Statistisk Sentralbyrå regner med 350 000 flere innbyggere i sentrale strøk rundt Oslo innen 2030. I landet forøvrig blir vi over seks millioner innbyggere.

Dyrka jord og markagrensen er under press, men i Norge er det forbudt å bygge vertikale urnevegger i gravlunder.

– De strenge gravplassreglene på kirkegårdene hindrer effektivt nytenkning rundt gravlunder, sier landskapsarkitekt Kirsten Lunde ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Hun viser til det landskapsarkitekter har gjort for eksempel i Amsterdam på gravlunden De nieuwe ooster.

– I Norge er det slik at hvis man vil ha en urnegrav på en kirkegård er regelen at det må være jord på alle kanter av urnen.

– Det hindrer effektivt løsninger som er vanlig i mange andre land, for eksempel urnevegger i uterom med skap til hver urne, påpeker Lunde.

Framtidas gravlunder

Tradisjon veier tungt i spørsmål om hvor vår kjære blir stedt til hvile. Gravlegging av våre døde handler naturligvis om mye mer enn arealbruk.

– Samtidig er det et faktum at trender innen utforming av gravplasser endrer seg raskt, forteller Lunde.

– Folk etterspør ting og søker om dispensasjon fra det eksisterende lovverket. Slik var det med ønsket om å  strø asken for alle vinder. Etter hvert tvang det seg fram en endring i gravferdsreglene som åpnet for askestrøing og ga fylkesmennene oppgaven med å avgjøre i hver enkelt søknad.

Minnelund med felles navneplate

En annen ny trend er navnet minnelund. Her settes urnene ned ved siden av hverandre i plenen, og en felles minneplate med alle navnene settes opp.

– Denne formen har blitt mer og mer populær, sier Lunde.

Mange har et ønske om å ikke etterlate seg en grav som krever stell, men som vil gjerne vil bli minnet likevel.

– Og slike minneplater blir overraskende fort fylt opp. Over en tiårsperiode har navnede minnelunder kommet for fullt og mye tyder på at det vil bli flere slike med tiden.

Hvor hellig er asken?

Regelverket for kremasjon og hva som er lov å gjøre med asken etter våre døde er ikke alltid i takt med utviklingen, mener Lunde.

– Det er paradoksalt at reglene er så strenge innenfor kirkegårdens murer, mens askepåstrøing ute i naturen er opp til hver enkelt fylkesmanns skjønn og praksis.

Hovedregelen er at det er lov å spre aske på åpent hav eller i høgfjellet, og at det utelukker en minnemarkering på kirkegården.

– Men fylkesmennene praktiserer mandatet sitt ulikt, sier Lunde.

– Noen krever for eksempel en erklæring på at asken er strødd ut, andre ikke. Dette tyder på at samfunnet ikke helt har bestemt seg for hva denne asken er.