– Det er jo ikke samtidskunstens intensjon å være vakker, nødvendigvis.

Kunsthistoriker Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa står i lokalene til Høstutstillingen og titter på en redningsvest plassert på stylter av stål.

Dette verket kan si mye om vår tid, mener hun.

Men noen bestemte tolkninger vil hun ikke gi. Målet er at du skal gjøre det selv.

Kaasa holder krasjkurs for nybegynnere på Museet for samtidskunst om hvordan de kan nærme seg samtidskunsten.

Som omviser på flere kunstmuseer har hun møtt mange som rynker på nesa når de ser helt hverdagslige objekter stilt ut på museum. Hva er vitsen, liksom? Dette kunne jeg da gjort selv.

• Les også: Hva er egentlig god kvalitet i kunst?

– Vi er veldig vant til å se på bilder. Jeg tror mange har fordommer mot samtidskunsten fordi de vurderer den som et bilde, for eksempel opp mot et klassisk maleri. Samtidskunstverket er heller en påstand, et spørsmål eller en idé, sier Kaasa.

– Noen går fort forbi og rister på hodet og sier «dette skjønner jeg ikke». Men samtidskunsten trenger tid.

Stopp opp litt og kjenn etter, oppfordrer hun. Belønningen er en helt annerledes opplevelse.

Redd for å føle seg dum

Hun rusler videre på Høstutstillingen. Den godt besøkte og mye omtalte, men også ofte utskjelte Statens Kunstutstilling. Selve symbolet på uforståelig kunst.

Ferden fortsetter forbi en falsk Adidas-jakke og en flekkete dyne. En malt lavvo og et flerfarget lysstoffrør. Kaasas påstand er at alle kan få noe ut av dette.

I likhet med kurator Line Engen ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har hun merket seg hvor skoen trykker. Sammen har de laget kurskveldene «ABC i samtidskunst». Et slags demokratisk prosjekt.

Med litt kunnskap kan du komme langt.

– Mange sier at de er redde for å føle seg dumme, sier Line Engen.

– Men jeg er helt sikker på at langt flere enn dem som oppsøker samtidskunsten er interesserte hvis man gir dem muligheten, fortsetter kunsthistorikeren med en entusiasme som gjør at man bare må tro henne.

Skal ikke forstå

Og det er mange som har fått en åpenbaring etter kursrekken. Som sier de har fått en ny tilnærming til kunst. Skjønt det nok er de mest interesserte som melder seg på i utgangspunktet.

Nå blir det bok av foredragsserien. Der bruker Line Engen eksempler fra ulike kunstverk når hun forklarer begreper som performance og konseptkunst. Hun forteller litt om kunstneren og kunstretningen og hinter om mulige tolkninger.

– Det kan være greit å vite at konseptkunsten, for eksempel det å plassere et pissoar i et galleri, blant annet oppsto for å gi et spark bak til borgerskapet som trodde de var de eneste som hadde råd til å eie kunst. Gjenstanden har ingen verdi uten sammenhengen den står i – her kan alt være kunst, sier Engen.

– Om du kan godta at en helt vanlig stol i et rom kan være kunst, kan den vekke nysgjerrigheten din. Du skjønner at det ligger en idé bak som du sannsynligvis ikke ville kommet på selv.

Stikkordet er å utforske, ikke nødvendigvis forstå, mener hun.

Motstand mot kunsten

Forskning gir hint om noe av det samme. Lisbet Skregelid har nettopp tatt doktorgrad i kunstdidaktikk ved Universitetet i Oslo. Ved bruk av aksjonsforskning gikk hun inn i to ungdomsskoleklasser. Sammen med lærere og museumsansatte prøvde forskeren å åpne ungdommene opp for samtidskunsten. Elevene besøkte tre kunstutstillinger, og etter hvert ble arbeidet rundt besøkene en del av undervisningen på skolen.

Det var en god del motstand hos elevene. Kunst var noe fint og forseggjort, mente mange. Men etter at Skregelid hadde fulgt dem i tre år, fikk de et mer nyansert syn. Da syntes de at kunst var noe som engasjerte, på godt og vondt.

Metodene i prosjektet gikk blant annet ut på å utfordre elever som syntes at fotografier ikke var kunst, kun et knips – og som mente at de kunne tatt bedre bilder selv. De fikk i oppgave selv å ta bilder.

Elevene øvde også mye på forskjellen mellom å beskrive og tolke. De fikk aha-opplevelser da de så at klassekameratene så på verkene på helt andre måter enn dem. På utstillingene fikk de mulighet til å stille spørsmål og var med på å definere det som skulle skje.

Et møte mellom deg og verket

Det er vanskelig å måle om elevene faktisk satt igjen med andre typer kunstopplevelser enn før. Men i intervjuer med elevene ble det tydelig at læringsopplegget i hvert fall hadde gitt dem muligheter til å forholde seg til kunsten på nye måter. Som en av elevene sa etter at prosjektet var ferdig: «Før tenkte jeg ikke noe på kunsten jeg så, jeg undret meg ikke og stilte ingen spørsmål. Nå tenker jeg litt mer hva og hvorfor er det sånn?»

Når fokus er på møtet mellom verk og betrakter, kalles det en relasjonell kunstopplevelse. Et slikt syn på kunstopplevelsen ble vanlig først etter andre verdenskrig. Kunsthistoriker Gunnar Danbolt oppsummerer det slik: «Da la man større vekt på den virkning, den effekt, kunstverket har, enn på hva kunstneren eventuelt har følt eller tenkt, eller hvilke estetiske egenskaper verket måtte ha», skriver han i en rapport fra Kulturrådet.

Måler opplevelsen

Hva er det egentlig som skjer med oss når vi får en kunstopplevelse? Går det an å måle det?

Ja, mener Rolf Reber. Han er psykologiprofessor ved Universitetet i Oslo og har forsøkt å finne ut av hva en kunstopplevelse består av.

Reber er uenig i at publikum går glipp av noe ved «bare» å føle, men sier at det finnes ulike typer opplevelser. Det må også psykologene klare å måle. Ellers klarer de ikke å forklare kunstopplevelser.

For noen år siden skrev han en artikkel sammen med filosof Nicolas Bullot. Der kritiserer de psykologien for å være for opptatt av følelser.

­– Det er jo ikke hele kunstopplevelsen, sier Reber.

– Når vi tenker, opplever vi også.

De to forskerne prøver å koble psykologi og kunsthistorie for å rydde opp og lage et rammeverk til bruk når psykologer skal studere kunstopplevelser.

Det rykker i smilemuskelen

Det er minst tre måter å oppleve kunst på, mener de.

Å føle er en av dem. Men heller ikke her er Reber helt fornøyd med forskningen. En haug med studier måler intensiteten i følelsene gjennom alt fra aktivitet i hjernen og ørsmå rykninger i smilemuskelen til spørreskjemaer der deltakerne skal prøve å beskrive følelsene.

Det er ikke nok, hevder Reber. Blir du hoppende glad eller skikkelig sint når du ser på et verk, gir det som oftest utslag på målingene. Men sannsynligvis går de mindre intense følelsene under radaren.

Studiene skiller dessuten ikke særlig godt mellom ulike typer følelser. Er det stolthet over å forstå verket? Tristhet fordi man tenker på de druknede som man synes redningsvesten representerer?

Tenk som en designer

Og hva med alt det andre kunsten gjør med oss, som ikke kommer av de umiddelbare følelsene vi får når vi ser på verket?

Det andre nivået av kunstopplevelsen er det som kan oppstå i deg når du som publikummer tar designperspektivet. Der du fokuserer på materialene og prøver å forestille deg hva kunstneren har tenkt da han valgte å bruke dem. Ikke ulikt den øvelsen Kaasa oppfordrer til når hun ber oss om å assosiere rundt materialene og historien bak. Forskerne kan måle hvor mange spørsmål publikum stiller om hensikten bak et kunstverk, mener Reber.

Det tredje perspektivet forutsetter kunnskap. Kan vi få en annen opplevelse om vi vet mye om konteksten rundt kunstverket? Det tror Reber. Da må vi kjenne til de kulturhistoriske forutsetningene for verket, for eksempel hvilken kunstretning det tilhører.

– Kunnskap er ikke i seg selv en opplevelse, men en forutsetning for denne typen opplevelse, sier han.

Kunnskap for å føle

Kanskje kan kunnskap til og med påvirke følelsene.

– Du kan jo forestille deg at du først ikke ser så mye mer enn figurer når du betrakter et verk. Men så oppdager du at det er en hel skjebne bak. Det gir deg et annet perspektiv.

Vet du at verket viser til tyrefekting kan du få mer medlidenhet med oksen på bildet enn om du bare ser et dyr i møte med en mann.

Denne typen opplevelser er vanskelige å måle, og ingen forskere har så vidt Reber vet prøvd å gjøre det med samtidskunst som utgangspunkt.

Han kjenner imidlertid til en studie som undersøkte folks reaksjoner på et dikt som er vanskelig å skjønne. De som hadde fått med seg hva det dreide seg om, oppga at de følte mer enn de som synes at de ikke hadde forstått. Interessen deres økte også.

Foreløpig finnes det mer teori enn praktiske undersøkelser på feltet, innser Reber. Hans eget bidrag er også teoretisk.

– Psykologene må begynne å undersøke noe mer enn overflaten, sier han.

Professoren tror eksperimenter vil kunne vise om det å få vite noe ekstra om kunstverket endrer det vi føler om samtidskunsten. Det vil forskerne kunne teste ved å gi to grupper med samme forhåndskunnskap ulik informasjon på forhånd. Men betydningen av den bakgrunnen vi bærer med oss og hvordan det påvirker møtet med et kunstverk, er foreløpig umulig å teste i slike eksperimenter.

– Unaturlig skille

Å skille mellom opplevelser basert på kunnskap og følelser er unaturlig, mener imidlertid Line Engen.

– Jeg har tusen forskjellige inngangsporter til kunsten, gjerne samtidig, sier hun. Jeg kan være en kunsthistorisk nerd samtidig som jeg kjenner inni meg at verket gjør noe med meg, at det rører meg, sier kunsthistorikeren.

– Jeg kan ikke forklare hva ved opplevelsen som skyldes kunnskapen jeg har, hva som minner meg om noe som skjedde meg da jeg var liten, eller om det er blåtonen i verket som appellerer til meg. Og det er heller ikke så viktig.

Engen og kollega Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa prøver å lære bort en slik åpen tilnærming i foredragene om samtidskunst. Kunnskap og følelser i en salig blanding.

– Bruk egne erfaringer

På foredragskveldene prøver Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa å trigge nysgjerrigheten. Kunsthistorikeren framfører det hun kaller et bildeessay, der hun assosierer fritt over en rekke kunstverk.

Bruk egne erfaringer, oppfordrer hun og trekker inn alt fra TV og sosiale medier til forskning og litteratur for å kickstarte fantasien. Samtidskunstnerne vil jo som regel si noe om oss mennesker og samfunnet vårt.

– Jeg tolker aldri kunstverket for publikum. Jeg gjør mange assosiasjoner ut fra mitt ståsted, og prøver å vise hvordan de kan gjøre det samme. Folk må stole på sine egne evner. Kunstverk kan bety noe helt annet for dem. Det er ingen fasit, sier hun.

– Samtidskunsten er på en måte et språk, og du er i en dialog med verket. Materialene snakker ut fra sine egenskaper og sin historie. Men dialogen blir forskjellig hos ulike mennesker, etter hva slags bakgrunn de har. Og du må ikke tro at den har et plot som du skal finne ut av. Samtalen kan utvikle seg i mange forskjellige retninger underveis.

– Hva gjør jeg om det stopper opp og jeg ikke klarer å assosiere?

– Man må tillate seg selv å tenke fritt. Det hele avhenger av vår egen evne til å slippe løs fantasien. Det er samtidskunstens vesen at den vekker til live fantasi og fabuleringer.

Bli kvitt fordommene

Høstutstillingen presenterer i en pressemelding verkene som noe som «gir plass til mottakerens erfaringer og vilje til å bidra med egne fortellinger» og at «kunsten framstår som en søkende bidragsyter til en større samtale».

Men utstillingen er her og nå. Det er ikke tid til opplæring i fabulering. Er alt tapt?

Neida, forsikrer Kaasa. Føl deg fram, oppfordrer hun. Det er ikke lov til å ta på kunstverkene, men forestill deg hvordan det ville vært. Se på materialene som er brukt, fargene, formen. Hvordan er de ulike elementene plassert i forhold til hverandre?

Hva kjenner du når du ser på verket, hva tenker du at det det kan si om samfunnet, deg selv og den tida vi lever i? Kanskje det vekker noen minner i deg. Eller det får deg til å tenke på noe utenfor din virkelighet som er vanskelig å sette ord på.

Det handler kanskje mest om viljen. Til å legge bort fordommene og frykten for å ikke fatte poenget.

Du trenger verken å forstå hva kunstneren har ment eller avdekke verkets eventuelle spark til samfunnet. Du kan bare kjenne litt på hva det gjør med deg.

Ikke heng deg opp i at du skal vurdere kvaliteten på verket, det kan ødelegge opplevelsen, mener kunsthistoriker Line Engen.

– Det skal folk få slippe. Det er fagfolkenes jobb.

Men fagfolkene sliter, de også. Mange vil ikke engang snakke om kvalitetskriterier.

Støtende kunst

Du trenger ikke engang å like kunstverket for å få en skikkelig opplevelse, mener Engen.

– Det som støter meg, men som jeg samtidig undrer meg over, er det jeg oftest kommer tilbake til.

Samtidig kan du gå glipp av en opplevelse om du bare tar inn selve verket uten å tenke på omgivelsene, mener hun.

For samtidskunsten handler mye om kontekst.

– Noen synes bare at formen er fin, det holder. Men du går kanskje glipp av kommentaren til vår tid. Kunstneren vil gjerne at verket skal finne sin endelige form inne i deg, sier Engen.

– Gjennom kunsten kan vi snakke om store følelser, om livet og døden, uten å være privat. For å tørre det, må vi ikke føle oss dumme i møte med kunsten.

– Mange samtidskunstnere er veldig opptatt av å nå ut til folk. Da er det veldig synd om vi med kunsthistoriske termer gjør det altfor vanskelig å gripe fatt i.

Ikke kjærlighet likevel

Selv ikke kunsthistorikerne forstår helt hva kunsten betyr, trøster hun. Det er heller ikke meningen, for kunsten skal gi oss litt motstand. Litt vanskelig skal det være, mener Engen. Hun synes filosofen Martin Heidegger har skjønt det – at det er en verdi i den umedgjørlige og ordløse kunsten. Den som kan få oss til å stoppe opp i en hektisk hverdag og tenke over vår eksistens.

Det undervises ikke i samtidskunst i skolen i dag, fant Åsta Rimstad i doktorgraden sin i fjor.

Så hvordan skal vi forholde oss til noe vi ikke aner hva er, spør Engen.

– Ingen ville skjønt Munch uten å være fortrolig med maleriet – at det er pigmenter og olje. Hvis vi ikke skjønner at de store greiene i et rom er en installasjon, kan det bli vanskelig, sier hun.

Men så er det selvsagt lov å konkludere med at samtidskunsten ikke er noe for deg.

– Det er som med alle andre kunstformer. Man prøvde det, men så ble det kanskje ikke den store kjærligheten likevel.