Mange steder blir ikke-steder

Norge deles opp bit for bit av nye veier og boligfelt. Områder blir revet løs fra helheten og arealer blir oppstykket. Innimellom får vi felter uten en funksjon - de blir "mellomrom" - eller ikke-steder.

Publisert
"Nannestad. Et tradisjonelt jordbruksområde på Romerike nord for Oslo, men er etter utbyggingen av Gardermoen lufthavn blitt utsatt for et press på boligbygging og veibygging de siste ti årene. Store endringer har skjedd raskt."
"Nannestad. Et tradisjonelt jordbruksområde på Romerike nord for Oslo, men er etter utbyggingen av Gardermoen lufthavn blitt utsatt for et press på boligbygging og veibygging de siste ti årene. Store endringer har skjedd raskt."

Det sier Grete Swensen, som er forsker, etnolog og leder for prosjektet “Landskap under press” ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

- For å unngå en slik oppstykking og uønsket etablering av “ikke-områder” er det påkrevd å samordne interessene i by- og tettstedsutviklingen, sier Swensen.

Interessekonfliktene er mange og kompliserte når det gjelder å ivareta landskap. Blant de mest åpenbare og uttrykte motsetningene er konflikten mellom ønske om jordvern / vern av dyrket mark og andre interesser, samt mellom veibygging og kulturminnevern.

Bondearv og ny bruk

Kulturminneverdier er mindre uttalt i for eksempel kommuneplanene. Det fører ifølge forskerne til at det ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til kulturmiljøene.

Urbanisering av et jordbrukslandskap fører til at steder går ut av funksjon, til etablering av nye steder, ny infrastruktur og nye bevegelsesmønstre. Disse kan bryte med tradisjonelle ferdselsårer og bosettingsmønstre.

- Bevaring av landbruksarealer er ingen garanti for at kulturminner og -miljøer bevares. Landbruket har stått for store endringer i landskapet og er, sammen med entreprenører og andre, med på å fjerne og forringe kulturminner og miljøer som generelt er truet fordi byene vokser, sier Swensen.

- Landskap endres uten at det foregår som følge av forståelse for helheten og gjennom samordnede tiltak. Sektorinteressene styrer utviklingen, og ofte skjer endringer på utbyggerens og ikke planleggerens premisser. Dels er kulturverdiene ikke erkjent, dels er de ikke innpasset som en aktiv del av planene.

Det foregår ikke bare i innlandet og landbruket, men også langs kysten.

"Madla i Stavanger. Et bynært område, der det har skjedd store endringer siden 1950- og 1960-tallet. Madla ble en del av Stavanger kommune i 1965, og området har vært gjenstand for store utbygginger på 1970- og 1980-tallet. Endringsprosessene og planprosessene har gått over forholdsvis lang tid i dette området."
"Madla i Stavanger. Et bynært område, der det har skjedd store endringer siden 1950- og 1960-tallet. Madla ble en del av Stavanger kommune i 1965, og området har vært gjenstand for store utbygginger på 1970- og 1980-tallet. Endringsprosessene og planprosessene har gått over forholdsvis lang tid i dette området."

Eksemplet Stavanger

På Madla i Stavanger har det skjedd en todeling av landskapet for å ivareta natur- og friluftsområder rundt Stokkavannet. Denne delingen går på tvers av den kulturelle strukturen i jordbrukslandskapet, og bryter med gamle eiendomsgrenser og annen gårdsstruktur.

- Kombinasjonen av å være utbyggingsområde for Stavanger by og et moderne landbruk, har ført til at få eldre bygninger er bevart. Andre kulturminner som er bevart, er blitt liggende inneklemt mellom veier og moderne boligbebyggelse. De er fjernet fra en landskapsmessig og kulturhistorisk sammenheng, sier Swensen.

Eksemplet Nannenstad

I Nannestad er det boligbygging i såkalte randsoner som er den viktigste endringen, i tillegg til etablering av nye steder og bygging av ny regional vei på tvers av eksisterende ferdselsårer.

- Ny bebyggelse i randsonen, på grensen mellom innmark og utmark, fører til konflikt mellom jordvern og kulturminnevern. For å unngå å bygge ned innmark bygges det heller i randsonen. I denne sonen ligger det ofte mange kulturminner som blir sterkt berørt av stor boligutbygging.

Vilje og bevissthet

- Viljen til å bevare varierer, og det samme gjør bevisstheten i lokale planinstanser når det gjelder forståelse for helhetlig tenkning om kulturmiljøet.

Kulturminnevern dreier seg ikke bare om fornminner og arkitektoniske perler, men kan også være industrianlegg, stasjonsbygninger og miljøer fra vår egen tid.

- Nærsynthet er utbredt når det gjelder å se bevaringsverdien i slike kulturminner. Det er viktig med en levende diskusjon om vernekriteriene.

Ikke lett å bli vel bevart

Norsk institutt for kulturminnevern (NIKU) kartlegger interessekonflikter som kan oppstå ved endret bruk av arealer og vern av kulturlandskapet.

NIKU samarbeider med Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Forskningen er tverrfaglig, med arkeologer, arkitekter, sosiologer og etnologer som deltakere.

Forskerne studerer hvordan de involverte aktørene løser konflikter. De utarbeider også kriterier for vellykket planlegging i områder med kulturhistoriske verdier. Ivaretagelsen av kulturminneverdier skjer gjennom bevaring av grøntområder, landbruk, kulturlandskap og natur/friluftsområder.

Forskerne understreker faktorer som slår positivt eller negativt ut i arealbruksplanene.

Positiv tilnærming med gode resultater er karakterisert av:

  • Kulturminneplaner, registre
  • Tilstrekkelig bemanning og fagkompetanse
  • Bevaringsorientering i kommunen
  • Forutsigbarhet i planleggingen
  • Godt samarbeid mellom ulike etater og forvaltningsnivåer
  • Interesse og engasjement i befolkningen

Negativ tilnærming preges av:

  • Manglende kunnskap og oversikt over kulturminner og miljøer
  • Manglende forståelse og erkjennelse om kulturminneverdier
  • Vekstideologi i kommunen, sterkt utbyggingspress
  • Utbyggerstyrt arealplanlegging, utstrakt dispensasjonspraksis
  • Hastverksplanlegging og sak til sak politikk
  • Manglende diskusjon om kulturminneverdier