I fjor fikk et par briller stor oppmerksomhet på Museum of Modern Art i San Francisco. To tenåringer hadde lagt dem der. De var ikke så imponert over utstillingen og lurte på om de kunne gjøre den bedre.

Guttene hadde det nok ganske morsomt da de betraktet publikum som umiddelbart ble i tvil om brillene var en del av utstillingen eller om det bare var noen som hadde glemt dem på gulvet.

• Les også: Slik får du en skikkelig kunstopplevelse

Historien spredte seg raskt rundt i verden ga langt flere enn to tenåringsgutter en god latter.

Begrepet kvalitet har blitt et plussord overalt der det snakkes om kunst. Det letes etter kriterier for hva som er et godt eller dårlig kunstverk. Ingen ser ut til å ha funnet dem.

Kvalitet blir stadig mer diskutert

Nå har spørsmålet også nådd forskningen. For første gang er det satt i gang en forskningssatsing på kvalitet i kunst i Norge.

Jorunn Veiteberg er kunsthistoriker og leder for Kulturrådets forskningsutvalg. Hun er fornøyd med at Kulturrådet har satt kvalitet høyt på agendaen med sin satsing ”Kunst, kultur og kvalitet”.

Ingen er imot kvalitet. Men det er vanskelig å gi begrepet et presist innhold når det kommer til kunst, konkluderer hun.

– Det er lett å harselere med samtidskunst, men kulturbrytninger skjer hele tiden. Det er først når vi får tilstrekkelig avstand i tid vi kan vurdere kunsten. Når vi er midt oppe i noe nytt som er i ferd med å bli til, slik det er med kunsten i vår samtid, er det vanskeligere å være kategorisk. Vi klarer ikke å vurdere om det er godt eller dårlig.

Monet var en gang utskjelt

Hun minner om at impresjonister, som Monet, Degas og Renoir som alle setter veldig høyt i dag, var utskjelt i sin samtid. Og mens Vincent van Goghs malerier oppnår skyhøye auksjonspriser i dag, så solgte han kun ett maleri mens han levde.

Noen mener likevel at konseptkunst kan og bør vurderes kvalitetsmessig. Tommy Sørbø er kunsthistoriker og har skrevet romanen «Søppel», en satire fra kunstmiljøet. Han retter kritikk mot et syn på kunst som gjør at alt vi omtaler som kunst blir kunst.

– Jeg er jo essensialist. Jeg mener at kvalitet er, eller bør være, en iboende egenskap i verket.

Sørbø mener at om du tar du tar urinalet til Marcel Duchamp, plasserer det på en sokkel og visker ut signaturen, så er det bare et urinal.

– Det er jo totalt uinteressant som kunstgjenstand, har Sørbø sagt til NRK.

Et veiskille i Norge

Her i Norge ble kunstverket Fargane kjem et veiskille i norsk skulpturkunst, mener Veiteberg.

Kunstneren Per Inge Bjørlo gikk ofte rundt i området rundt Akers mek., som var i ferd med å bli forvandlet til Aker brygge, på 1970-tallet.

En dag fant han en plastslange. Slangen hadde blitt brukt til å suge ut gassene fra maling. Malingen hadde satt spor etter seg og leiret seg inne på slangen, som flere lag med fargeflekker.

Plastslangen ble til kunstverket Fargane kjem. Det består av en plastslange surret sammen med tau og hengt opp etter en wire.

Ble kastet i en konteiner

Dette stykket industriavfall ble kjøpt inn til Nasjonalgalleriet av en komité som var dominert av kunstnere. De fant verket politisk og estetisk interessant og sterkt. Men kunstnerisk ledelse var ikke helt enig. De sendte det umiddelbart ned i kjelleren på galleriet.

Minst en gang havnet verket i en konteiner. Uerfarne museumsassistenter så ikke forskjell på kunstverket og søppel.

– Verket brøt så mye med tradisjonen for hva norsk skulptur var på den tiden. Det tok kunsten ned fra den opphøyde sokkelen og brøt med alle estetiske krav og forventningene til monumenter og hva som skulle kalles for kunst.

Verket ble faktisk ikke vist før langt utpå 2000-tallet, forteller Veiteberg.

Kunsten ble mer demokratisk

Kunsthistorikeren mener at det før 1970-tallet var ganske stor enighet om hva som var god kunst, selv om debatten gikk høyt om hva som var både moderne lyrikk og abstrakt maleri. Det ble ikke stilt spørsmål om begrep som «god» smak. Da var det fortsatt høykulturen som dominerte. Etter hvert kom begrepet «det utvidede kulturbegrep» inn, og det ble plass til både hallingdans, rock og idrett i kulturen.

– Flere i det norske samfunnet fikk høyere utdanning og fikk dermed midler og tid til å være interessert i kulturelle aktiviteter. Men de hadde bredere preferanser enn det den borgerlige kulturen representerte, og kunst- og kulturtilbudet ble mer mangfoldig.

I dag har vi et mye mer rikt kulturtilbud, hvor for eksempel mange flere musikksjangere og festivaler er en del av kunsten.

Dette har også vært en politisk ønsket utvikling, mener Veiteberg.

– I et egalitært samfunn skal ikke bare kunsten dyrkes av en elite. Kunsten skulle bli mer demokratisk. Flere kunst- og kulturutøvere skulle være med.

Mye om kvalitet i kulturmeldingene

Den danske filosofen og professor ved Universitetet i Agder, Søren Kjørup, gjør for tiden en tekstanalyse i regi av Kulturrådets forskningssatsing. Han undersøker hyppigheten av begrepet «kvalitet» i kulturmeldingene fra 1970-tallet til i dag og hva slags kriterier som har blitt lagt til grunn for å gi begrepet et innhold. Han kan påvise at det bare sjelden ble brukt på 1970-tallet, mens det i de siste kulturmeldingene dukker opp nærmest på hver eneste side.

– Bakgrunnen for dette er noe av det vi ønsker å få belyst med Kulturrådets satsing, forteller Veiteberg.

Må vite hva vi betaler for

På 1970-tallet skjøt også de offentlige støtteordningene til kunst- og kulturuttrykk fart. Da kom også behovet for kvalitetsvurderinger opp. Det var viktig å sikre at den kunsten som fikk offentlig støtte, var god.

Hitill har det vært fagmiljøene selv som har blitt sett på som de beste til å vurdere kvaliteten. Men av og til har politikerne grepet inn for å sikre støtte til bestemte kunstsyn, forteller Veiteberg.

Statens Kunstakademi fikk tildelt professorater i både figurativt maleri og figurativ skulptur midt på 1990-tallet. Det ble en opphetet debatt om at det måtte finnes noen kvalitetsmål i undervisningen.

Da kom kravet inn om at studentene måtte lære seg å male en hånd.

– Dette er bare én forståelse av hva som er kunstnerisk kvalitet, mener Veiteberg.

Hun avviser tanken om at kvalitet er en iboende egenskap.

– Kvalitet kan kun vurderes ut fra den aktuelle sammenhengen og i sammenlikning med andre verk.

Et ord uten innhold

At ordet kvalitet har blitt et plussord i den kulturpolitiske retorikken, ser også Merete Jonvik, forsker ved IRIS. Hun studerer i et pågående prosjekt intervjuer med og anmeldelser av kunstkritikere i norske aviser og tidsskrifter.

Et stadig tilbakevendende spørsmål i både kunsthistorien og i litteraturvitenskapen er om det finnes noen felles kvalitetsbegreper eller kriterier for kvalitet, forteller hun.

– Kunstkritikerne refererer gjerne implisitt til ulike typer kriterier, som originalitet, intellektuell kraft og sjenerøsitet i sine anmeldelser. Kvalitet viser seg også gjennom det vi kan kalle symptomer. Da handler det om hvor vidt og hvordan kunst har en virkning på betrakteren, i dette tilfellet kritikeren, forteller Jonvik.

Selv om kritikere er opptatt av hva kvalitet er, hva som ligger bak begrepet så å si, er det ingen som mener at begrepet er til særlig nytte i kritikksammenheng.

Det meningsfulle er å beskrive hva som skjer i møtet mellom kunsten og betrakteren, mener kunstkritikerne.

Kunstkritikk handler i dag mindre om bedømming og vurdering, og mer om formidling og fortolkning. Det er tydelig i intervjuene Jonvik har gjort.

– Kunstkritikk skal skildre hvordan møtet mellom betrakter og verk fortoner seg og hva verket gjør med betrakteren.

Ingen låste standarder

Kunstneren Anne Karin Jortveit har ledet juryen for den årlige  Høstutstilling i Oslo, som åpen fra 10. september til 9. oktober.

Hun kjenner seg igjen i kunstforskernes påstand om at kvalitet har kommet mye sterkere opp på agendaen de siste årene.

Hun mener at de som jury likevel ikke har noen låste «standarder» for kvaliteten på de verkene som tas inn på utstillingen. Søkermassen er sammensatt, og de har arbeidet med et så åpent blikk som mulig.

– Begrepet kvalitet i kunst er komplekst. Noe som regnes som et godt verk i ett miljø, har kanskje ikke samme relevans i et annet. Da vi satte i gang arbeidet som jury, hadde vi en samtale i forkant om hva vi mener er en spennende og innholdsrik utstilling. Men ingenting får betydning før vi begynner å ser arbeidene.

Høstutstillingen blir det den blir ut fra hvem som velger å søke. Denne utstillingen er også et sted hvor det uventede fremdeles kan vise seg, mener jurylederen.

– Noen ganger er det som om vi bare umiddelbart ser at et arbeid er kjempespennende. Det kan være at vi deretter bruker litt tid på å reflektere over arbeidets meningsmangfold, men det er som om vi med en gang ser at dette er et arbeid med flere underlag. Dette er selvsagt også knyttet til de erfaringene og den kunnskapen vi har som aktører i kunstfeltet.

Kunstnerne må ha mer på stell

Kvalitetsbegrepet ligger likevel der og preger kunstnernes hverdag i aller høyeste grad, mener Jortveit.

– I dag skal vi som kunstnere ha ting mer på stell. Søker du støtte til et prosjekt, opplever du nok følelsen av at du må ha en oversikt over prosjektet før du egentlig har begynt.

Hun mener det ofte er vanskelig.

– Som kunstner vet du ikke nødvendigvis hvordan et prosjekt vil ende når du begynner å jobbe med det.

Kunst endrer karakter når det kommer i en utstilling

Jortveit mener at et kunstverk leses på nye måter når det kommer inn i en større utstilling.

– På Høstutstillingen jobber vi med å sette de individuelle arbeidene inn i en helhet, både tematisk og estetisk. Derfor kan oppfatningen av et enkeltverk endre seg i en slik stor utstillingssammenheng, uansett hvor konseptuelt eller materielt det er. Verkene begynner å virke inn på hverandre. Og publikum tar i bruk aspekter ved den visuelle opplevelsen man ellers ikke ville tatt i bruk i hverdagslivet.

Kunstverk er laget av mennesker for mennesker. Man skal ikke underkjenne det menneskelige møtet med kunsten, mener Jortveit.

– Likevel kan det ofte være nyttig for publikum å vite noe om de kunstneriske prosessene som ligger bak kunstverket. Det kan gi mer ballast til kunstopplevelsen, mener hun.

Kunst er som fotball!

Jorunn Veiteberg mener at det er med kunst som med alle andre fag. Det krever kunnskap og erfaring for å kunne vurdere den.

– Jeg forstår ikke hvor forestillingen om at kunst ikke skal læres kommer fra. Har du aldri lært deg reglene for fotball, må du først lære deg dem for å forstå spillet. Sånn er det med kunst også.