I skyggen av kornet har jærerten kjempet for tilværelsen inntil skurtreskeren og velstanden feide den bort fra markene.

Men én mann beholdt noen frø og dyrket jærerten i sin hage i Stavanger.

Einar K. Time er en nestor i landbruket, tidligere fylkesagronom og fylkeslandbrukssjef, ja, sågar æresmedlem i bondelaget.

– Kona likte godt å plukke disse ertene i hagen. Og det var gode saker. Virkelig gode erter, søte og smakfulle, forteller han.

I 25 år puslet de to med jærertene sine, ganske uvitende om at de hadde en plantes skjebne på hele vår jord i sin hånd. For overalt ellers var den utdødd og glemt.

Time var forutseende nok til å sende noen frø til genbanken i Stockholm, og i dag er arvematerialet lagret i permafrosten i den norske genbanken i Longyearbyen på Svalbard.

Forhistorisk i kantina

I 2002 ble Time enkemann. Det ble stusslig å stelle med ertene aleine, nei, han så ikke syn på å holde det gående med ertene lenger.

– Men jeg lagret noen erter i kjelleren, forteller han.

Årene gikk. I 2007 oppsto en diskusjon om menyen på kantina ved Arkeologisk Museum i Stavanger. En idé om å legge om menyen til forhistorisk og økologisk dyrket mat dukket opp.

Førstekonservator Sverre Bakkevig var positiv, og de ansatte applauderte: Det var et spennende prosjekt i tråd med museets sjel.

Men hva kunne de spise? Kjøtt var greit, det har mennesker tygget gjennom alle tider. Gulrøtter og brokkoli er sunt, men akk, det er grønnsaker for den moderne tid.

Rett nok vokser noen spikertynne gulrøtter vilt i dette fylket, men nei. Mesterkokken Charles Tjessem ble konsultert. Sammen diskuterte de sammensetningen av den nye menyen, og jærerten dukket opp i minnet.

200 år etter Kristus

For Sverre Bakkevig hadde hørt at jærerten var viktig kost under og like etter krigen. Og enda mer interessant: Under arkeologiske utgravinger i gravrøyser i Sandnes ble det funnet en ert i et keramikkskår. Erten ble tidfestet til 200 år etter Kristus: jernalderen.

– Vi kan ikke slå fast at det er en jærert. Erten var helt forkullet. Men den er svært lik jærerten, forteller Bakkevig.

Altså kunne jærerten ha en nær to tusen år gammel historie i disse egnene. Sverre Bakkevig gikk i tenkeboksen og funderte på hvem som kunne vite noe om jærerter. Ett navn dukket fort opp: mannen fra landbrukshalvtimen, han som vet alt om frø og vekster i sørvest, Einar K. Time.

– Så kom historien om at han og kona hadde dyrket jærerter i 25 år. Og han hadde ennå noen i kjelleren, smiler Bakkevig.

Ukjent historie

Time må også trekke på smilebåndet og er glad for at jærerten ble berget i tolvte time.

– Det var bare ti prosent spireevne igjen, men det var nok. Jærerten er reddet for etterslekten, humrer Time.

Ennå er jærerten en svært mystisk belgfrukt. Den er mindre, rundere og søtere enn vanlige erter. Blomstene er hvite. Bakkevig og Time sier at hele perioden fra funnet av erten i jernaldergraven til mellomkrigstiden er terra incognita, ingen vet om og hvordan jærerten eventuelt ble utnyttet.

Sverre Bakkevig har prøvd å finne svar. Han har bladd gjennom fem årganger av Jærbladet og lest utallige artikler om duvende kornåkre, men ikke funnet et ord om jærerten.

– Kornet var viktig og hadde status. Det er skrevet pompøse dikt om korn, som «Jeg er havren». Erten var kanskje så dagligdags at ingen brydde seg om å nedtegne noe om den, tror Bakkevig.

– Ja, vi vet forbaska lite. Men vi kan tru. Om munkene på Utstein kloster kunne fortelle, hadde vi kanskje visst en god del mer, mener Time.

Forsøksdyrking i år

De to entusiastene dyrker nå hver sine felt med jærerter i hagene sine. Og sammen med Jærmuseet er de i gang med et prosjekt for å vinne tilbake heder og verdighet for den lille erten.

Sverre Bakkevig påpeker at den nye satsingen på jærerten passer godt inn i tidsånden.

– I dag er vi opptatt av å bevare biologisk mangfold. Her kan vi greie å ta vare på en kulturplante som var i ferd med å forsvinne helt.

– Det dreier seg om kortreist mat, nisjeprodukter, det skal satses på lokale tradisjoner og ressurser. Verden trenger miljøvennlige produkter. Vi knytter også fortid og nåtid sammen ved å bevare jærerten, sier Bakkevig.

Han og Time peker også på at næringsutbyttet av 1 dekar erter er 10 ganger høyere enn om vi nytter arealet til grovfor for kjøttproduksjon. Og ertene er energirike, de inneholder mye proteiner.

Allerede de romerske soldatene hadde erter med seg i provianten. Og det er nedtegnet i norske skrifter at soldatkosten her i egnen i 1752 var erter fire dager i uka!

– Erter er genial proviant for folk som skal kjempe i felten eller oppholde seg lenge utenom allfarvei. De er lette å transportere og lagre, tilberedningen er enkel, og det er næringsrik kost, påpeker de to.

Mange hemmeligheter

Ennå er det ei stund til jærerten dukker opp på spisekartet på fine restauranter. I år skal Bioforsk på Særheim og Jærmuseet ved Vitengarden starte forsøksproduksjon av jærerter.

Jæren Forsøksring er også med på prosjektet. Så må den spesielle sorten bli registrert og få sitt offisielle navn, Jærert.

Ennå beholder jærerten mange av sine hemmeligheter. Kan belgene utnyttes? Hva er det eksakte næringsinnholdet? Hvordan kan ertene høstes mest effektivt? Hvem kan tenke seg å starte med dyrking i større skala? Er det lønnsomt?

– Utrolig flaks

Jærerten er en skjør plante, med veik stengel. Den har slynget seg rundt og vokst med kornaksene. Ertene har også den egenskap at de tar opp nitrogen direkte fra luft gjennom bakterieknoller på røttene og bidrar til naturlig gjødsling.

Sverre Bakkevig, som har hovedfag i botanisk økologi, er svært glad for at jærerten ikke forsvant i historiens glemmebok.

– Vi hadde utrolig flaks, og det var mange sammentreff og tilfeldigheter som gjorde at vi kom over den siste beholdningen av jærerter, sier Bakkevig, som skal dyrke sine fem meter med jærerter i hagen i år som i fjor.

Og Einar K. Time er like spent på fortsettelsen, men nøyer seg med sine tre meter med jærerter i sin hage.

– Det er forbasket ergerlig å bli gammel akkurat nå, når det skjer så mye spennende rundt jærerten, smiler 83-åringen.