Mennesker har spist mennesker - enten som jaktbytte, eller i seremoniell sammenheng - til alle tider, og noen helt opp til vår tid.

Du skal ikke spise din neste

5.6 2017 04:00

Vi kunne trenge et ellevte bud: Du skal ikke spise din neste.  

Uten dette, har vi nemlig bare to gode grunner til å la det være å spise naboen til middag.

Den ene, mest åpenbare er at det ville være ulovlig å servere Hansen i tredje med poteter og sjysaus – og sikkert også provoserende for hans slekt og venner. Den andre er faren for smitte.

Fordelene ved å spise Hansen, og deretter kanskje Pettersen – eller noen fra Mjøndalen? – er minst like åpenbare. Ikke bare ville de forsyne kroppen din med en velbalansert blanding av de nødvendige næringsstoffer og vitaminer – som en bonus ville du bli kvitt uønsket konkurranse. Som en regel er jo folk bare i veien. Bortsett fra dine nærmeste slektninger og venner, selvsagt, er de egentlig bare brysom konkurranse i kampen for mat, bolig, jobb, jaktterreng, sexpartner … Så hvorfor ikke slå to fluer i ett smekk? Bli kvitt naboen – og inviter samtidig dine nærmeste på et hyggelig grillparty?

Men, som sagt, det følger et par ulemper. Hansen kan ha gode venner, han også – og plutselig en ettermiddag er det du som ikke blir servert mekseøl med lime ute på plenen. Du er mer bekymret for hvor de har tenkt å stikke hvitløksbåtene.

Den andre ulempen er mer subtil.

Derfor har vi sex

For noen år siden ble det snakket en del om at hannkjønnet snart ville forsvinne – vi trenger jo ikke menn til annet enn å pare oss, hevdet noen som sikkert bare var ute etter å erte – og det kunne nok la seg ordne ved hjelp av sædbanker og en håndfull mannlige leverandører.

Det kommer aldri til å skje. Det er en grunn til at vi har sex – og det er ikke fordi det er moro. Det er også en grunn til at incest er tabu over hele kloden, og den er nesten den samme.

Incest og sex mellom nære slektninger fører til reduksjon av genetisk variasjon – med tilsvarende økt sjanse for å bli rammet av genetiske sykdommer. Det at vi i det hele tatt har sex – to kjønn – er styrt av en enda mer dramatisk trussel: parasitter – alt fra bakterier og virus til innvollsmark av alle ufyselige varianter. Vårt naturlige forsvar er det samme: genetisk variasjon.

To kjønn, genetisk ulike, som blander sine gener hele tiden – gjør at parasittene aldri kan være helt sikre på hva slags miljø de havner i, når de trenger seg inn i en ny kropp. Denne beskyttelsen kan ha vært seksualitetens opprinnelse, selve grunnen til at vi ikke bare har to kjønn, men også kommer til å fortsette å ha det – uansett hvor godt enslige mødre i dag måtte klare seg på egen hånd.

Av samme art

Det er i denne biologiske logikken vi også finner ulempen ved kannibalisme. Jeg kan risikere, det finnes til og med en overhengende fare for, at Hansen i tredje sitter på en hel serie sykdommer og ufyseligheter, som like gjerne kunne trives i min kropp.

Vi er jo så like, Hansen og jeg – av samme art. Med de samme sykdommene og ormene. Hvis jeg spiser en gris, en fugl, en fisk, så kan de godt være syke, de også – men ofte ikke infisert med bakterier og parasitter som normalt overlever inni min kropp. Hansen, derimot …

Så – faren for å få i seg veltilpassede parasitter, som kan gå rett i gang med å fortære deg, og ikke den du spiser – kan ha lagt en demper på kannibalenes grillfester opp gjennom evolusjonen.

Fantes egentlig kannibalismen?

Likevel har vi spist hverandre – enten som jaktbytte eller i seremoniell sammenheng. Og noen av oss har bedrevet dette helt opp til vår tid.

Neandertalerne spiste hverandre antagelig – skrapemerker på knokler og andre indisier tyder på det – og våre egne strake formødre og –fedre gjorde nok det samme. Det finnes utallige beretninger om kannibalistisk praksis fra mer moderne tider. De første europeiske oppdagere rapporterte flittig fra klodens fjerne utposter. På den siste utpost, Ny-Guinea, levde kannibalismen helt opp til på 1960-tallet.

Likevel – og det var dette som inspirerte meg til å skrive denne saken – eksisterte ikke kannibalisme for 40 år siden. Ikke i visse akademiske kretser, i hvert fall.

William Arens, respektert professor i antropologi ved Stony Brooks University, New York, utga i 1979 boka The Man-Eating Myth. Jeg kjøpte og leste – og kjøpte argumentet: Troen på at det finnes kannibaler, bare rett bortenfor ditt eget territorium, er en velkjent og velbrukt myte – hvis funksjon er å demonisere «de andre». Du kan med letthet vekke hat mot mennesker som begår den ultimate synd – de spiser andre mennesker! Kannibaler er altså bare en myte – en konstruksjon ment for å rettferdiggjøre undertrykking.

Slik så i hvert fall Arens det – og jeg lot meg forlede.

Så vakkert og så fristende

Det finnes ingen tilfredsstillende dokumentasjon av kannibalisme, skrev Arens, og tok for seg historien, fra 1500-tallets aztekere, via 1800-tallets kongolesere – til dagens nyoppdagete kulturer på Ny-Guinea: Ingen vestlige kronikører hadde egentlig sett med egne øyne at et menneske spise et annet. De bare rapporterte det de hørte fra andre, som antagelig hadde hørt det fra andre igjen. Kannibalismen var mer å sammenlikne med en antropologisk vandrehistorie.

Så der gikk jeg, gjennom hele 1980-tallet, og trodde at vi hadde tatt feil. Hypotesen var jo så vakker – og ironien så alt for fristende.

Men det begynte langsomt å skurre. Jeg har alltid lest mye, og hver gang jeg trenger litt ekstra kos, blir det reisedagbøker fra fjerne århundre. Kannibalene dukket jo opp overalt! Og det samme gjorde de i rivaliserende antropologisk og særlig arkeologisk litteratur. Verden rant over av indisier på at vi mennesker, av og til og ikke bare i nød, spiser hverandre.

Så hvordan kunne professor Arens og hans mange støttespillere (meg selv inkludert) ignorere fjell av bevis – og hevde at det hele bare er en god fortelling - og det, i en nokså tynn bok på 200 knappe sider, ja, fortelling, så å si uten dataunderlag?

Det luktet ideologi.

Latter før død

Fore-folket lever i Ny-Guineas høyland – isolerte fjell langt fra kysten. De kom i kontakt med omverdenen først på 1960-tallet, da misjonærer og gullgravere endelig fant veien fram – og snart oppdaget at den 20 000 mann- og kvinnesterke stammen var rammet av en ukjent og alltid dødelig epidemi – kuru.

Det var åpenbart en hjernesykdom, hvor offeret begynte å riste, mistet kontroll over kroppen og etter hvert tilsynelatende forstanden. Latteranfallene kunne komme rett før slutten – hvorav kallenavnet «den leende død».  Da epidemien var på sitt mest intense, sto kuru for 90 prosent av alle kvinnelige dødsfall, mer enn 30 prosent av de mannlige.

Forklaringen var nokså overraskende – både måten sykdommen ble overført på og hva slags type vesen som sto bak.

Kokt mann

Om vi da kan kalle det et vesen? Stanley Prusiner fikk Nobelprisen for sin del av arbeidet i 1997. Han viste at sykdommen ble overført av noe han kalte prioner – som ikke er et levende vesen, bare et protein. Proteiner er viktige organiske molekyler. De tar seg av et utall ulike funksjoner i kroppen – og for å få til dette, er de avhengige av å oppføre seg ordentlig. Ulike bindinger og krefter mellom atomene i molekylet gjør at det bøyer seg på riktig måte, slik at det for eksempel kan fungere som enzym i en kjemisk prosess eller byggestein i et organ.

Prionene er uskikkelige proteiner – de bøyer seg på feil måte, slik at de ikke kan fungere – og på toppen av det hele: De forleder andre, omliggende proteiner til å gjøre det samme. Sykdommen eksploderer – du dør.

Den andre kuru-Nobelprisen gikk til biologen Carleton Gajdusek, amerikaner han også. Han fant ut at kuru ble spredt gjennom kannibalisme – i dette tilfelle rituell sådan. En del av fore-folkets tradisjon gikk ut på at en avdød mann skulle kokes og deretter spises av sine kvinnelige slektninger og små barn.

Hvilket forklarer kjønnsforskjellen. En kvinne kunne risikere å bli smittet hele livet, en mann bare mens han var barn.

Der er vi nok en gang ved kannibalismens skyggesider.

Påtvunget kannibalisme hos dyr

Dyr er også kannibaler – men ikke veldig ofte. Alle vet at hannløver eller hannbjørner kan finne på å spise unger – dersom de ikke er far til ungene.

Men vanen er ikke veldig utbredt – kan det være at den også hos dyr holdes nede av sykdommer?  

I 1986 ble kuru plutselig mer enn en fæl historie fra fjerne farvann: BSE – kugalskap – en prionsykdom med forløp og alvorlighetsgrad svært lik kuru – og som kan smitte over til mennesker, hvoretter den kalles Creutzfeldt-Jakobs sykdom. Uhelbredelig – og like smertefullt ubehagelig som beskrevet over.

Og sykdommen spredte seg gjennom en liknende mekanisme som blant fore-folket på Ny-Guinea: Påtvunget kannibalisme – eller kraftfôr iblandet storfekjøtt som man også kan kalle det.

Ideologi over virkelighet

Med slike spor og ledetråder fremstår visse antropologers fortsatte kannibalisme-fornektelse som litt uforståelig.

Ved første ettersyn ser det ut til at meningen kan være å beskytte sårbare minoriteter – Nei, kannibalisme finnes ikke, alle er like kultiverte som oss hvite vestlige.

Men dette er kulturell sjåvinisme. De ser ikke andre muligheter enn at kannibalisme er stygt og primitivt – de går glipp av sjansen for at det faktisk kan være en akseptabel og sivilisert adferd. I andre sivilisasjoner enn vår egen, vel å merke.

Det kan også være at de viker unna den logiske konklusjon som uvegerlig følger argumentet deres: Hvis det er slik at kannibalisme alltid er fryktelig feil (og derfor kun er tenkelig som skremsel og bakvasking) – da følger det at mennesker som lever på denne måten også er fryktelig feil. Dette harmonerer dårlig med forestillingen om at alle kulturer er like gode, like mye verdt.

Hvilket de altså godt kan være – hvis man som sagt aksepterer at det finnes flere måter å betrakte kannibalisme på.

Men i stedet for å se dette – velger de å påstå at menneskeeting aldri har eksistert. Rett i fjeset på et par solide fjell med dokumentasjon.

Sånn er det, når vitenskapelig ideologi blir viktigere enn virkelighet.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.