– Det er helt klart lettere å være skeiv i dag enn for tjue år siden, selv om det ikke nødvendigvis er lettere for enkeltindividet, sier Lin Prøitz.

Hun er medieviter og forsker ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo.

Prøitz forsker på kjønn, identitet, seksuell orientering og hvordan unge har det, på hvordan media fremstiller disse temaene og på sosiale medier.

Sammen med Elisabeth Stubberud fra kompetansesenteret KUN, har hun intervjuet LHBT-personer og helsesøstre i 13 kommuner – inkludert fem kommuner med samisk språkforvaltning.

Møtet med helsesøster kan være avgjørende

– Tenk deg at du er en ung samisk transperson med tilgang til helsetjenester på eget språk, med en helsesøster med kunnskap om læstadianisme og fersk kompetanse på ulike utfordringer blant transpersoner i Norge.

– Å tilhøre flere sosiale minoritetskategorier samtidig, for eksempel samisk og skeiv, eller for eksempel bifil, svart og muslim, kan gjøre en person ekstra utsatt for diskriminering og usynliggjøring, sier Prøitz.

Da kan måten en helsesøster eller en lærer møter den enkelte på, være helt avgjørende.

Den enkeltes familie og venner, lokalmiljø og øvrig nettverk med andre LHBT-personer kan være utslagsgivende for hvordan unge LHBT-personer kan leve sine liv, men Prøitz insiterer på at dette ikke er nok.

– Det trengs helt konkrete tiltak som øker kompetanse på kjønn og seksualitetsmangfold i helsesektoren – også på skole og universitet. Tiltakene må forankres på et ledelsesnivå.

Mange helsesøstre møter de unge godt

– Vi ser gjennom intervjuene at mange helsesøstre tror på, ser og anerkjenner LHBT-ungdom, forteller Prøitz.

– Mange helsesøstre gjør en fremragende jobb i møte med unge. I enkelte kommuner ser vi en eksepsjonell prioritering av helsesøsterstillinger – og aktivt arbeid med og for handlingsplan mot diskriminering av kjønn og seksualitetsmangfold.

Men viljen til viten er, etter Prøitz’ oppfatning, ikke nok.

Kan ikke være opp til enkelte ildsjeler

– De som virkelig ønsker kompetanseheving i kjønn og seksualitetsmangfold blant sine ansatte, bør gjenspeile dette i kurs, etter- og videreutdanning for helsepersonell, samt som del av pensum og undervisning for lærere og forelesere.

Samtidig mener Prøitz at det må jobbes for en kultur der kjønn og seksualitetsmangfold tas på alvor.

Mangfoldskompetanse kan ikke være opp til enkelte ildsjeler, det må være et institusjonsansvar som forankres i toppen, mener hun.

– Ja, det er slitsomt å måtte jobbe for ikke å diskriminere

Prøitz forteller at hun flere ganger har møtt helsepersonell som gir uttrykk for at det er både brysomt, slitsomt og tungt hele tiden å måtte jobbe for å ikke diskriminere og for å inkludere alle.

Noen føler seg indignerte av at noen så lett føler seg tråkket på tærne. For mange er det besværlig hele tiden å tenke på hvem de snakker om når de sier «vi», «de» og «oss».

– Svaret mitt til dem er at: Ja, det er slitsomt. Det er krevende. Men det krever en innsats for å få til en endring. Vi kommer ikke utenom. Vi har alle ansvar for å ha oppmerksomheten rettet mot hvordan vi kan være med på å skape et inkluderende samfunn, understreker hun.

– For mediene er det viktig å speile en virkelighet, der flere i befolkningen kan gjenkjenne sine faktiske liv. For å komme dit må vi først være bevisst, og så må vi ta den brysomme, krevende og slitsomme jobben det er å skaffe seg mer kompetanse – også fra de mer marginale stemmene i samfunnet.

Hver tredje transperson har forsøkt å ta sitt eget liv

– Det vi vet i dag, er at bifile og transpersoner skårer dårligst på levekårsundersøkelser. Den siste levekårsundersøkelsen i Norden forteller at hver tredje transperson har forsøkt å ta sitt eget liv. Mange kvier seg for å delta på aktiviteter av redsel for å bli diskriminert.

– Det er til å grine av, sier Prøitz.

Hun understreker at holdningsarbeid og kompetanseheving må til på alle nivåer i skole, helse og politikkutforming.

Hun kan ikke få skrytt nok av kompetansehevingsprosjekter som Rosa kompetanse og Skeiv kunnskap, begge under paraplyen FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Eldre LHBT-personer går inn i skapet når de kommer på sykehjem

Prøitz har også hospitert hos Janne Bromseth i prosjektet Skeiv kunnskap på sykehjem.

– Bromseth i Skeiv kunnskap har vist meg hvordan en del homofile, som har levd åpent i kanskje 30-40 år, går inn i skapet når de kommer på sykehjem og blir omsorgstrengende. Mange transpersoner og eldre homofile har ikke egne barn eller nær familie og tør ikke å ha venner på besøk på sykehjemmet, for da blir de så tydelige og synlige som homofile.

– Bromseth har også synliggjort hvor redde en del er for å bli diskriminert i nye omsorgstrengende situasjoner, forteller Prøitz, som understreker hvordan Rosa kompetanse og Skeiv kunnskap jobber for at blant annet skoler og sykehjem legger en plan for kompetansehevende tiltak.

– Et synlig regnbueflagg er et enkelt grep som kan signalisere en form for trygghet for LHBT-personer. Selv underviser jeg alltid med regnbueflagg godt synlig, enten på nøkkelknippe eller klistremerke på blokka mi.

Kommuner som går foran

Prøitz understreker at det er et bevisstgjøringsarbeid å ta fatt på, og peker på en positiv utvikling ved at kommuner som Oslo, Bergen, Ålesund, Stavanger og Utsira med sine 200 innbyggere alle har laget en handlingsplan mot diskriminering av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Noen kommuner har også god synliggjøring av Pride-arrangementene.

– En slik handlingsplan er et tydelig signal om mangfold og inkludering fra ledelsesnivå i samfunnet, og bør tas som eksempel til etterfølgelse. Særlig kan det være tøft å være skeiv på små plasser, sier Prøitz.