Vånd, også kalt jordrotte eller vannrotte, er en relativt stor smågnager som er utbredt over det meste av landet unntatt i høyfjellet.

Bestanden svinger i mer eller mindre regelmessige sykluser, på samme måte som for eksempel lemen. Gjennom sommeren spiser vånden friske blader og graver opp røttene til planter med stor rotmasse, planter som høymole og hundekjeks. Røttene lagrer den i et fôrlager for å ha nok mat gjennom vinteren og våren.

Det er denne gravingen etter røtter som gjør skade på innmarka og skaper problemer for landbruket.

Eksplosjonsartet bestandsøkning

På kysten av Helgeland opplevde de en nærmest eksplosiv bestandsøkning av vånd i 2014. Vånden gravde ganger under bakken og pløyde opp hageplener, innmark og utmark. Det var ubehagelig for alle, men bøndene fikk de største konsekvensene.

Rundt seks år senere har bestanden gått mye tilbake, og fagfolk fra NIBIO og Norsk Landbruksrådgivning (NLR) har sett på konsekvensene etter den kraftige bestandsøkningen.

– Oppgravde engareal ga reduserte grasavlinger og ekstrakostnader til fornying av enga, forteller forsker Pål Thorvaldsen ved NIBIO. I tillegg gnagde vånden seg inn i rundballer og forurenset vinterfôret.

– Våndens underjordiske ganger gjorde også skade på driftsveier og grøftekanter. Gravingen førte til at drensrør gikk tett og at grøftekanter raste ned.

Viktig økologisk funksjon

Selv når vånden raser som verst, vet forskerne at også den har sin plass i økosystemet.

– Vånden har en viktig økologisk funksjon. Blant annet som byttedyr for mange sårbare rovfugler, som hubro, jordugle og tårnfalk, forteller Thorvaldsen. I England er arten rødlistet og det brukes betydelige midler for å bevare de fåtallige populasjonene som fortsatt er levedyktige. Det bør derfor ikke i noe tilfelle være en intensjon om utrydde arten fra et område.

Men når bestanden når en topp, som den gjorde på Helgeland, er ikke rovfuglene tallrike nok til å hjelpe bonden. Da må vi finne andre forebyggende tiltak.

– Våndens plass i økosystemet betyr at bruk av rodenticider, populært kalt rottegift, ikke er aktuelt, siden det vil spre giftstoffene til predatorene.

Begrens attraktiviteten

Resultatene fra prosjektet viser en klar sammenheng mellom skadeomfang av vånd og mindre bruk av innmark, mindre beiting og manglende jordarbeiding. Thorvaldsen foreslår derfor tiltak som gjør utsatte områder mindre attraktive for vånden.

– Vånden trives ved bekker og kanaler med tett vegetasjon langs kantene. I problemområder på Helgeland kan det være effektivt å redusere vegetasjonsdekket langs slike kantsoner gjennom slått.

Det betyr ikke at man skal fjerne vegetasjonsdekke langs kantsoner som et generelt tiltak mot vånd, for kantsoner har en viktig økologisk funksjon. Dette kan imidlertid være et aktuelt tiltak der bestanden er i ferd med å komme ut av kontroll.

Man bør ha en plan for god ugrasbekjempelse også på innmarka, samt regelmessig fornying av enga.

– Ny eng har vist seg å ha betydelig mindre skader enn gammel eng, trolig fordi gammel eng har mer ugras. Spesielt arter med store, næringsrike rotsystem er attraktive, som hundekjeks, høymole og stornesle, forteller Thorvaldsen.

Også økt beite kan hindre bestandseksplosjoner.

– Beitedyra konkurrerer med vånden om mat, beiter ned vegetasjon som vånden kan skjule seg i, og tråkker sammen hi og ganger under jorda.

Prosjektet er finansiert av Fylkesmannen i Nordland, Nordland Fylkeskommune, Alstahaug kommune og NIBIO Avdeling for kulturlandskap og biomangfold.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO

NIBIO er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NIBIO?

Nyetablerte sentre skal bedre matsikkerheten i Kenya og Tanzania

Tang, tare og rekeskall er gull verdt for hagen din

Hester trenger ikke påkledning i vårsola