Metaller og materialer er en næring som i Norge ble etablert i med basis i billig norsk vannkraft. Et stort antall metallverk ble startet opp, fortrinnsvis på ensidige industristeder.

Metallindustrien, eller prosessindustrien som næringen ofte kalles, var en integrert del av etterkrigstidens industrireising. Næringen utviklet etter hvert et høyt kunnskapsnivå, særlig når det gjaldt forskning og utvikling innen metallurgi.

– Næringen lyktes imidlertid ikke med å utvikle en bærekraftig næringsklynge bestående av en stor leverandørindustri med tilhørende kunnskapsbaserte tjenester. Forsøkene på å etablere en videreforedlingsindustri har bare delvis lyktes, sier førsteamanuensis Amir Sasson ved Handelshøyskolen BI.

Han har ledet studien av en kunnskapsbasert metall- og prosessindustri, som er en av 13 strategiske næringsanalyser som inngår i forskningsprosjektet ”Et kunnskapsbasert Norge” ved BI.

Konsentrasjon i få, store bedrifter

Metall- og prosessindustrien har i perioden fra 1999 til 2008 opprettholdt sin relative posisjon i norsk økonomi på tross av en utbredt oppfatning om at industriproduksjonen er i ferd med å forsvinne.

– Verdiskaping i den primære metallproduksjonen er høyere enn snittet for resten av økonomien, fremholder Sasson.

Mer enn 90 prosent av sektorens omsetning kontrolleres av noen få, store bedrifter.

Eiermessig er næringen meget konsentrert med noen få store norske og utenlandske konsern som eiere. Aluminium er et illustrerende eksempel på denne konsentrasjonen: Hydro er sammen med Orkla-eide Sapa de fremste virksomhetene innenfor dette området. Sapa har imidlertid sin virksomhet i utlandet.

Ifølge BI-forskerne hadde metallnæringen i Norge alle muligheter til å utvikle en sterk næringsklynge. Med noen få, hederlige unntak, har næringen mislyktes.

Næringsklyngen på Raufoss er et interessant unntak hvor virksomheten  har satset på videreutvikling av produksjonsteknologi. Bildelindustrien på Kongsberg og aluminiumprofiler i Holmestrand er også interessante eksempler på hva det er mulig å få til av internasjonal virksomhet innen videreutvikling av metaller.

– Men, den internasjonale konkurransen på disse områdene er meget hard, påpeker Amir Sasson.

Når gigantene spiller

Knallhard og økende internasjonal konkurranse presser selskapene til å investere i leting etter bedre teknologier. Det er også et økende press for å implementere mer miljøvennlige løsninger. Det kan resultere i utviklingen av helt nye teknologier, men det bidrar også til høyere kostnader.

Denne utviklingen driver frem utviklingen av større enheter for å få storskalafordeler. Det gir selskapene større evne til å spre kostnadene fra forskning og utvikling.  Denne prosessen kan resultere i ekstrem markedskonsolidasjon.

– Vi refererer til denne prosessen som hypotesen om konkurranse blant giganter – «the giant competition hypothesis», sier strategiforskeren.

Når nasjonale barrierer mot konkurranse, etablering og handel gradvis reduseres og produksjon blir standardisert, vil prishensyn motivere aktører til å øke sine respektive størrelser gjennom horisontale fusjoner og oppkjøp, og/eller gjennom utviklingen av bedre teknologier.

– De norske anleggene har vært attraktive som ”bønder” i dette strategispillet, og noen av dem er nå ofret.

Veiskille for norsk metall

Norge har hatt en ledende rolle innen magnesium, som gikk tapt til større aktører. Etter en vanskelig start for den rene silisiumnæringen (for eksempel Elkem Silicon) har næringen gått videre til solenergi-wafere (Elkem Solar og REC).

Men, som med magnesium, er næringen i ferd med å oppgi sin plass på det globale markedet, og forskning og utvikling innen silisium og solenergi er nå kontrollert av China National Bluestar. REC kan bli solgt når som helst. Dette vil markere slutten på den norske tilstedeværelsen i de silisiumbaserte næringene.

Den norske metallnæringen er ved et veiskille. Flere akademikere og økonomer argumenterer for en gradvis nedleggelse av næringen, andre argumenterer for å opprettholde dagens status quo.

– Basert på vår studie av næringen, vil vi argumentere for en «kvitt eller dobbelt»-strategi, konkluderer Sasson.

Norge kan enten bli en viktig aktør i metallproduksjonsnæringen, eller en ubetydelig aktør som til slutt vil bli skviset ut av markedet. Skal vi bli en viktig internasjonal aktør, må vi investere i kunnskap kan løse miljøutfordringer, forbedre smelteteknologi og/eller øke elektrisitetseffektiviteten.

Det gir kunnskapslandet Norge følgende strategivalg:

1) Investeringer i forskning og utvikling og produksjonskapasitet økes kraftig, blant annet gjennom overgang til ny teknologi.
2) Norge velger en næringspolitikk som signaliserer en gradvis nedbygging av metallnæringen.

Referanse:

Amir Sasson (2011): Knowledge-based metals & materials, Research Report 07/2011, BI Norwegian Business School.