– De siste fem årene har vi ettersøkt og etterlyst i overkant av 50 navngitte sorter vi gjerne skulle ha inn i samlingene våre, forteller seniorrådgiver Åsmund Asdal ved Norsk genressurssenter.

– I leteaksjonen har vi funnet 12 av de savnede sortene. Samtidig må vi erkjenne at de øvrige sannsynligvis er borte for alltid.

Genetisk mangfold er en del av biomangfoldet som vi i henhold til internasjonale avtaler har ansvar for å bevare. Gamle sorter av matplantene inneholder genressurser som er viktige når landbruk og matproduksjon skal tilpasses klimaendringer, nye plantesykdommer og økt behov for sunn mat.

– Ut fra statistikk og sortsbeskrivelser fra midten av 1900-tallet har vi funnet fram til cirka 200 eplesorter som har vært viktige for norsk epledyrking, forteller Asdal.

– Dette er utenlandske sorter som har vist seg velegnet, og kanskje tilpasset seg, vårt klima, nyere norske sorter samt mutasjoner eller tilfeldige typer som har oppstått fra frø på en fruktgård.

Egne sorter i fruktbygdene

Slike såkalte landsorter følges også av gode historier. Torstein-eplet, som var et av våre viktigste vinterepler helt til importvernet ble opphevet på 1990-tallet, oppsto på Opedal i Hardanger omkring 1760 og fikk navn etter bonden Torsten Larssen Oppedal.

Håkonseple oppsto på småbruket Sjøtun i Jondal ca 1905. Et familiemedlem hadde med eple hjem fra en sjøreise, og frøene havnet i en gammel tresko som sto ute om vinteren. Frøene spirte og fikk vokse opp til tre med frukt som viste seg å være både god og salgbar.

I henhold til vanlig skikk burde den nye sorten hete Sjøtun-eple, men svigersønn i huset Nils skar gjennom og sa at det nye gode eplet skulle hete Håkonseple, for å hedre den nye kongen som var kommet til landet. Sorten ble dyrket og solgt i Hardanger helt til etter krigen.

Siden har utviklingen gått for epler som for andre matplanter; nye sorter har fortrengt de gamle, som ofte er forsvunnet. Hendelsesforløpet er omtrent slik som Olav H. Hauge skriver:

Eg hogg ned den store apalen utafor glaset.
Han skygde for utsyni, det var eitt, det
vart skumt i stova um summaren, dessutan
vilde ikkje Gartnarhallen ha
Flaskeeple lenger.

Bevaringen av gamle eplesorter i Norge startet på 1980-tallet, og med sortene som er kommet til de siste fem årene er rundt 150 såkalte mandatsorter bevart ved til sammen 13 ulike steder i landet i samarbeid med Genressurssenteret.

De såkalte klonarkivene ligger ved bygdetun, museer, skoler og ved UMB og ved Graminors foredlingsstasjon for frukt på Njøs i Sogn, der de gamle sortene benyttes i foredling av nye.

Landsorter og mutasjoner

De fleste av de landsortene som er lokalisert er funnet på Vestlandet; Leriseple, Nordfjordeple, Grindseple, Mostereple, Sylfesteple, Lærdalseple og Petrineeple. To sorter er funnet på Sørlandet; Grefstad-eple og Pederstrup.

Sorten Guldborg dukket tilfeldig opp i en pakke podekvist fra en privatperson, og de røde mutasjonene av sortene James Grieve og Fuhr er funnet. Alle disse blir nå bevart i de norske bevaringssamlingene.

– Fortsatt er imidlertid 33 gamle norske lokalsorter savnet, og nå gjør vi et siste forsøk på å finne dem, forteller Asdal.

– Listen over savnede sorter inneholder 33 sortsnavn og opplysning om i hvilken fruktbygd de ble dyrket. Vi savner for eksempel Bueeple og Stilkeple fra Nes, Ekebakk og Hildvinar fra Innvik, Sognegrå og Timeple fra Gloppen og Floeple, Gjerteple og Moskovitt fra Kinsarvik.

Mangler eksperter på gamle sorter

– Det er imidlertid ingen enkel oppgave å identifisere eplesorter, sier Asdal.

Fagekspertene som i dag foredler nye sorter, dyrker epler eller forsker på eplenes egenskaper, kjenner godt sortene som har vært dyrket i Norge fra 1960-tallet og fram til i dag.

– Men de aller fleste av dem som kjente sortene som ble brukt i mellomkrigstida er nå gått bort. Det finnes heller ikke bilder eller gode beskrivelser av slike sorter, sier han.

Mulighetene til å finne de savnede sortene er dermed små.

– Vi kan rett og slett stå med et Agaeple i handa uten å kunne finne ut at det er sorten vi savner, sier Asdal.

– Det finnes nok fortsatt store gamle trær av mange av sortene i privathager, men ingen husker navnet lenger.

– For å finne de savnede sortene er vi helt avhengig av at de som tipser oss om gamle epler også husker navnet på sorten.

– Men selv om vi gjerne skulle ha flere av de gamle sortene bevart er vi godt fornøyd med at vi har over 150 av mandatsortene i samlingene våre, sier Asdal.

– I tillegg har bygdemuseene og de andre bevaringsstedene kanskje 100 sorter til som har mer lokalhistorisk interesse enn de har langsiktig genressursverdi.

Spis truede eplesorter!

– Sortssamlingene har unik verdi både til foredling av nye sorter og som historisk dokumentasjon. Nostalgiske fruktdyrkere som vil ha tilbake noe av den gode eplesmaken til Signe Tillisch, Knuteple, Astrakan eller Kaviller kan få nye trær av de gamle sortene.

– Podekvist fra klonarkivene er tilgjengelig for alle som vil ha, og vi får hvert år henvendelser fra privatpersoner som vil ha tilbake barndommens eplesorter, sier Asdal.

For eksempel er Olav H. Hauges Flaskeeple bevart, blant annet ved gartnerskolen i Ulvik i Hardanger. Der er også diktet hans hogd i stein, på et steinbord på Flaskeepleplassen på Gryvlehaugen, like ved gartnerskolens samling med over 100 eplesorter, med utsikt til Hauges gård på andre sia av fjorden.

– Og ikke noe hadde vært hyggeligere enn om det igjen ble etterspørsel etter et større mangfold av norske epler, sier Asdal.

– Hvis du vil bevare en truet eplesort så spis den!