May-Guri Sæthre ved Bioforsk Plantehelse har i flere år samarbeidet med International Institute of Tropical Agriculture (IITA) og Institut National de Recherche Agronomique du Benin (INRAB).

For å øke kunnskapen om skadedyr i grønnsakproduksjonen ble det i perioden 2007-2009 gjennomført en omfattende kartleggingsstudie av bladlus, deres vertsplanter og naturlige fiender i Benin.

- Vi samlet prøver fra 29 grønnsakplanter og 22 ugrasarter på 30 lokaliteter i alle deler av landet. Totalt var 82 prosent av grønnsakplantene og 12 prosent av ugrasartene infisert med bladlus.

- Blant bladlusenes naturlige fiender fant vi flere arter som forekom ganske vanlig: to marihøner, ei blomsterflue, en snylteveps og en insektpatogen sopp. I tillegg fant vi fem arter av såkalt «sekundære parasitter». Det vil si snylteveps som parasitterer de snyltevepsene som parasitterer bladlusene.

- Våre resultater gir viktig basiskunnskap om dynamikken i bestandene av bladlus, forteller Sæthre.

Fra før var det liten kunnskap om hvilke bladlusarter som var representert og hvilke agroøkologiske betingelser de ulike artene lever under.

Dersom det er mulig å finne internasjonal finansiering vil neste mål være å utvikle en bærekraftig strategi for integrert bekjempelse av bladlus og andre skadedyr i Benins grønnsaksproduksjon.

• Se også: Store utfordringer for afrikanske grønnsakdyrkere

Spennende forskning på den afrikanske landsbygda

- I to år reiste vi rundt for å samle inn prøver og danne oss et bilde av bladlus-systemene i de ulike geografiske områdene. Det første året ble samtlige 30 lokaliteter besøkt en gang hver måned.

- Det andre året var intensiteten noe lavere. På hvert sted undersøkte vi samtlige tilgjengelige grønnsakkulturer hos tre utvalgte dyrkere. I tillegg til å kartlegge artene gjorde vi en vurdering av skadeomfanget. Dette materialet er imidlertid ikke analysert ferdig ennå.

- Vi reiste rundt på den afrikanske landsbygda i uker av gangen. En norsk og en lokal entomolog, to lokale teknikere og en fast sjåfør som også måtte trå til i felt. Fem stykker i en støvete Toyota på humpete veier med kjølebager fulle av ubestemte bladlus og andre organismer.

Hun forteller at kommunikasjonen foregikk på engelsk, fransk og diverse lokale språk. Overnattingen foregikk på enkle landsbyhoteller. Hvis det var vann i kranen var de fornøyde. Enda bedre var det hvis toalettet også kunne skylles ned.

- Det var både slitsomt og utfordrende å jobbe på denne måten. Lufttemperaturen lå gjerne mellom 27 og 40 grader. Lange dager kombinert med varme og høy luftfuktighet gjorde at vi ofte måtte ta pause midt på dagen.

Vanskelig å identifisere de ulike artene

For å kunne identifisere bladlus måtte vi ha individer med og uten vinger, forteller Sæthre.

- Dermed måtte vi samle inn bladluskolonier uten vinger; hvis ikke visste vi ikke om de var født på planten eller om de hadde fløyet dit. Vel fremme på laben måtte vi drive frem noen av individene uten vinger til individer med vinger. Dermed måtte alle bladlusene holdes i live under transport.

Målet var å holde temperaturen så lav som mulig slik at bladlusene ikke utviklet seg for raskt. I praksis var det imidlertid vanskelig å holde temperaturen i kjølebagene under 25 grader.

Hotellene hadde nemlig bare unntaksvis aircondition og gjentatte strømbrudd gjorde det vanskelig å holde kjøleelementene kalde.

- Enkelte netter måtte bagene settes ute under åpen himmel fordi temperaturen var for høy, både inne på rommene og i bilen, sier Sæthre.

Seks ulike bladlusarter påvist

- Den første tiden bare samlet vi. Vi ante ikke hva vi hadde funnet. Etter hvert kunne vi begynne å grovbestemme de fleste individene. Et utvalg individer ble montert på slides etter faste prosedyrer og sendt til Naturhistorisk Museum i London for sikker identifikasjon.

Disse ble senere brukt som referansemateriale for å identifisere resten av materialet.

- Det er kostbart å få identifisert insektene på denne måten, men fordi museet aldri hadde mottatt et så omfattende materiale på en gang fikk vi betydelig kvantumsrabatt.

- Likevel betalte vi opptil 2000 kroner å få identifisert en enkelt prøve. Vi hadde ingen bladluseksperter i teamet og det finnes lite egnet bestemmelseslitteratur for vestafrikanske bladlus. Vi var derfor helt avhengige av taksonomisk hjelp, sier Sæthre.

- Totalt ble det påvist seks ulike bladlusarter i prosjektet. Dette er egentlig ganske lite i forhold til hva vi hadde forventet.

- Totalt er det nemlig kjent 220 bladlusarter fra Afrika sør for Sahara. Vi har ikke funnet noen store «bomber» når det gjelder bladlus, men vi har likevel påvist noen nye arter for Vest-Afrika.

Også naturlige fiender ble samlet inn

- Samtidig som vi samlet bladlus samlet vi naturlige fiender, for eksempel marihøner, blomsterfluer og snylteveps. Noen ganger fant vi mumifiserte bladlus som vitnet om at det var snylteveps i området.

Vel tilbake på laben ble snyltevepsene drevet frem fra mumiene. Også marihønelarver ble drevet fram til voksne individer for identifikasjon. I tillegg samlet forskerne inn sopper som angrep bladlusene.

- Vi har tusenvis av insektprøver liggende, forteller Sæthre.

- For å bearbeide det innsamlede materialet hadde vi en lokalt ansatt i et helt år bare for å preparere bladlus på objektglass og forberede dem for identifikasjon. I dag sitter vi nok på verdens største samling av skadeinsekter og nyttedyr fra vestafrikansk grønnsaksproduksjon.

Håper å utvikle strategi for integrert plantevern

De siste årene har Sæthre latt studenter studere de naturlige fiendene og noen av bladlusartene nærmere. Fokus har vært på de ulike artenes biologi, utbredelse og effektivitet som predator.

- Målet er at vi etter hvert skal kunne utvikle en såkalt IPM-strategi for å bekjempe bladlus i grønnsaker. Vi ønsker å finne ut hvilke naturlige fiender man kan benytte seg av i biologisk bekjempelse og hvordan dette i sin tur kan redusere behovet for skadelige plantevernmidler.

Så langt tyder resultatene på at de mest effektive predatorene er to ulike marihøner, en snylteveps og en blomsterflue.