I Norge har vi et tellekantsystem der akademisk produksjon blir verdsatt ut fra hvor det blir publisert og hvor mye midler dette gir institusjonen.

Når nyere forskningsfelt som kunstnerisk forskning skal etablere seg innenfor de norske institusjonene kan dette bli et problem.

Kunstnerisk forskning kan falle utenfor malen

For å lykkes som forsker innen akademia har vi fire aktiviteter som vi må forholde oss til: 1. publisering i vitenskapelige kanaler, 2. holde presentasjoner, 3. være synlige i ulike medier, og 4. få innvilget diverse finansiering.

 Innenfor tradisjonell vitenskapelig praksis er dette ganske rett frem — publiser eller forsvinn. Men når de kunstneriske yrkesfagene forsøker å entre akademia under navnet kunstnerisk forskning oppstår det fort problemer. Den akademiske malen, satt av norske styresmakter, tar ikke høyde for akademisk kunstnerisk praksis.

Poenget med det norske tellekantsystemet er å stimulere til mer forskning. En forsker som blir publisert i en statlig godkjent forskningspublikasjon, og som knytter denne til sin arbeidsgiver gjennom et register (Cristin), sørger for at denne institusjonen får en økonomisk belønning fra den norske staten. Dette dreier seg om et beløp på mellom 24 466 NOK til 279 610 NOK, ifølge Kunnskapsdepartementets foreslåtte budsjett for 2016.

Institusjoner trenger inntektsbringende forskning

Forskningsproduserende institusjoner har mye å vinne på at deres ansatte publiserer i disse godkjente kanalene. Det er også vanlig, men ikke pålagt, at institusjonen “belønner” forfatterne med å sette inn en liten sum av disse midlene på deres forskningskontoer (så kalt KFU-kontoer).

Dette er jo i utgangspunktet tenkt for å stimulere ytterligere forskningsproduksjon, men det setter også en prislapp på forskning. En forfatter som drar inn penger til institusjonen får mer autoritet og blir mer attraktiv for fremtidig ansettelser eller opprykk.

Dette er problematisk for kunstnerisk forskning der forskningsformidlingen ikke alltid samsvarer med nasjonale normer. Dette gjelder forskning på musikkinstrumenter. Som for eksempel lutten, som er mitt fagfelt.

Separasjon mellom utøvere og akademikere

Lutt-foreninger tilbyr fagfellevurderte årbøker der forskere kan publisere direkte luttrelaterte forskningsbidrag (Die Laute, The lute og Yearbook of American Lute Society). Disse tidsskriftene fokuserer bare på artikler som omhandler rent historiske perspektiver (f.eks. manuskripter, litteratur og billedkunst).

Artikler av en mer praktisk natur, som fokuserer mer på hvordan å spille et instrument blir, så å si, “nedgradert” til ikke fagfellevurderte medlemsblad og nyhetsbrev innad i foreningen. Der får du hverken statlig støtte eller vitenskapelige poeng.

Gjennom dette oppstår en problematikk der vi som utøvende forskere skal gjøre oss attraktive for vår institusjon i tillegg til å utvikle og forfine musikalsk praksis. Selv om vi kanskje ikke er bevisste på det, så gir dette utslag på hverdagen på en kunstnerisk forskningsinstitusjon. Mindre inntektsbringende forskningsaktivitet betyr, åpenbart, mindre tildelt forskningstid og mindre finansiering.

Dette gir sosiale konsekvenser blant utøvende forskere

Noen kan finne situasjonen naturlig nok. Andre identifiserer seg bare som utøvere eller artister, og kan føle et press til å plutselig bli akademiske forskere bare for å passe inn i det akademiske systemet.

Noen føler et behov for å rettferdiggjøre sin produksjon som akademisk, samtidig som andre føler seg oversett fordi de kanskje ikke føler seg trygge på, eller finner det utfordrende, å formulere sin praksis skriftlig.

Noen mangler nødvendig akademisk opplæring og erfaring til å se at deres produksjon faktisk er forskningsbasert praksis. Andre har rett og slett ikke tid til å produsere forskningen som institusjonen krever av dem, på grunn av overfylte arbeidsplaner med mye undervisning og administrasjon.

Dette blir en vital sak for ledelsen fordi det handler om den akademiske kunstnerens oppfattelse av å bli sett eller ikke, det handler om den ansattes motivasjon til å ville bidra til institusjonen eller bare å jobbe for sin egen agenda.

Kunstnerisk praksis og undervisning

I undervisningsstillinger er forskning på musikalsk praksis selvfølgelig høyt vurdert når det presenterer pedagogisk brukbart materiale. Det skaper et godt rykte, som igjen stimulerer studentantallet.

En kompetent, innovativ og kommuniserende lærer kan resultere i flere studenter ved institusjonen, noe som gjør godt for økonomien. Men, det finnes en gråsone mellom akademisk tradisjon og utøvende pedagogikk, der kunst møter praksis for å produsere ny kunst, der raffineringen av selve praksisen ofte går tapt. Det er her vi jobber med hvordan  vi slår an en streng på en spesifikk måte, hvordan vi endrer en logikk i å jobbe med akkorder på et instrument eller hvordan vi produserer en fullere tonekvalitet. Blant fagfellevurderte forskningstidsskrift kan det bli sett på som for spesifikt og blant pedagogiske publikasjoner kan det bli sett på som for akademisk for deres leserkrets.

Vanskeligere med opprykk

Problematikken med denne gråsonen merkes også når det skal jobbes for opprykk fra førstekompetanse til professor.

I Kunnskapsdepartementets Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger heter det at “Bedømmelsen skal skje på grunnlag av dokumentert vitenskapelig eller kunstnerisk kompetanse.”

Merk “eller.” Det er altså en lovfestet separasjon mellom tradisjonell akademisk virksomhet og kunstnerisk utviklingsarbeid der enn som ansatt må velge på hvilken base en skal søke opprykk på.

Men hvor faller da kunstnerisk forskning mellom disse to kategoriene? Hvis arbeidet er bygget på en anerkjent forskningsprosess, basert på kritisk tankegang, ved bruk av relevant metode og i linje med gjeldende etiske rammeverk, vil det kunne argumenteres for at kunstnerisk forskning også er akademisk arbeid.

I realiteten betyr loven at det som regnes som vitenskapelig gjelder de publikasjoner som er godkjente nivå 1 og 2 publikasjoner, altså tidsskrifter som er godkjente og verdisatt av staten.

Kunstnerisk utøvende kompetanse har ikke noen reelle kanaler innenfor dette systemet, selv om det finnes unntak, som tidsskriftene Journal of Artistic Research (JAR) og Music Performance Research.

Tid for å ta grep

Spørsmålet er da, hvordan evaluerer, verdsetter og karakteriserer vi akademisk praksis, akademiske standarder og kunstnerisk innovasjon i denne finansieringsmaskinen som setter agendaen for norsk utdannings- og forskningspolitikk og personalpolitikk?

Er det ikke tid for (igjen) å diskutere hvordan kunstnerisk praksis i et stadig fluktuerende marked kan bli sett og anerkjent av det statlige finansieringssystemet sammen med, heller enn parallelt med, dets formidlende aktivitet? Jeg mener at det er på høy tid.