Mer enn halvparten av all dyrket mark i Norge brukes til grasproduksjon. I store deler av landet er rett og slett umulig å dyrke annet enn gras på grunn av klima, terreng og erosjon.

På lavlandet på Østlandet er situasjonen en annen. Her er det stort sett gode forhold for kornproduksjon, men likevel er betydelige områder lagt om fra korn til eng og beitemark for storfe og sau - som skal havne på tallerknene våre.

Ifølge Arne Grønlund, seniorforsker ved Bioforsk, kan dette være uheldig med tanke på mengden klimagass som slippes ut når gras brukes til husdyrproduksjon.

Ulike dyr, ulike spisevaner

Drøvtyggere spiser gras, mens svin og fjærkre spiser korn. Grønlund har sett på klimagassutslippene de to plantetypene avgir.

Han har funnet ut at klimagassutslippene fra kornareal for slaktesvin er betraktelig mindre enn utslippene fra grasareal for storfe. Slik forklarer han regnestykket:

– Dyrker vi gras på mineraljord, slippes det ut rundt 900 kilo CO2-ekvivalenter per dekar. Dyrker vi korn, er utslippene mindre. Avhengig av hvor mye karbon som tapes fra jorden, ligger utslippene fra kornareal på mellom 250 og 350 kilo CO2-ekvivalenter per dekar.

– Deler vi så disse tallene på mengden kjøtt som blir produsert, sitter vi igjen med et utslipp på mellom 3,5 til 5 kilo CO2-ekvivalenter per kilo slaktesvin, mot omlag 20 kilo CO2-ekvivalenter per kilo produsert storfekjøtt, sier han.

– Når vi sammenlikner gras- og kornproduksjon på mineraljord, slippes det altså ut omtrent fire til fem ganger så mye klimagasser per kilo storfe enn det som er tilfellet for samme mengde svin eller fjærkre.

Myrdyrking verst

Forskjellene mellom ulike produksjonsarealer stopper ikke her. I tillegg til å sammenlikne klimagassutslipp fra produksjon av gras og korn på mineraljord, har Grønlund sett på hvilke utslipp vi står overfor når myr brukes til grasproduksjon, noe som er tilfellet for omlag 90 prosent av all dyrket myr i Norge.

Utslippene fra dyrket myr er mange ganger høyere enn mengden utslipp vi ser for tilsvarende dyrking på mineraljord.

– Spiser jeg ett kilo biff fra storfe som har beitet på gras fra et område som har vært myr, ligger utslippene knyttet til produksjonen av kjøttet på samme nivå som mengden CO2 det kommer ut av eksosrøret hvis jeg setter meg i bilen i Oslo og kjører strake veien til Trondheim, forteller Grønlund.

Han har beregnet at utslippene fra myr som er blitt gjort om til grasareal, utgjør omtrent 80 kilo CO2-ekvivalenter per kilo kjøtt som blir produsert.

Dette er omtrent fire ganger så mye som det slippes ut for å produsere ett kilo kjøtt av storfe som har beitet på gras på mineraljord, og omlag 20 ganger så mye som for tilsvarende mengde svinekjøtt oppfostret på korn.

Miljømessige utfordringer

Produksjon av korn for svin- og fjærkreproduksjon forutsetter dyrking av åkervekster som kan ha uheldige miljøeffekter, som for eksempel erosjon og tap av karbon fra jorden. Erosjon kan bidra til lokal vannforurensning.

Ifølge Grønlund utgjør imidlertid ikke erosjon alltid et like stort problem.

– Erosjonsutfordringene knyttet til kornproduksjon er størst i områder med kupert terreng, men erosjonen kan reduseres til et minimum ved å unngå høstpløying på de mest erosjonsutsatte arealene, sier han.

Han legger til at karbontapet vi ser ved åkerdyrking på mineraljord dessuten er størst de første årene etter nydyrking eller omlegging fra gras, men at dette vil reduseres og etter hvert stabilisere seg på et noe lavere nivå.

– Jeg mener ikke at vi må unngå å spise storfekjøtt fra områder der det ikke er mulig å dyrke noe annet enn gras. Mitt poeng er at det i så stor grad som mulig bør dyrkes korn i stedet for grass i områder der det er optimale forhold for korndyrking.

Fra gras- til kornproduksjon

Så hva er løsningen på problemet med klimagassutslipp fra gras, enten det produseres på myr eller mineraljord?

Grønlund mener at grasareal i landsdeler der det er fullt mulig å dyrke korn, bør tilbakeføres til kornareal.

Ikke bare vil denne produksjonsendringen ha miljømessige fordeler på grunn av reduserte klimagassutslipp, Grønlund viser også til beregninger som tilsier at det faktisk produseres mer kjøtt per dekar kornareal enn det gjøres per dekar grasareal.

Når det gjelder dyrking av gras på myr, mener Arne Grønlund at dette bør unngås så langt det er mulig for å spare miljøet for unødvendige klimagassutslipp.

– Det er grenser for hvor mye grasareal som kan legges om til kornareal, men hvis vi ser på mengden grasareal som er økt på bekostning av kornproduksjonsareal de siste årene, må det jo også være mulig å tilbakeføre noe av dette grasarealet til kornproduksjon. 

– Og ettersom vi nå ønsker å spare miljøet for unødvendige klimagassutslipp, bør vi i hvert fall ikke nydyrke myr for å øke kjøttproduksjonen vår, sier han til slutt.