Norske husdyrgener er blitt en vinner på verdensmarkedet. Bakgrunnen for suksessen beskrives i boken “Beitende husdyr i Norge” (Tun forlag).

- Norsk avl har blitt slagkraftig fordi vi har satset på få raser, og som resultat av målrettet moderne avlsarbeid fra 60-tallet av, sier hovedforfatter og professor Odd Vangen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

Avl for helse og fruktbarhet

Norsk rødt fe (NRF) er stjerneeksemplet. Siden slutten av 1970-tallet har helse og fruktbarhet blitt vektlagt i avlsarbeidet, ikke bare melkemengde. Det er en langsiktig tenkning som har gitt resultater.

Norsk rødt fe
		…ble etablert som rase i 1939, og var en miks av gamle norske storferaser og importraser. Fra 60-årene var nesten alle aktører med i avlsarbeidet for norsk rødt fe. Fremhevet av FAO (FNs landbruks-og matvareorganisasjon) i år som et av de få eksemplene på bærekraftig europeisk avl.

NRF og dets avlsorganisasjon Geno
blir i en bok utgitt av FAO i høst trukket fram som et av de få europeiskeeksemplene på “bærekraftig avl”. FAO slår samtidig fast at mye av verdens øvrige melkekuavl er ført i feil retning.

- Den norske storfe-suksessen skyldes at vi i et lite land har slått våre kluter sammen, satset på én vinner og oppnådd en sterk organisering av arbeidet, sier Vangen.

Droppet utseende

Bruksegenskaper, helse og fruktbarhet var det som gjaldt da rasen ble avlet fram. Farge og utseende var det ikke så nøye med. Prioriteringen var kontroversiell i NRFs tidligste dager, men avlslagene samlet seg etter hvert om å la det indre telle mest.

20 prosent av NRF-storfeet er svarte og hvite. Resten går rundt i rød/hvit drakt.

- Vi ser økende interesse for NRF fra hele verden. Mange land vil drive krysningsavl med rasen, og vi mottar for tiden resultater fra både USA, Canada, Storbritannia og Irland som viser de gode egenskapene til den norske kua, forteller husdyrprofessoren.

Samtidig, og som en motvekt, er det i de senere år oppdaget nytt potensiale for gamle og neglisjerte husdyrraser gjennom nisjeproduksjon og turisme.

“Genetiske imperialister”

Å eksportere gener og raser til utlandet kan gå fryktelig galt. Importen av kaniner til Australia for 150 år siden ble kontinentets største miljøkatastrofe.

På Galapagosøyene tar importerte geiter levegrunnlaget fra stedegne arter. I Sør-Amerika fortrenge storfeet fra Europa de lokale, tilpassede husdyrene som alpakka og lama.

- Vi må passe på å ikke bli “genetikk-imperialister”, for genene bør være tilpasset miljøet - det viser historien. NRF-eksporten skjer til klimamessig like land, mens vi må være varsomme i forhold til tropiske land, sier Vangen.

Holstein-rasen fra USA og Canada er verdens mest brukte melkerase og står for store deler av melkeproduksjonen i den industrialiserte verden.

- Med Holstein har avlen for melkemengde gått så langt at rasen har problemer med fruktbarhet og helse. Nå utprøves kryssinger mellom Holstein og Norsk rødt fe i blant annet Storbritannia, Irland og USA, foreller Vangen.

Bare rødt i Norge

Norsk rødt fe er nærmest enerådende på det norske markedet. Kunstig sædoverføring er en av bærebjelkene i moderne avslarbeid, og i 2006 skjedde 93 prosent av alle inseminasjoner med sæd fra NRF.

De gode egenskaper blir opprettholdt og forbedret gjennom å satse på eliten av avlsdyr. 400 oksekalver blir testet årlig, av de blir de 10-12 beste valgt ut og brukt intensivt i avl.

Av dette og andre langsiktige avlstiltak har det blitt helse, fruktbarhet og så stor melkeproduksjon at det norske markedet har vært preget av overproduksjon og kvoteregulering de siste tiår.

Bok: Beitende husdyr i Norge

Utgitt av Tun forlag med støtte fra Statens landbruksforvaltning og Norsk genressurssenter.
Redaksjon: Odd Vangen, Nina H. Sæther og Brit Kristin B. Nordtømme.
156 sider.