Transpersonene fortalte forsker at tilgang til helsetjenester som hormonbehandling og ansiktskirurgi var nødvendig for at de skulle passe inn og kunne leve i overensstemmelse med deres kjønnsidentitet – og for å kunne fortsette livet. (Illustrasjonsfoto: Sandra van der Steen / Shutterstock / NTB scanpix)
Transpersonene fortalte forsker at tilgang til helsetjenester som hormonbehandling og ansiktskirurgi var nødvendig for at de skulle passe inn og kunne leve i overensstemmelse med deres kjønnsidentitet – og for å kunne fortsette livet. (Illustrasjonsfoto: Sandra van der Steen / Shutterstock / NTB scanpix)

Transpersoner sliter med å få den helsehjelpen de trenger og har rett på

Transpersoner møter stadig situasjoner der institusjoner, rutiner og loven bygger på et bilde av at det finnes kun to kjønn, som hver har sine funksjoner.

Published

– Kjønnsidentitet er en viktig del av manges identitet, ikke minst for transpersoner. Kjønnsidentitet handler om hvilket kjønn vi opplever eller definerer oss som uavhengig av hvilket kjønn vi ble tillagt ved fødselen, sier stipendiat Anniken Sørlie.

Hun har undersøkt hvorvidt lov og praksis respekterer retten til kjønnsidentitet.

Sørlie har sett nærmere på hvilken påvirkning loven har på ulike hendelser som er viktige i mange transpersoners liv. Hun har blant annet intervjuet transpersoner i ulik alder og foreldre til barn som er trans.

– Inntrykket er at de samme utfordringene og behovene går igjen. Det er for eksempel mange som sliter med å få den helsehjelpen de trenger og som gruer seg og bruker tid på å komme ut og leve i tråd med egen kjønnsidentitet.

Ikke nok at man lettere kan endre juridisk kjønn

– Mye har endret seg siden jeg begynte på avhandlingen i 2013. På det tidspunktet kunne bare personer over 18 år endre juridisk kjønn og det ble stilt strenge medisinske vilkår, forteller Sørlie.

For å kunne endre juridisk kjønn måtte man gjennomgå medisinsk behandling som innebar fjerning av reproduktive organer og dermed avkall på muligheten til å få biologiske barn. For å gjennomgå denne behandlingen i Norge, krevdes diagnosen transseksualisme, forklarer hun.

– Den første artikkelen i mitt doktorgradsprosjekt, som anla et barneperspektiv, bygger på denne situasjonen. I lys av menneskerettighetene og betydningen av å endre juridisk kjønn for barn, argumenterer jeg for at barn bør gis mulighet til å endre juridisk kjønn.

Likestillings- og diskrimineringsombudet og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen støttet senere Sørlies syn, og Stortinget innførte en ny lov om endring av juridisk kjønn i 2016. Denne loven krever verken diagnosen transseksualisme eller fjerning av reproduktive organer for å endre kjønn i rettens forstand.

Til tross for dette møter transpersoner stadig situasjoner der institusjoner, rutiner og loven bygger på et bilde av at det finnes kun to kjønn, som hver har sine funksjoner.

Når transpersoner ikke enkelt passer inn, skapes det følelser av utenforskap. Deres rett til kjønnsidentitet, altså til at loven og omverdenen respekterer og aksepterer deres kjønn, blir krenket.

Hvilken garderobe skal transbarn bruke?

I de senere år har få tema knyttet til transpersoner fått like mye medieoppmerksomhet som bruk av dusjer og toalett.

Motstandere av å gi transpersoner tilgang til toalett som stemmer overens med deres kjønnsidentitet, argumenterer for at dette kan være ubehagelig for andre og til og med være en sikkerhetsrisiko.

Sørlie belyser denne tematikken fra et barneperspektiv: Hvordan kan barne- og ungdomsskoler ivareta alle barns rettigheter og behov?

Forskeren intervjuet foreldre til barn som er trans, og rektorer og lærere på barnas skoler. Hun har undersøkt løsningene skolene tilbød barna etter at barnas foreldre etterspurte tilpasset bruk av garderober:

  • Transbarn bruker omkledningsrommet som passer til deres kjønnsidentitet før de andre barna, men etter at barnet selv har skiftet og dusjet blir barnet i garderoben med de andre barna
  • Transbarn bruker lærernes omkledningsrom
  • Transbarn bruker toalettet, uten dusjmulighet

– Ingen av løsningene er ideelle, siden alle innebærer en forskjellsbehandling av barna, påpeker Sørlie.

Klart diskriminerende

Hun påpeker at behovet for forskjellsbehandlingen ligger i at garderober er utformet etter tanken om at det kun er to kjønn og at brukerne av garderober kan deles opp etter kjønnet en ble tillagt ved fødselen.

– Alle alternativene er problematiske ved at transbarnas kjønnshistorikk blir synlig for alle barn og voksne, noe som kan føre til stigmatisering og utenforskap. Barna fratas muligheten til selv å bestemme om og eventuelt hvem som skal vite om deres transidentitet.

Likevel påpeker Sørlie at løsningen der et barn ikke fikk muligheten til å dusje, er den eneste som er klart diskriminerende. De to andre kan være i tråd med loven i konkrete tilfeller.

Ubehag er ikke et gyldig argument

Sørlie sier at det at andre barn kanskje opplever ubehag ved at et transbarn bruker samme garderobe og dusj som dem, ikke er et gyldig argument for å kreve at enkelte barn separeres fra resten av gruppen.

Forskeren bygger på rettspraksis i USA når hun mener det ville være helt feil å sende transbarn til garderoben helt alene kun for å imøtekomme holdninger som selv bygger på stereotypier og fordommer.

Samtidig kan et transbarns behov for å verne om sin privatsfære være en grunn til å la barnet bruke andre fasiliteter. Det er en stor maktubalanse mellom et enkelt barn og en hel gruppe. Der klassemiljøet ikke er godt, kan det utgjøre en risiko for barnet, påpeker forskeren.

Sørlie anbefaler at skolen, foreldre og barn prøver å finne en felles løsning i hver enkelt sak.

Stort behov for helsehjelp

I dag krever loven om endring av juridisk kjønn verken diagnosen transseksualisme eller fjerning av de reproduktive kjønnsorganer for å skifte kjønn i rettens forstand.

Men diagnosen transseksualisme er fortsatt nødvendig for å få rett til nødvendig helsehjelp av offentlig helsetjeneste.

Mange transpersoner har et stort behov for helsehjelp som for eksempel hormonbehandling, bryst- og ansiktskirurgi. Internasjonale studier viser at transpersoner har svært dårlig helse og livskvalitet, og at behandling er helt grunnleggende for mange for å kunne leve – én tredel av alle transpersoner har prøvd å ta sitt eget liv.

Transpersonene Sørlie intervjuet bekreftet at tilgang til slike helsetjenester var nødvendig for at de skulle passe inn og kunne leve i overensstemmelse med deres kjønnsidentitet – og for å kunne fortsette livet. For dem var det nødvendig å ty til private behandlingstilbud når Rikshospitalet ikke ga dem diagnosen transseksuell på det tidspunktet de trengte helsehjelp.

Mange transpersoner får ikke den hjelpen de trenger og har rett til

– Diagnosen i seg selv er problematisk ved at transpersoner og kjønnsmangfold regnes som psykisk sykdom og at diagnosen forutsettes for å gi tilgang på nødvendig helsehjelp.

Hun fortsetter:

– Gjeldende rett gir transpersoner rett til nødvendig helsehjelp, noe kjønnsbekreftende behandling, som hormonbehandling og brystkirurgi, generelt er. Men organiseringen av dagens helsehjelp og hvordan diagnosen transseksualisme anvendes som inngangsvilkår, gjør at mange ikke får den helsehjelpen de trenger og har rett til, forklarer Sørlie.

Dermed kommer vi også inn på et problem ved lov om endring av juridisk kjønn, påpeker hun:

– Loven gir inntrykk av at det eneste som betyr noe, er endring av juridisk kjønn. Slik er det ikke. For noen er det for eksempel utelukket å endre juridisk kjønn uten samtidig å få den helsehjelpen som muliggjør et liv i overensstemmelse med kjønnsidentiteten.

Sørlie forteller loven ikke førte til en samtidig styrking av helsetilbudet til transpersoner selv om det var kjent at helsetilbudet var for dårlig.

– Loven gir heller ikke føringer for hvordan forhold som bruk av garderober skal løses. Loven fører dermed til at mange problemstillinger må løses i årene som kommer, noe som krever mye av transpersoner som stadig blir nødt til å kjempe for sine rettigheter.

Referanse:

Sørlie, A.: The Right to Gender Identity. A grounded life cycle perspective. Doktoravhandling ved Universitetet i Oslo. (2018) (sammendrag)