Den som har opplevd et alvorlig traume – som krig, brann, tortur, ulykker eller seksuelle overgrep – vil ofte slite med ettervirkningene. Det kalles posttraumatisk stressyndrom.

Symptomene kan være angst, ukontrollerte følelsesmessige reaksjoner, mareritt, påtrengende minner, søvn- og konsentrasjonsvansker, unnvikelse av situasjoner som minner om traumet, skamfølelse eller hukommelsestap.

For mange går tilstanden gradvis over av seg selv. Hos andre blir den kronisk. Disse trenger behandling. Den får de vanligvis i form av symptomdempende midler mot angst og depresjon og/eller i form av psykoterapi. 

Mer enn lykkepiller

Psykoterapi er som regel en kombinasjon av samtaler og oppgaver.

I eksponeringsterapi er fokus rettet mot å fordøye den traumatiske hendelsen i en trygg sammenheng. Hensikten er å lære at situasjonen omkring og minnene om den traumatiske hendelsen ikke er farlige.

Pasienten lærer å forholde seg til den traumatiske hendelsen som en smertefull erindring og ikke som om den skjer igjen.

- Studier viser at eksponeringsterapi kan være en svært effektiv behandling av posttraumatiske lidelser. Likevel får altfor mange pasienter utelukkende behandling med medikamenter, sier psykolog Pål Johansen ved NTNU.

- Men angstdempere og lykkepiller kan virke tvert imot sin hensikt og redusere følelsesmessig læring.

Sammen med nevrobiolog Teri Krebs ved NTNU, utforsker han nå hva som skjer når kroniske traumepasienter behandles med en kombinasjon av psykoterapi og det ecstasyliknende medikamentet MDMA (3,4 metylendioksymetamfetamin).

En amerikansk studie, nylig utført av psykiateren Michael Mithoefer, viser nemlig oppsiktsvekkende gode resultater med nettopp denne kombinasjonen.

Åpner seg med ecstasy

Mithoefer tok for seg 21 personer med kronisk posttraumatisk stressyndrom.

Alle hadde vært utsatt for dokumenterte personovergrep, og alle hadde vært gjennom seks måneders tradisjonell behandling med terapi, i tillegg til tre måneders behandling med medikamenter.

Ingen av de 21 hadde blitt noe bedre.

Alle pasientene sluttet nå med sine vanlige angstdempere, og begynte et nytt behandlingsopplegg med tolv sesjoner psykoterapi. I to av disse terapisesjonene fikk noen også en pille MDMA. De andre fikk placebo (juksepille).

To måneder etter endt behandlingsopplegg viste det seg at 92 prosent av MDMA-pasientene hadde klinisk signifikant bedring i tilstanden:

De hadde klart å åpne seg for terapeuten og bearbeide traumet. De klarte å gå ut av skallet og skammen, og se sine livslange mønstre. De ble mindre forknytte, unnvikende og redde.

I placebogruppen var det bare 25 prosent av pasientene som viste framgang. Alle i denne gruppen fikk siden tilbud om samme behandlingsopplegg med denne gangen med MDMA, og resultatene viste seg gode.

Ingen alvorlige eller varige bivirkninger har blitt registrert. Nevropsykologiske tester pekte i retning av at pasientene hadde bedret mental evne etter behandlingen.

Ingen av MDMA-pasientene har fortsatt å ta stoffet etter endt behandling. Men mange av dem har klart å gjøre et invalidiserende traume til ”bare” et minne. Et smertefullt minne, men likevel mer håndterlig enn før.

Det er i hjernen det skjer

- Dette var en liten studie, og den må følges opp av flere. Men resultatene er lovende med tanke på både trygghet og behandlingseffekt. Og vi må understreke at dette ikke handler om daglig medikasjon, men om kortvarig, kontrollert bruk, sier Pål Johansen og Teri Krebs.

De har gransket både denne studien og en rekke andre, og foreslått følgende forklaring:

- For det første bidrar MDMA til å øke nivået av oksytocin i hjernen. Dette hormonet stimulerer følelser som tilknytning, nærhet og tillit. I terapeutisk sammenheng betyr det at pasienten i større grad våger å åpne seg for og ha tillit til terapeuten.

- For det andre øker MDMA aktiviteten i ventromedial prefrontal cortex. Det er et område i fremre del av hjernen, som bearbeider frykt, demper stress, og som gjør at vi kan se hendelser i perspektiv.

- Det er her beslutningene tas og følelsene reguleres. Aktiviteten her henger nøye sammen med aktiviteten i amygdala, det området i hjernen som er senter for fryktfølelsen.

- Vi kan enkelt si at frykten dannes i amygdala, men blir bearbeidet i den ventromediale prefrontale cortex.

- I tillegg til at aktiviteten i cortex øker med MDMA, reduseres den i amygdala. Dette tror vi bidrar til å forbedre reguleringen av følelser, dempe frykt, og redusere unnvikende atferd i en terapisituasjon.

- For det tredje utløser MDMA ”stresshormonene” noradrenalin og kortisol. Disse hormonene trengs i fryktdempingsprosessen, og gjør pasienten åpnere for emosjonell læring.

- Oppsummert kan vi si at MDMA i en terapeutisk sammenheng gjør at pasienten blir tryggere, får bedre kontakt med minnene, og lettere åpner seg for den følelsesmessige læringen som trengs for å få det bedre.

Internasjonal forskning

Det pågår kliniske MDMA-studier i mange land, både på mennesker og på dyr. Krebs og Johansen har nå fått finansiering fra Norges forskningsråd for å forske videre på dette området.

Forskningen skal foregå både i Norge – ved NTNUs Institutt for nevromedisin – og ved Harvard Medical School i USA, hvor det nå pågår en liknende studie om behandling av angstlidelser.

Men Forskningsrådet ønsker også at de to skal være med på å bygge opp norsk kompetanse på området, slik at det etter hvert kan utføres store kliniske undersøkelser her hjemme.

Teri Krebs’ og Pål Johansens forklaringsmodell blir publisert i det britiske tidsskriftet Journal of Psychopharmacology.

Lenker:

Ecstasy – historien starter

How could MDMA (“ecstasy”) help anxiety disorders?, Journal of Psychopharmacology (under publisering)

Ecstasy could augment the benefits of psychotherapy, Nature 456, 293 (2008), 19 November 2008.