En befolkning langt høyere enn den vi har i dag, kan godt sette et mindre økologisk avtrykk. Alt avhenger av hvordan vi oppfører oss, skriver Erik Tunstad. Han tror ikke løsningen på fremtidens problemer er en befolkningsnedgang. (Illustrasjonsfoto: Rafael Ramirez Lee / Shutterstock / NTB scanpix)
Kommentar: Hvor mange mennesker bør det være på jorda?
Er befolkningsregulering løsningen på verdens mat- og miljøproblemer? Ikke nødvendigvis, mener Erik Tunstad.
Jordas befolkning øker med 171 mennesker i minuttet. 169 av dem befinner seg i fattige land – bare to i de rike.
Spørsmålet er da: Er befolkningsregulering løsningen på verdens mat- og miljøproblemer? I så fall: Hvor mange mennesker bør vi være?
De siste ukene har jeg befattet meg med problemet med samtidig å ta vare på jordas raskt voksende befolkning og den ditto forsvinnende natur.
- Her kan du lese Erik Tunstads tidligere kommentarer om hvorfor vi burde se bort ifra økologisk mat og biodiesel dersom vi skal være forberedt på befolkningsvekst
Det har kommet mange reaksjoner. Noen mener at jeg har utelatt en viktig faktor. De spør: ”Hva med befolkningsregulering?”
Ja, hva med den?
Det mine kritikere antagelig mener, er at vi kan løse fremtidens problemer ved å redusere jordas befolkning. Det stemmer muligens, men med mindre de kommer opp med en moralsk, etisk, praktisk og på alle måter akseptabel måte å redusere den fra sju milliarder til, la oss si, tre milliarder – sånn i løpet av ti - femten års tid – vil jeg anbefale at de finner noe annet å tenke på.
Verden har i dag sju milliarder innbyggere – og disse menneskene eksisterer, uansett hvor mange ganger du sier ordet ”befolkningsregulering”. Tallet kommer til å vokse til mer enn ni milliarder i løpet av de kommende tiår. Og folka som har gjort disse beregningene, har tatt høyde for at noen av oss bruker prevensjonsmidler. Særlig i den delen av befolkningskurven som optimistene håper vil peke nedover når vi passerer neste århundreskifte. På den tiden vil det være minst 11 milliarder munner å mette.
Uansett – fremtidens mulige befolkningsnedgang hjelper oss ikke idag, med tanke på mulige sult- og utryddelseskatastrofer. Vi må skaffe mat til en økende befolkning – Basta! Og vi vil gjerne ha med oss resten av naturen videre. Det er derfor vi må intensivere landbruket, satse hardt på forskning, droppe økologisk mat, kjøtt og biodiesel – og samtidig verne så mye av den gjenværende natur som vi klarer.
Det eneste håpet får vi, når vi ser på oss selv. Ikke på Norge – som har hatt en økning i den årlige befolkningsøkningen fra 1970 og fram til i dag. I samme tidsrom har den minsket på verdensbasis. Vi får håpet, når vi ser på de rike land som helhet.
Så å si all befolkningsvekst vil komme i ”syd” – i økonomisk lite utviklede land, i Afrika, Asia (bortsett fra Japan, Australia og New Zealand) og Sør-Amerika, altså områder der vi i dag finner gjennomgående unge populasjoner. I 2005 levde det tilsammen 5,3 milliarder mennesker i disse verdensdelene. I 2050 vil de være 7,9 milliarder. Resten av kloden vil forbli omtrent som den er – med en økning fra 1,22 til 1,25 milliarder i tidsrommet 2005 til 2050. I Europa ser man til og med for seg en reduksjon, fra de 740 millionene vi har i dag, til 728 millioner i 2050.
Dette, ikke fordi vi har bedre tilgang på prevensjon, men fordi vi har velstand. Håpet ligger altså i økonomisk vekst. Hvis alle mennesker i fremtiden føler en tilfredsstillende økonomisk og sosial trygghet, vil befolkningen forhåpentligvis synke.
Det avgjørende poenget derfra, er hvordan alle disse menneskene oppfører seg.
Hva er klodens optimale befolkning? FNs befolkningseksperter håper vi vil ende på rundt fire milliarder om 150 til 200 års tid. Sentrale miljøforkjempere, som biologen Paul Ehrlich, har nevnt tallet tre milliarder som et ønskelig tall.
Premisset bak logikken har vært at mange mennesker krever store ressurser – og sliter tilsvarende mye på planeten.
Paul Ehrlich slo an tonen allerede i 1968, i boka The Population Bomb. Historien vil ha det til at han fikk ideen etter en, for ham, traumatisk reise til India. Da mannen konsoliderte sin stilling som miljøpolitisk orakel, tok han til orde for å nekte å gi nødhjelp til land som ikke kunne fremvise en fornuftig strategi for befolkningskontroll, samtidig som han inngikk politisk tvilsomme allianser for å begrense innvandring til USA. Verden tåler ikke flere mennesker med levestandard på amerikansk nivå!
Ehrlichs nemesis, økonomen Julian Simon, godtok ikke premissene. Han snudde på flisa, og sa innvandrere gir mer enn de tar, og, berømmelig: ”I view the population explosion not as a disaster, but a triumph for mankind.”
Ideen var: Flere mennesker betyr flere hjerner, og dermed flere muligheter for geniale ideer.
Ikke ueffent. Thomas Malthus spådde på sent 1700-tall at befolkningsveksten snart ville bli så stor at vi ikke kunne produsere mat til alle. Spådommen ga opphav til Darwins konsept naturlig utvalg, men også til en serie filosofer, politikere og forskere som mente hungersnød var uunngåelig, og kanskje til og med ønskelig – de svake må dø for at de sterke kan leve videre.
Malthus glemte å ta høyde for den menneskelige kreativitet. Iløpet av årene som fulgte, økte vi utbyttet av jorda fortere enn den voksende befolkning klarte å fortære det. Kunstgjødsel, genteknologi, skurtreskere og traktorer – vi har klart å løpe fra katastrofen.
Hvis vi ekstrapolerer fra 2016 til 2050 – når verdens befolkning vil ha steget til over 9,2 milliarder – og antar at vi skal fortsette å produsere mat på samme måte som vi gjør i dag – ser vi at vi er i et uføre. Vi ville trenge et sted mellom tre og fem planeter. Det får vi ikke. Men vi kan få nye ideer. Og flere hjerner …
Så – menneskets og naturens fremtid er ikke bare definert av hvilket befolkningstall vi ender på, om 150 år. Som jeg sa over - Den avhenger også av hvordan vi tenker og oppfører oss.
En lav populasjon kan utmerket vel gjøre større ødeleggelser enn en høy.
Tenk for eksempel på våre fjerne forfedre, de som vandret ut av Afrika for pluss minus 100 000 år siden, spredte seg over kloden – og utryddet nesten alle store dyrearter som kom i deres vei. De var ikke mange, men klarte det likevel. De hadde antagelig ingen bevissthet om at naturen er begrenset og forgjengelig. De var ørsmå i en uendelig, farlig verden – og oppførte seg fornuftig: Drepte alle farlige dyr og spiste alt de kom over.
Tilsvarende, kan en befolkning langt høyere enn den vi har i dag, godt sette et mindre økologisk avtrykk. Alt avhenger av hvordan vi oppfører oss. Hva har vi råd til? Hvilken teknologi utvikler vi? Og hvordan betrakter vi naturen?
Fire milliarder vettløse idioter vil gjøre mye mer skade enn åtte milliarder miljøbevisste, moderate og hensynsfulle mennesker.
