I et land hvor 13 prosent hvite har eid 87 prosent av jorda, er omfordeling av jord et av de viktigste virkemidlene for å bedre situasjoner for de fargede. Men ennå finnes barrierer som bidrar til at forskjellene mellom hvite og fargede opprettholdes.

- Det er ti år siden de første frie valgene i Sør-Afrika. Den nye grunnloven fra 1996 sier blant annet at jorda i Sør-Afrika skal omfordeles. Under apartheidregimet ble de fargede tvunget til å bo i såkalt “homelands” eller reservater.

- Jordreformen skal gradvis bidra til en mer rettferdig fordeling av jord mellom fargede og hvite, sier Espen Sjaastad og Tor Arve Benjaminsen, forskere ved Noragric, Norges landbrukshøgskole (NLH).

Begge jobber med et prosjekt hvor de studerer jordreformprosessen i Sør-Afrika i samarbeid med sørafrikanske kolleger ved University of the Western Cape.

Namaqualand

- Blant mange fattige i Sør-Afrika er det stor misnøye med at omfordelingen av jord går sakte. Det området vi ser på heter Namaqualand og grenser mot Namibia. I dette området har jordreformen hatt mer suksess enn i andre områder.

- I Namaqualand har 20 prosent hvite eid 53 prosent av jorda, mens de resterende 80 prosent av befolkningen, som har vært klassifisert som fargede (“coloureds”), ble plassert i reservater som har representert 27 prosent av landarealet i området.

Tilgang på jord og muligheter for husdyrhold er en liten, men viktig del av økonomien til den fargede befolkningen i reservatene, eller allmenning som det kalles nå. Særlig fordi mange arbeidsplasser er blitt borte etter at gruver er lagt ned.

Dyr er en forsikring

Selv om jordreformen i Namaqualand er godt i gang, finnes er det likevel barrierer som bidrar til å opprettholde forskjellen mellom hvite og fargede.

For den fargede befolkningen er dyrehold viktig økonomisk sett. Det å eie dyr er en forsikring mot dårlige tider, en form for sparing. Dersom noe uforutsett skjer, for eksempel tørke eller tap av arbeid, har de alltids et dyr som kan selges og gi den nødvendige inntekt.

Landbruksmyndighetene har imidlertid satt en grense når det gjelder dyretetthet, ut fra tanken om at for mange dyr vil gi for stort beitepress og ødelegge miljøet. Denne grensen overskrides imidlertid kraftig i de områdene hvor de fargede bor, nettopp fordi dyr er så viktig for å opprettholde livsgrunnlaget for familien.

Store rancher som standard

- Vi stiller spørsmål ved den måten landbruksmyndighetene har satt denne standarden på. Blant annet har de hvites farmer og deres ranchdrift vært modellen når de har regnet ut hvor høy dyretettheten bør være.

- De hvite farmene produserer mørt kvalitetskjøtt til en urban befolkning. En slik produksjon krever langt lavere tetthet av husdyr enn tilfellet er i allmenningen, hvor folk har helt andre mål for sitt dyrehold. Derfor kan også tettheten av dyr være langt større i disse områdene, sier Sjaastad og Benjaminsen.

Den viktigste grunnen til at folk holder dyr i disse allmenningene er at de må ha verdier i bakhånd, slik at de kan dekke uforutsette eller spesielle utgifter. Det kan være legeregninger eller barnas skolegang. Det faktum at ranchsystemet og det allmenningsbaserte systemet innebærer ulike målsetninger, bør landbruksmyndighetene ta inn over seg

Likevektsmodell

En annen side av saken er hvorvidt likevektsmodellen, som brukes i miljøforvaltningen i Afrika, holder mål. I følge denne likevektsmodellen er det et visst forhold mellom antall dyr og beiteland, og for mange dyr vil dermed skape så stort beitepress at jorda forringes. Der det har vært bevokst vil det bli ørkentilstander.

Flere studier viser at denne sammenhengen ikke er så tydelig. Sjaastad og Benjaminsen har studert historiske data over dyretall og nedbør i Concordia-allmenningen i Namaqualand. Disse dataene viser at i de siste 100 år har det vært langt høyere dyretetthet enn det landbruksmyndighetene anbefaler.

Dette har likevel ikke ført til noen nedgang i husdyrproduksjonen. Derimot har nedbør en helt klar sammenheng med dyretetthet. Nedbørsmengde i de to foregående år har en direkte sammenheng med antall dyr. Med andre ord vil dyretettheten reguleres av nedbør, heller enn av beitepress.

Arv fra apartheidregimet

I Namaqualand fungerer derfor den tradisjonelle likevektsmodellen i økologien som et hinder for å bedre levevilkårene for den fattige befolkningen, fordi myndighetene presser på for å få en lavere dyretetthet i allmenningen.

- Denne forvaltningspraksisen, som er en arv fra apartheidreimets fokus på økologisk bærekraft, overser viktige sider ved både den lokale økologien og økonomien sier Espen Sjaastad og Tor Arve Benjaminsen.