Det er langt fra all forskning du får høre om. Mange norske forskere lar være å fortelle om funnene sine. Det viser en spørreundersøkelse som forskning.no har gjort blant professorer innen klinisk medisin ved tre norske universiteter.

Sju av ti som svarte har minst én gang latt være å publisere resultatene fra en studie. Mer enn halvparten har opplevd dette flere ganger.

– Det er skremmende, sier den britiske helseforskeren Iain Chalmers. Han er en av grunnleggerne av Cochrane-samarbeidet, en organisasjon som jobber med forskningsoppsummeringer innen helse og blant annet kjemper for at alle forskningsresultater skal bli offentlig tilgjengelige.

Chalmers er verdenskjent for sitt arbeid for et bedre kunnskapsgrunnlag for helsetjenesten. Til daglig jobber han i Oxford i England. Nå er han i Oslo og ser nærmere på undersøkelsen til forskning.no.

Kan ramme mange

forskning.nos undersøkelse er ikke nødvendigvis representativ. Men den er i tråd med andre undersøkelser som har funnet at halvparten av medisinske forsøk på mennesker i USA og utprøving av legemidler på mennesker i Norge ikke blir publisert vitenskapelig.

– Dette er et enormt svik mot pasientene, sier Chalmers, som i mer enn 30 år har jobbet for å skape oppmerksomhet om konsekvensene manglende publisering kan få for pasienter.

Det at de norske forskerne ikke har publisert, kan ha rammet mange. Professorene i undersøkelsen er forskere innen klinisk medisin, og det betyr at de gjør studier på mennesker.

– Det kan gjelde hundrevis av pasienter som har deltatt i studiene til disse forskerne.

Stiller opp til ingen nytte

Da er pasientenes innsats til ingen nytte, mener Chalmers.

– Hvorfor skal de dra til sykehuset og gjennomgå en rekke prøver dersom ingen får vite om deres bidrag til kunnskapen? Det er ikke godt nok, sier han.

Pasienter utsetter seg for en risiko ved å være med på et forskningsprosjekt. Dersom forskningen ikke blir kjent, tar de denne risikoen forgjeves.

Noen av de mest kjente eksemplene på konsekvensene av manglende publisering kommer fra legemiddelindustrien, som forskningen på legemiddelet Vioxx. Tusenvis av mennesker døde da den smertestillende tabletten kom på markedet fordi forskerne og legemiddelfirmaet ikke fortalte om risikoen ved medisinen som de oppdaget i forskningsprosjektet.

Men det er ikke bare legemiddelfirmaer som holder tilbake forskningsresultater. Hele akademia bidrar til problemet med manglende publisering, mener Chalmers.

– Det er en rekke mennesker som går med på dette, sier han.

– Har ikke blitt bedre

Også grunnleggeren av den norske delen av Cochrane-samarbeidet synes tallene som kommer fram i forskning.nos spørreundersøkelse er alvorlige.

– Dette er interessante funn, som i likhet med undersøkelser fra andre land viser at manglende publisering er en betydelig utfordring, sier Arild Bjørndal, direktør ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (Rbup) Sør-Øst.

Bjørndal var også med på å starte den norske delen av en organisasjon for kunnskapsoppsummering innen samfunnsfag, Campbell-samarbeidet. Han har derfor jobbet mye med problemstillinger knyttet til manglende forskningspublisering.

Det var 20 år siden, likevel har han ikke inntrykk av at det har skjedd store endringer.

– Problemet er kanskje blitt mer synlig, men jeg tror ikke situasjonen er blitt så mye bedre, sier Bjørndal.

Yngre putter mest i skuffen

Iain Chalmers sier at det ikke finnes gode mål på manglende publisering langt tilbake i tid, men at ingen undersøkelser fra de siste årene tyder på at problemet er blitt mindre.

– Dette er fortsatt et stort problem, sier han.

Heller ikke forskning.nos spørreundersøkelse tyder på at problemet avtar.

Selv om vi kan regne med at de eldre professorene har hatt et lengre arbeidsliv i forskningen, er det en større andel av de middelaldrende professorene som flere ganger har latt være å publisere.

– Det ser ut til at det blir verre med de yngre, sier Iain Chalmers, som ikke har noen forklaring på hvorfor.

– Dårligere offentlige tjenester

Arild Bjørndal jobber med barns psykiske helse ved Rbup. En skjev framstilling av forskningsfunn er et stort problem for hans felt, forteller han.

– Vi som gir råd til folk som jobber med barn, i barnevern, psykiatri og skole, er helt avhengige av å kunne si hva som fungerer og ikke. Når vi ikke ser alle forskningsresultatene, kan vi få et feil inntrykk av hva som virker.

Områder der det finnes lite forskning er særlig sårbare om all forskningen ikke kommer på bordet. Da kan hver manglende studie ha mye å si.

– Vi kan få et dårligere barnevern og andre tjenester, sier Bjørndal.

Lav kvalitet

Vi spurte professorene i undersøkelsen om grunnene til at det ikke ble noen publisering. De kunne velge flere alternativer.

Flest svarer at de ikke fikk tid til å publisere det de hadde forsket fram. For lav kvalitet på studien var også en gjenganger. Noen av de involverte mente rett og slett at resultatene ikke var gode nok til å publiseres.

En del innrømmer at forskningen hadde blitt liggende fordi resultatene ikke stemte med antakelsene deres, eller at de ikke fant noen effekt av det de undersøkte. Det er alvorlig, for om mange forskere tenker slik kan det føre til systematiske skjevheter i kunnskapen på et felt. Vi tror for eksempel at en medisin virker, men det kan være fordi vi ikke har sett de mange studiene som viste det motsatte.

Professorene fikk også spørsmål om de kjenner til andre forskere som har latt være å publisere, og om hva som kan være årsaken til dette. Mange svarer bekreftende. Grunnene de oppgir stemmer godt overens med professorenes egne årsaker til ikke å publisere.

Ingen av grunnene til manglende publisering fritar forskningsverdenen for ansvar, mener Iain Chalmers.

– Problemet blir ikke borte selv om det er en grunn til ikke å publisere. La oss si at studien var av så dårlig kvalitet at det ville være villedende for verden å publisere den. Det stiller bare nye spørsmål. Hvorfor blir prosjektet godkjent i utgangspunktet? Hvorfor investerer vi i dårlig forskning? Vi skattebetalere ender opp med å betale for den.

Skriver ikke om funnene

Det er mange skritt i en publiseringsprosess. Forskeren må skrive en vitenskapelig tekst om funnene, og få den publisert et sted. Det kan ta lang tid, med flere runder med tilbakemeldinger før artikkelen blir akseptert i et tidsskrift. Men ofte stopper det opp lenge før. Forskeren skriver ikke om funnene, og har dermed heller ingenting å publisere.

Sju av ti av dem som ikke har publisert, svarer at de har latt være å skrive en vitenskapelig tekst én eller flere ganger. Godt over halvparten har latt være flere ganger.