170 kunstforskere og museumsfolk fra ti land var sist uke samlet i Oslo, for å høre om og diskutere Edvard Munch-forskning.

Aldri før har så mange Munch-eksperter vært i Norge samtidig.

En rekke smakebiter på internasjonal Munch-forskning ble presentert under konferansen. Temaene spente fra Edvard Munch (1863-1944) som litterær kunstner, til nazistenes vanskelige forhold til den norske maleren.

«Største germanske kunstner»

Tysklands nasjonalsosialister vokste seg sterke på 1930-tallet. Samtidig fikk de et stadig vanskeligere forhold til moderne kunst.

Som nasjonalister var de på jakt etter germanske helteskikkelser, og det var her den kjente norske maleren kunne ha passet inn, hadde det bare ikke vært for motivene han valgte og hvordan han malte dem. 

Under Oslo-konferansen foreleste kunstforskeren Elizabeth Prelinger fra Georgetown University, USA, om nye perspektiver på nazistenes forhold til Munch.

Nazistenes propagandaminister Joseph Goebbels sendte selv Edvard Munch et gratulasjonstelegram til 75-årsdagen, der han hilste kunstneren som «den største blant representantene for germansk kunst.»

Goebbels forkjærlighet for Munch skulle fortsette i mange år etter at nazistenes i 1933 innledet sin kampanje mot kunstretninger som modernisme, konstruktivisme og dadaisme – kunst nazistene mente var påvirket av psykisk syke og andre degenererte mennesker.

Utstilling om dårlig kunst

Edvard Munch var verken jøde eller representant for noen annen minoritet som skulle forfølges av nazistene. Og han hadde i tiårene før nazistenes maktovertagelse fått et nært forhold til Tyskland. Han var altså ikke noen opplagt kandidat for kunstforfølgelse.

– Munch ble av nazister ansett for å være en stor germansk kunstner. Men samtidig var han en representant for den foraktede modernismen, forteller Prelinger.

Det var nazistenes store kunstutstilling i München sommeren 1937 – «Entartete Kunst» (degenerert kunst) – som ble avgjørende for Munch. Nazistene utpekte en seks mann sterk kommisjon som fikk ti dager på seg til å samle «pervers og jødisk-påvirket» kunst til den omfattende utstillingen. 32 tyske museer ble plyndret for innhold. Den tidligere naturalist-maleren Adolf Hitler skal ha hatt visse meninger om hva som burde hentes inn.

Men det kan ha vært nokså tilfeldige at også malerier av Munch ble plukket med, blant de 650 bildene, trykkene, skulpturene og bøkene som dukket opp på «Entartete Kunst».

– Kunstnerne som fikk verkene sine samlet i München hadde lite med hverandre å gjøre, bortsett fra at de av en eller annen grunn var falt i nazisters unåde, konstaterer Prelinger.

Tidenes mest besøkte utstilling

Tre millioner besøkende fant veien til «Entartete Kunst». Utstillingen ble satt opp i 11 byer i Tyskland og Østerrike. Den dag i dag står dette som tidenes best besøkte utstilling av modernistisk og avantgardistisk kunst.

Blant de i alt 82 verkene av Edvard Munch som ble tatt av nazistene fra offentlige samlinger i Tyskland, kjenner kunstforskere nå til at flere bilder ble solgt og havnet hos samlere i Norge. Inntektene gikk til nazistene.

Edvard Munchs kunst skal ha hengt på veggen hjemme hos så vel propaganda- og «kunstminister» Joseph Goebbels som riksmarskalk Herman Göring. Og han var ikke den eneste germanske kunstneren nazistene fikk et komplisert forhold til, her delte han skjebne med blant andre den kjente tyske maleren Emil Nolde.

Munch inviterer til forskning

– Edvard Munch er en kunstner som inviterer til forskning, slår Mai Britt Guleng fast. Hun er kurator ved Nasjonalmuseet i Oslo og sto sentralt i arbeidet med Munch-forskerkonferansen i Oslo.

Av kunsthistorikere og kunstforskere blir Munch gjerne sett på som noe for seg selv.

– Et spørsmål som opptar mange som forsker på ham, er hvorfor Munch først var inkludert i modernismens kunsthistorie, for så senere å bli skrevet ut av den.

Guleng mener noe av forklaringen ligger i at Munch selv bidro til å isolere seg, ved primært å stille ut i separatutstillinger og ved at han var motvillig til å selge kunsten sin.

De største samlingene med Munch-verk befinner seg dessuten i Norge, og dermed litt ute av øye for forfatterne av kunsthistoriske oversiktsverk.

– Hvordan vi betrakter en kunstner som Edvard Munch, er heller ikke gitt en gang for alle. Det forandrer seg i takt med hvordan både vi og samfunnet vårt forandrer seg, fremholder Guleng.

Mye av forskningen på Munch ser på forholdet mellom Edvard Munchs eget liv og bildene han malte.

Andre forskere har forsøkt å plassere den norske maleren i forhold til andre kunstnere, og i forhold til det sosiale og politiske miljøet rundt ham. Også Munchs stil og teknikk blir det forsket på.

Det litterære hos Munch

Den litterære Edvard Munch er også et tema som opptok flere under Oslo-forskerkonferansen i september.

I årene rundt 1. verdenskrig ble Munch kritisert for nettopp å være «for litterær». Nå de senere årene er dette fortellende hos Munch blitt noe som opptar mange kunsthistorikere.

Susan Fisher fra Yale University, USA, var en av hovedforedragsholderne under konferansen. Hun har i sine studier sammenlignet Edvard Munch og Pablo Picasso, deres forhold til litteratur og språk, og hvordan de begge ville gjøre det mulig for tilskueren «å lese» bildene like mye som de så dem.

Fisher mener at nyere forskning på den skrivende Picasso, i høy grad overlapper med tilsvarende nyere forskning på Munch.

Mai Britt Guleng minner om at Edvard Munch faktisk hadde en større vennekrets av forfattere enn av malere, og at han selv skrev både dikt, taler og skuespill. Guleng ser en intim sammenheng mellom tekst og bilder i Munchs kreative prosesser.

Syfilis og psykisk sykdom

Fra begynnelsen av 1890-tallet viste Munch fram galskap og sykdom i kunsten sin. Det bidro sterkt til ryktet Munch hadde i sin samtid.

I Paris i 1869 fikk Munch adgang til psykiatriske sykehus gjennom psykiateren og symbolist-poeten Marcel Réja. Her fikk han selv observere mentalt syke og ofte også syfilis-rammede pasienter.

Allison Morehead, forsker ved Queen’s University i Canada, har forsket på forholdet mellom Munch og samtidens psykiatri-avantgarde i Paris.

Morehead mener at Munch så på arbeidene sine herfra som estetisk avanserte arbeider, der han kunne eksperimentere med både psykologi og kunst. Slik håpet Munch å engasjere ikke bare kunstnere, men også datidens ledende psykiatere, mener Morehead.

Det mest kjente maleriet fra denne perioden er Arv, som viser en kvinne med et syfilissykt barn i fanget. Bildet bygger på en religiøst ikonografisk bildeverden -Maria og Jesubarnet - som er gjenkjennelig for publikum, samtidig som det er et svært profant motiv med syfilissyke mennesker. Mennesker som etter hvert ble gale av sykdommen. 

Munch slet selv det meste av livet med «nerver», og han fryktet at han skulle bli alvorlig psykisk syk. I 1908 la han seg inn på en nerveklinikk i København.

Munch ble best mot slutten

Det har vært vanlig å se en todeling i Edvard Munchs kunstnerskap – før og etter 1909. En vanlig oppfatning har også vært at Munch lagde sine beste bilder, som Skrik og Madonna i første del av karrieren.

–  Her har det hendt noe de senere årene, forteller Mai Britt Guleng.

– I dag mener mange kunsthistorikere tvert imot at Munch bare ble en bedre og bedre maler. Noe av det beste han skapte med penselen og paletten ble malt i årene like før han døde i 1944, sier Guleng.

Før og etter 1909

Øystein Ustvedt, forsker ved Nasjonalmuseet, har sett på endringen i Munchs stil og motiver i perioden 1900-1910. Vanligvis settes altså skillet i 1909. Men Ustvedt mener det er riktigere å si at denne forandringen kom gradvis.

Slik greide Munch å fornye seg selv og være på høyde med det nye århundrets moderne, avanserte kunstnere, mener Ustvedt.

Hvordan skal vi i ettertid forstå denne endringen fra 1890-tallets stemningsfulle og sjelfulle bilder, til et nytt århundres bilder strålende av lys, med kraftige penselstrøk og intense farger? Tenk på ”Solen” og ”Historien” i Aulaen, 1911-1916.

Mange har studert og diskutert denne Munch-endringen tidligere, men først nylig begynte forskere virkelig å gå i dybden for å finne svar, mener Ustvedt.

Han hevder det blir feil å tidfeste endringen til en enkelt episode eller å peke på en enkeltforklaring, som påvirkningen fra Nietzsche-miljøet Munch oppsøkte i Weimar i 1906 eller oppholdet på det psykiatriske sykehuset i København i 1908.