Den beste matjorda ligger ofte utsatt til i tettbebygde strøk. Her er et eksempel på areal med svært god jordkvalitet, som ligger i et pressområde langs E6, i Follo. (Foto: Oskar Puschmann/Skog og landskap)
Jordbruksarealene deles i tre klasser:
Svært godjordkvalitet Lettdrevne med gode og årvisse avlinger av kulturvekster tilpasset det lokale klimaet. Grøfting og vanning kan være nødvendig. Jordbruksareal i denne klassen har mindre enn 20 prosent helling.
God jordkvalitet Jordbruksareal med begrenset vekstvalg og/eller areal med hellingsgrad mellom 20 og 33 prosent. Svært tørkeutsatt jord hører hjemme i denne klassen. Med gunstige klimaforhold og tilgang til vanningsanlegg kan denne jorda likevel være svært godt egnet til grønnsaksdyrking og andre tidligproduksjoner.
Mindre god jordkvalitet Store begrensninger, enten i form av jordegenskaper som i stor grad påvirker valg av vekster og agronomisk praksis, eller grunnet bratt terreng (over 33 prosent helling). En stor del av arealene i denne klassen brukes som beite, noe de ofte er svært godt egnet til.
- I Norge er det få arealer som egner seg til matproduksjon, og god matjord er en svært begrenset ressurs. Det er viktig å verne de arealene som finnes, sier senioringeniør Åge Nyborg ved Skog og landskap.
Instituttet lanserer i disse dager nye digitale jordsmonnkart som blant annet viser hvor den beste matjorda finnes.
- For å ta vare på den beste matjorda er det viktig med kunnskap om hvor den ligger. Denne kunnskapen må komme tidlig inn i planleggingsprosessen, forklarer Nyborg, som er en av arkitektene bak de nye kartene.
Den beste jorda bygges ned
Han har sett eksempler på utbyggingsprosjekter der førsteklasses matjord har blitt bygget ned, i stedet for nærliggende arealer med mindre god jord.
Dersom beslutningstakerne hadde tilstrekkelig kunnskap om kvaliteten på de ulike jordbruksarealene, kunne dette kanskje vært unngått.
I forbindelse med utbygging av veier, industri og boliger er det viktig at utbyggerne er klar over hvilke arealer som blir bygget ned. Først da kan de ta de beste beslutningene.
Jordkvalitetskartet er et viktig verktøy for å verne den beste matjorda. Arealene er inndelt på bakgrunn av jord- og terrengegenskaper, uten hensyn til klimaforhold. (Foto: (Illustrasjon: Skog og landskap))
En stor andel av Norges beste jordbruksarealer ligger i områder med godt klima og høy befolkningstetthet. Presset på den beste matjorda blir dermed stort. I følge jordeksperten er det lite realistisk å verne all dyrka mark.
- For å identifisere hvilke arealer som er mest verdifulle i jordbrukssammenheng er det viktig med et objektivt kartgrunnlag. Det kan de nye jordsmonnkartene bidra med, forklarer Nyborg.
Nyttig verktøy for planleggere
De nye digitale jordkvalitetskartene er først og fremst ment å være et redskap for bruk i planlegging og utredning av utbyggingsprosjekter som berører dyrka mark. Tjenesten er gratis og tilgjengelig for alle på Skog og landskaps nettsider.
- En av fordelene med de nye kartene er at de har få klasser og dermed er enkle å bruke. Kartet deler jordbruksarealene inn i tre klasser; svært god, god og mindre god jordkvalitet, forklarer Nyborg.
Kart tilgjengelig for viktige landbruksområder
Jordkvalitetskartet bygger på data som er fremskaffet gjennom en detaljert kartlegging av jordsmonnet ute i felt og er basert på internasjonal metodikk og et felles internasjonalt klassifikasjonssystem.
I dag er omtrent halvparten av landets jordbruksareal kartlagt, med hovedvekt på Østlandet, Trondheimsfjordregionen og Jæren.
Åge Nyborg er på kartlegging av jordsmonn på Jæren. Her undersøker han jord med høyt innhold av organisk materiale og med svært god jordkvalitet. Jorda i bakgrunnen er god jordkvalitet. (Foto: Hilde Olsen/Skog og landskap)
Annonse
Kartene er også ment å være til nytte for bønder og grunneiere i planleggingen av bruken av arealene. Mer informasjon om jordegenskaper og egnethet for dyrking av forskjellige vekster finnes som ulike temakart i Kilden under katalogen jordsmonn.
- Vi håper at kartene over jordbruksarealene kommer til nytte i forvaltningen, i planleggingen og blant praktikerne, avslutter Nyborg.
