De kom gjennom blomsterengen – hun og han, hånd i hånd – leiende på hvert sitt barn. Ei lita jente på fire, med blomsterkrans og sommerkjole. Gutten snart to, bredbeint med bleie. Ansiktet strålte da han så oss.
Min kjære, som har passert førti, brukte ett sekund på å få dem på fanget.
Da de ti minutters klapp og kos senere forsvant videre gjennom morgensolen, sukket hun dypt og lenge – og minnet meg på et av biologiens artige små krumspring: Bestemorparadokset.
Hvorfor er vi egentlig i live, hun og jeg? Jeg vedtok at reproduksjonsperioden for mitt vedkommende var over da fjerdemann ble født for snart 20 år siden. Hennes to barn er tenåringer, og hun utviser ingen stor interesse for å supplere samlingen.
Hvilket er lett å forstå. Småbarn er den største utfordring livet hiver på deg, så det er greit å få dem unnagjort mens vi fremdeles har helsa.
Livet etter formering
Så hvorfor lengter gamlinger etter unger? Sukkingen hennes (og min) kan sikkert forklares som bare det – minner om den deilige tiden. Og småbarn er jo søte, da …
Men dette er overflatiske følelser, og egentlig bare en mekanisk forklaring. Den ultimate øyner vi, når vi legger merke til to ting: Vi elsker småbarn – og vi dør ikke.
Vi mennesker er en av få arter som lever et langt liv, også etter at vi er ferdige med å formere oss. Dersom dette fenomenet var frikoblet fra min kjæres sukking og kosing – kunne vi jo bare reist. Til et stille og rolig sted hvor vi kunne dø i fred. Gjerne med bar på bassengkanten.
Greit nok – noen gjør jo det. Med vekslende hell.
De aller fleste av oss henger imidlertid rundt – tilgjengelige.
Større sjans til å overleve i par
Jeg har penset innom kjernefamilien tidligere: Hun, han og barna – samfunnets atom, den sosiale myntenhet.
De fleste forsøk på å forklare kjernefamiliens opprinnelse er forbundet med problemene med det å ha småbarn, og samtidig holde seg i live: To mennesker har rett og slett større sjanse til å overleve småbarnsperioden. Det er nok mye sant i dette – men det er mer.
Ett spørsmål er om hvor gammel kjernefamilien er. Er det slik vi utviklet oss – mor, far og barn – hånd i hånd? Eller snakker vi om en nyere, sosial konstruksjon?
Den biologiske logikken – overlevelse – gjør det troverdig å påstå at kjernefamilien er noe vi har holdt ut med i millioner av år. Og vi har i tillegg fossile fotspor av førmennesker – fotspor ikke ulike de våre sommergjester etterlot seg på sin vei ned til stranden.
Men det er en forskjell på å si at folk alltid har holdt sammen i par – forelskelse og kjærlighet er et indisium på at dette er noe som ligger i vår natur – og på å si at vår naturlige leveform er som en isolert kjernefamilie.
En naturlig måte å leve på?
Jeg har for øvrig allerede begått et par tankefeil. Jeg har snakket om kjernefamilien som en «naturlig leveform», noe som «ligger i vår natur». Finnes det en «naturlig leveform»?
Her må jeg dessverre svare både ja og nei.
Hvis du føler noe er naturlig for deg, så er det gjerne det.
Dette kan imidlertid skyldes to ting: En kulturell føring – eller en biologisk betinging.
Hvis man i min kultur liker å gjøre noe – for eksempel å dra et grantre inn i stua, for deretter å gå rundt og synge for det – så både føles og er dette naturlig for meg – og for andre fra min kultur. Men jeg skal jobbe hardt for å overbevise en utenforstående om at jeg har noe biologisk iboende behov for å sosialisere med visnende buskas.
Hvorvidt drivkraften bak – religion – eller enda lenger bak: det å feire og dyrke samhold – er naturlig i biologisk eller kulturell betydning – er en helt annen sak.
Så når vi snakker om kjernefamilien som vår naturlige leveform, hva snakker vi om da?
Fortiden er lang
Argumentet vi møter er ofte at kjernefamilien er naturlig fordi det var slik vi levde i steinalderen. Og dette er et godt argument. Vi har bare levd i vår moderne, industrielle verden noen få tiår, toppen et par hundreår.
Før det, levde vi som bønder noen få tusen år – og før det: Hundretusenvis til millioner av år som jegere og samlere – på vidder, stepper, i skoger og på hav – kloden over. Alltid i små familiegrupper, og alltid på vandring.
Noe av det vi bærer i oss av fysikk og psykologi, må helt åpenbart være left overs fra livet i «steinalderen». Helt klart.
Men hvilken del av «steinalderen» snakker vi om? Tror vi at folk har levd helt likt, alltid og overalt? Spist de samme tingene (en antagelse som har ført til den såkalte steinalderdietten), jaktet på samme måte, hatt sex på samme måte, oppdratt ungene på samme måte … ?
Fortiden er lang – og når vi sier at ditt eller datt er naturlig fordi vi gjorde sånn i fortiden, gjør vi en antagelse om fortiden som vi ikke har grunnlag for. Fortiden er ikke én ting, én tilstand.
Det er vanskelig å argumentere for at fortiden for 50 000 år siden er riktigere enn den for 500 000 år siden, eller 5 000 000. Noen av våre naturlige trekk kan føres tilbake til det ene, andre til det andre. Og minst like viktig: Tiden for 50 000 år siden foretrekkes ofte som referanse for «det naturlige» - men vi har forandret oss mye siden den gang også …
Uferdige mennesker?
Problemet med Tilbake til steinalderen-romantikken er at den behandler fortiden som en gitt invariabel, og oss som like uforanderlige – en gammelmodig forståelse av evolusjon: Som om det moderne menneske var evolusjonens mål, og at evolusjonen sluttet å virke da målet var nådd.
La oss gå et tilfeldig skritt tilbake i «steinalderen»: For eksempel til Sør-Afrika for tre millioner år siden. Der møter vi en hårete liten skapning, litt krum i ryggen kanskje, lav panne – men med skremmende levende øyne. En Australopithecus, Little Foot kanskje? Noen minutter før han (eller hun) ramlet ned en bergsprekk og ble såpass hermetisk begravet at forskerne kunne grave ham fram rett før siste tusenårskifte.
De små knoklene får oss til å tenke på Little Foot og hans artsfeller som uferdige mennesker – på vei til noe større og klokere. Altså oss.
Men australopithecinene var fullverdige arter i seg selv. Noen av dem døde ut, noen av dem utviklet seg videre. Det samme kan vi si om oss, i dag: Vi er fullverdige i oss selv, vi også, men kommer til å forandre oss (selv om dette ikke gjør oss til uferdige ettellerannet).
Nye typer ørevoks
Det vi må forstå, er at vi alltid utvikler oss, enten vi vil eller ei.
Og det betyr, for å vende tilbake til mor og far og barn at mangt og meget har forandret seg i våre kropper og vårt sinn siden «steinalderen».
Så når vi sier at noe er naturlig fordi det var slik vi levde, gjorde det, spiste og elsket i «steinalderen» – da må vi huske at vi ikke helt vet hvordan og når denne hypotetiske «steinalderen» var – og at vi uansett har forandret oss siden den tid.
Vi har utviklet resistens mot en serie sykdommer, ervervet evnen til å drikke melk, fått lys hud og blå øyne, større hjerne, evnen til å leve flere tusen meter over havet – og vi har utviklet nye typer ørevoks – selv de mest perifere delene av oss er under stadig ombygging.
Blant menneskene bærer andre barnet
Så – min kjæres sukk en deilig sommermorgen:
En sjimpanseunge veier cirka tre prosent av moren, en menneskebaby, seks prosent. Menneskebabyer er mer krevende å håndtere – og kan som sagt være grunnen til våre parforhold. Forskning fra 2011 tyder på at babyers fødselsvekt økte allerede for tre millioner år siden – på Little Foots tid. Levde han (eller hun) også i et parforhold?
Folk som studerer primater har bemerket følgende: Aper og menneskeaper bærer ungene sine sjøl – hunnene altså. Det finnes situasjoner de kan overlate den nyfødte til andre hunner, men hun er rask til å få den tilbake.
Blant mennesker som lever som jegere og samlere er det imidlertid ikke uvanlig at noen andre enn mor bærer barnet. Det kan være storesøster, storebror, partneren, en venninne – og ofte: en bestemor.
Og hvem i dag kan, med hånden på hjertet si at han aldri har støttet seg på slekt og venner som barnevakt?
Flere på ballen
Vi kan fremdeles holde fast i kjernefamilien og Mannen som den store fasilitør – trygghet, mat og beskyttelse – men vi kan ikke bruke «steinalderen» som bevis på at kjernefamilien er eneste måte å leve på. Det har åpenbart vært flere på ballen.
Den kjente amerikanske primatologen og antropologen Sarah Blaffer Hrdy oppsummerte imidlertid flere studier av nederlandske og israelske barn med å si at «Barn synes å klare seg best når de har tre trygge relasjoner – det vil si, tre personer som signaliserer ‘Du vil bli tatt vare på – uansett’.»
Det finnes eksempler på det motsatte, for eksempel Dogon-folket i Mali, der barn født i familier med flere koner har høyere dødelighet. Flertallet av slike studier synes imidlertid å finne en fordel ved å ha flere til å passe på småungene – også bestemor.
Hun føder ikke lenger barn selv, men vi kan vel si at hun er ekspert på småbarnstell?
Bestemor styrker overlevelsen
Og dermed er vi ved det Hrdy og andre har kalt bestemorparadokset (hvorfor ikke bestefar?) – nemlig at folk lever lenger enn de strengt tatt hadde behøvd, dersom meningen med livet er å føde og oppdra egne barn.
Med en ekstra generasjon å ta av, styrker du overlevelsen – og frigjør energi for mor – som dermed kan gå i gang med unge nummer to og tre og fire – bare et drøyt år etter forrigemann.
For slik er det også. Mennesker er gravide lenge, og bruker lang tid på barnestell – men vi er likevel i gang igjen raskere enn våre næreste slektninger. En orangutanghunn venter sju år mellom svangerskapene – mine to midterste er født med halvannet års mellomrom.
Hvilket kan være én av grunnene til at mennesket befolket jorden.
