Utilstrekkelig blodtilførsel til livsviktige organer er en hyppig årsak til sykdom og død. Dette kalles iskemi og rammer tusenvis av nordmenn hvert år. Vi er spesielt utsatt for iskemi etter operasjoner og alvorlige skader.

Å få transplantert et organ er et av de mest risikable kirurgiske inngrepene. Å sy sammen blodårene er komplisert, og dersom det nye organet ikke får nok blod, kan det raskt bli ødelagt. Hvis et transplantert hjerte eller en lever mister deler av blodtilførselen, må legene reagere innen en halv time for å redde organet. 

Overvåker og melder fra

Sensocure er et lite, medisinsk teknologiselskap med utspring i elektronikk-/sensormiljøet i Horten. Her har de utviklet en bitte liten biosensor som overvåker blodstrømmen kontinuerlig. Den kan gi alarm dersom det skjer noe med blodtilførselen.

– Dette er, så vidt vi har oversikt over, det første apparatet som overvåker blodtilførselen til organer kontinuerlig, sier oppfinneren Tor Inge Tønnessen i Sensocure AS. Han er også professor II ved Rikshospitalet/Universitetet i Oslo.

Lang vei fra idé til menneskekroppen

Å utvikle og få godkjent medisinsk utstyr tar svært lang tid, spesielt når det er snakk om ting som skal implanteres i kroppen. Valg av design og materialer er ekstremt viktig og kritisk i en slik produktutvikling, og godkjenningsprosessen har mange krevende steg.

Før et produkt i det hele tatt kan godkjennes for klinisk testing på mennesker, må det både gjennom tester i laboratoriet og på dyr. Alle slike tester skjer i svært kontrollerte og etisk vurderte former.

Vil lage enda mindre sensorer

Dagens sensor er 5 millimeter lang og 0,7 millimeter i diameter, og den har blitt testet for bruk i en rekke organer.

– Fram mot 2018 skal vi utvikle den neste generasjonen sensorer, sier Tønnessen.

Arbeidet går ut på å gjøre den mer robust, billigere å produsere og eventuelt enda mindre.

– Det vil gjøre den spesielt godt egnet for å settes inn i vitale organer, sier Tønnessen.

Slike forbedringer er kompliserte, og innebærer mye forskning på materialer og hvordan sensorteknologien optimaliseres når dimensjonene blir så små.

Om sensoren skal implanteres i for eksempel et hjerte, må den også tåle mye juling. Trykket den da skal tåle, tilsvarer en kvikksølvsøyle på 300 mm.

– Det blir som om man skal slå på den med en hammer en gang i sekundet, sier Tønnessen. 

Kroppen må godta materialene

Det blir også gjort mye forskning på materialer som kan benyttes inne i kroppen. Alle bestanddelene av sensoren må være såkalt biokompatible. Det vil si at pasienten ikke får negative bivirkninger fra materialene i sensoren, og at kroppen må godta sensoren uten å støte den ut som et fremmedlegeme.

– Vi ser nå på ulike typer polymersystemer, og studerer hvordan immunsystemet reagerer på disse materialene. Sensorene skal kunne sitte inne i kroppen en stund, uten at det medfører noen problemer.

Sensoren måler mengden CO2 i organet. Det er en veldig god og pålitelig indikator for blodforsyningen. Inne i sensoren reagerer CO2 i vevet med en mikroskopisk mengde væske, under en milliondels liter. Endring oppdages ved måling av ledningsevnen til væsken. 

Trådløs kommunikasjon

I dag kommuniserer sensoren med en enhet utenpå kroppen via ledninger. Litt lenger fram i tid, ser Tønnessen for seg at sensoren vil brukes av langt flere enn sykehuspasienter, og at den da vil kunne kommunisere trådløst gjennom for eksempel blåtann-teknologi.

Dette vil gi pasienter en helt annen mobilitet, og apparatet vil kunne benyttes på sykehjemmet, i pasientens eget hjem eller der hvor han eller hun ferdes, både før og etter en operasjon.