I sommer startet utgravingen av et gammelt korallrev i Vanuatu. Arkeologene fant ut at uthulingene i korallrevene ble brukt som gravkamre i den gamle stillehavskulturen. Så langt har forskerne registrert 80 begravde individer.

Og funnet av de hodeløse skjelettene gir ny kunnskap om gravritualene og identiteten til menneskene som bodde der.

– Dette er et banebrytende funn fordi det er det eldste og største skjelettfunnet overhodet i Stillehavet. Skjelettene er hodeløse. I det hele tatt har slektningene ikke behandlet sine døde særlig varsomt.

– Passet ikke den døde i uthulingen i korallrevet, ble armer og bein knekt på plass. Det er mulig de har lagt de døde bort, slik at de ble begravd først som skjeletter, sier forskningssjef ved Arkeologisk museum, Mads Ravn, som har vært med på utgravingen.

I samarbeid med det lokale museet i øyriket Vanuatu deltar han sammen med et kobbel av forskere i et internasjonalt og tverrfaglig samarbeid som skal skaffe kunnskap om menneskene som befolket Stillehavets øyer.

Forfedreritual

Vanuatu består av 83 øyer som ligger 1 750 kilometer øst for Australia. Tydelige rester i jordlagene etter et voldsomt vulkanutbrudd har gjort dateringsjobben enkel for arkeologene.

Den vulkanske eksplosjonen skjedde for ganske nøyaktig 3 000 år siden. Før dette finner ikke forskerne spor etter menneskelig aktivitet.

– Måten menneskene er begravd på, vitner om en annen helkroppstenkning enn for eksempel den europeiske. For disse menneskene fantes det ikke et skarpt skille mellom liv og død. De døde deltok i nåtiden, sier Ravn.

Ta for eksempel Bali og andre Stillehavsøyer bare for noen tiår tilbake: Det var vanlig å la hodeskallen til forfedrene stå utstilt i hjemmet. Forfedrene var med i hverdagen, og det er nærliggende å tro at skjelettene på Vanuatu er hodeløse fordi hodene ble brukt i et forfedreritual.

– En enkelt mann ble for eksempel funnet begravd med hele fem hoder på brystkassen, forteller Ravn.

Vanuatu-folkene fjernet vulkanasken før den døde ble lagt nedi, for deretter å dekke til med aske og sand. Hver grav er markert med leirkar preget av avanserte mønstre, muligvis laget av små beinstykker brukt som stempler.

På keramikken er det også avbildet ansikter og øyne, som kanskje skal være forfedrenes.

– Jeg har aldri sett så flotte ting før. Det må være de fineste leirkarene i verden fra denne tiden, hevder Ravn.

1000 kilometer i kano

I det tverrfaglige prosjektet arbeider antropologer og etnologer sammen med arkeologene. De har eksperimentert seg fram til hvordan koloniseringen av øyriket skjedde.

Menneskene kom mest sannsynlig til Vanuatu i kano fra Filippinene. De reiste trolig over tusen kilometer til sjøs i utriggerkanoer, seilfarkoster med støtteskrog festet til lange utriggere.

Båtene var utstyrt med seil og hadde plass til store familier. Kanofarerne fant et mennesketomt øyrike og slo seg ned. Der levde de av fisk og skalldyr og av jorden. Øyriket var også rikt på kjempeskilpadder som lett lot seg fange.

I den 3 000 år gamle vulkanasken finnes det mange spor etter skilpadden. I lagene som dateres til hundre år senere, finnes det ikke spor etter den.

– Det er spennende å se hva som skjer idet mennesker inntar fullstendig jomfruelig land. På få århundrer døde en stor mengde dyrearter ut, blant annet kjempeskilpadden.

– En økologisk katastrofe var et faktum. Spor etter muslingskall vitner også om overforbruk. Skallene blir mindre og mindre etter hvert som man kommer oppover i lagene. Menneskene har rett og slett overutnyttet ressursene, sier Ravn.

Sterke og eventyrlystne

DNA-resultatene fra skjelettene blir ferdige først i løpet av vinteren, og da håper arkeologene å få en oversikt over hvem som var i familie med hvem blant de døde. Men allerede nå kan arkeologene si en hel del om befolkningens helsetilstand.

– De led av podagra (urinsyregikt) og hull i tennene. Dette er sykdommer som forbindes med det gode liv. Men vi ser ut fra prøvene at menneskene var arbeidsomme og sterke.

– De var simpelthen genetisk disponert for å få urinsyregikt av skalldyr. Hullene i tennene kom av stivelsen i matvarer som for eksempel søtpoteter, sier Ravn.

Analyser av tennene gir også svar på en annen viktig gåte: Hvordan så de ut, menneskene som inntok øyene?

– Høyst sannsynlig var de lyse mennesker av asiatisk opprinnelse. Melaneserne som bor der i dag, er svarte i huden. Det opprinnelige folket reiste nok videre, og melaneserne kom til senere, sier Ravn.

Man tror at de første stillehavsfarerne reiste ut på grunn av overbefolkning eller fordi arveregler ga all jord til den eldste i familien og dermed gjorde det vanskelig for de yngre å etablere seg.

– Men man skal ikke se bort fra at utvandrertrang og eventyrlyst også har spilt inn. Det å dra ut er nok en drivkraft i mennesket som har eksistert til alle tider, sier Ravn.

Menneskene ble på øyene i mange år før de dro videre ut i Stillehavet over mot Påskeøyene og Sør-Amerika. Koloniseringen av Stillehavet ut til Tongaøyene skjedde i løpet av knappe 200 år. Da var imponerende 3 000 kilometer tilbakelagt – i kano.