. Jeg tenker: Ja, jeg har hørt at noe ikke fungerer, men så må vi finne ut hvorfor. Kan metoden forskerne brukte ha vært uegnet til å finne eventuelle sammenhenger? Eller er det faktisk ingen sammenheng. 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Forskningen du ikke får se

Hvorfor finnes det forskningsresultater vi aldri får høre om? Hvilke konsekvenser får det? Hva kan vi gjøre med det?

I en serie artikler ser forskning.no nærmere på manglende publisering av forskning.

Vi har gjort en spørreundersøkelse blant norske forskere. Vi har intervjuet forskere som har latt være å publisere, sentrale aktører som jobber med problemstillingen, og pasienter som har blitt skadet i forskningsprosjekter.

Prosjektet er støttet av Fritt Ord.

Her er sakene:

Døde forgjeves i forskningsprosjekt

– Større problem enn forskningsjuks

Når forskernes taushet tar liv

Har ikke tid til å dele forskningen sin

Sju av ti har ikke publisert

Legemiddelfirma stanset forskers foredrag

Skjult forskning gjør vitenskapen dårligere

– Tidsskrifter vil ikke ha visse forskningsfunn

Mistet nyre i forsøk – sparer andre for farlig behandling

Sjelden at forsøkspersoner skades

Rektorer mangler kontroll

Forskningsrådet vil ikke kontrollere forskere som lar være å publisere

Hvem har ansvaret når forskerne ikke gjør jobben ferdig?

Vil ikke sjekke om forskning på pasienter blir publisert

Regjeringen: Arbeidsgiver må ta ansvar for at forskerne publiserer