I dag arbeider konservatorene med å bevare Edvard Munchs malerier i Universitetets aula som en nasjonalskatt. Men det var ikke selvsagt at det var Munch som skulle få utsmykningsoppdraget.
Universitetet iOslo
ElisabethSolheim SandbergKonsulent
UllaHeliCand.philol. i religionshistorie fra Universitetet i Oslo
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Edvard Munchs aulamalerier (1909-1916) er en undervurdert nasjonalskatt. Mange kjenner til kunstverkene, men både tilblivelsen og betydningen av disse er forholdsvis lite kjent. Selv om aulamaleriene har en sentral plass i Munchs livsverk, er de i dag vanskelig tilgjengelig for publikum.
Universitetet i Oslos 200-års jubileum nærmer seg, og universitetets konservatorer har begynt det utfordrende arbeidet med å ta vare på maleriene for fremtidige generasjoner. Konservatorene arbeider nå blant annet med å finne frem til Munchs fargesammensetninger og teknikker.
Nasjonens ære
I 1908 ble det vedtatt at det skulle bygges ny festsal. Etter at Universitetet ble fortalt at det forelå en innsamlet pengegave til Universitetets 100-årsjubileum i 1911, ble ideen drøftet for alvor.
Kollegiet, Universitetets øverste styrende organ, oppnevnte deretter en komité for å samle inn penger til prosjektet. Komiteen ble ledet av universitetets daværende (og første) rektor Waldemar Christopher Brøgger og redaktør Amandus Schibsted.
Brøgger lyktes i å løfte aulaen frem som et nasjonalt symbol allerede før den ble bygget. Aulaen skulle minne om hva universitetet hadde betydd for at Norge kunne fremstå som en kulturelt og politisk selvstendig nasjon i 1905.
Den skulle også minne om at universitetet og vitenskapen var sentrale og viktige for at Norge i fremtiden skulle fremstå med heder i den internasjonale kappestriden nasjonene imellom
Arkitekt Holger Sinding-Larsen la, assistert av arkitekt Harald Bødtker, frem planer for en aula. Byggingen av aulaen startet i 1910. Den ble overlevert til universitetet og Norges folk ved åpningen av universitetets 100 års jubileum 2. september 1911.
"Universitetets aula med Munchs kunst på veggene."
Gult silketapet
Som ledd i arbeidet med utsmykningen av aulaen ble det våren 1909 lyst ut en konkurranse. Flere kunstnere meldte sin interesse. Det ble en turbulent prosess, og det var ikke gitt at Munch var den som skulle gå av med seieren. Hans forslag til utsmykning ble heller ikke godtatt i første runde.
Det ble heller ikke skissene til Emanuel Vigeland - den andre kunstneren som var med til slutt i konkurransen. Universitetets 100-års jubileum ble feiret med gule silketapeter på veggene. Men Munch ble oppfordret til å arbeide videre med utsmykningen av Aulaen, og etter en lang prosess kom i 1916 hans malerier endelig på plass
Akustikk for kammermusikk
Munchs aulamalerier er et interessant eksempel på monumentalkunst hvor motivene har røtter i klassiske tradisjoner, men der utførelsen er moderne. Som regel har utsmykninger av denne type bygninger blitt utført som freskomalerier, mens Munchs malerier er på lerret.
Det er i seg selv spesielt. Aulaen ble dermed fra begynnelsen av et møtested mellom motsetninger; mellom klassiske idealer og moderne utførelse, mellom fortid og fremtid, mellom vitenskapen og folket.
De fleste av universitetets viktige seremonier fant sted i Aulaen, og den fungerte også som et av de store knutepunktene for offentlige foredrag og kulturelle begivenheter i Christiania. Frem til 1990 ble Nobelprisen delt ut der, og akustikken i Aulaen er blant den beste i verden når det gjelder Kammermusikk, er det blitt sagt.
