Forskere fra Universitetet i Tromsø har undersøkt fire veiløse lokalsamfunn i Nordland: Fleinvær, Svenningen, Rørstad og Øksnes Vestbygd.

Stedene var preget av fraflytting og bortfall av funksjoner som skole, butikk, rutebåt og kirke. I tillegg var det ikke registrert et eneste kulturminne der. Men det var i 2005.

I det såkalte “Marginal-prosjektet” ble det funnet hundrevis av kulturminner i de fire kystsamfunnene, blant annet 119 kulturminner fra jernalderen.

Langhus og graver

De aller fleste kulturminnene fra jernalderen er gravsteder. Men også langhus og naust har satt spor i landskapet i de fire lokalsamfunnene. I Øksnes Vestbygd ble det blant annet funnet spor etter tre langhus, to naust og flere graver på samme sted.

På en måte ble forskningsprosjektet til som et resultat av dagens Plan- og bygningslov. Kulturminneforvaltningen i Norge og Norden er sterkt knyttet til arealplanlegging.

– Konsekvensen er at oppmerksomheten dreies mot pressområdene. Dette er kanskje naturlig, siden det er i slike områder sjansen for å ødelegge kulturminner er størst. Men forvaltningen av kulturminner styres dermed ikke av hensynet til å kunne representere fortiden best mulig.

– Dagens kulturminneforvaltning kan gi inntrykk av at bosettinger fra førhistorisk tid stort sett eksisterte i dagens byer, i de viktigste jordbruksområdene og enkelte steder i fjellet der vassdrag er utbygd for kraftproduksjon. Vårt prosjekt er et korrektiv til en slik oppfatning, forklarer prosjektleder og professor Reidar Bertelsen ved Universitetet i Tromsø.

Den opprinnelige ideen var å gå bredt ut og undersøke mange lokaliteter. Planen ble raskt endret da det viste seg at omfanget av kulturminner i de marginaliserte kystsamfunnene var langt større enn forventet.

Jomfruelig terreng

De fire områdene i prosjektet ble valgt fordi de ligger så isolert at sjansen for å bli omfattet av dagens kulturminneforvaltning er minimal.

– Moderne veier har ført forvaltningen inn i terrenget, og veiprosjektene har ført fram gravemaskiner og avdekket kulturminner. Veiløse samfunn er nærmest som jomfruelig terreng.

– I tillegg ønsket vi å undersøke steder som var så isolert at befolkningen gjerne føler frihet til å forvalte landskapet som de vil, uten innblanding fra lokale myndigheter, forklarer Bertelsen.

I prosjektet er kulturminner i landskapet definert som fysiske konstruksjoner som har gått ut av bruk. Bygninger som fortsatt var i bruk ble ikke registrert, selv om flere av disse klart ville blitt definert som kulturminner i forvaltningssammenheng. Forskerne valgte bort alder som kriterium.

Fasit for prosjektet ble 119 registreringer fra jernalderen, sju fra mellomalderen, 414 fra nyere tid og ikke mindre enn 175 funn som ikke kunne tidfestes.

– Den siste kategorien dreier seg i hovedsak om oppmurte konstruksjoner som vi hadde problemer med å datere og også med å forstå. Felles er at det ikke dreier seg om gravminner, men de er med sikkerhet laget av mennesker.

– Vi antar at en del av dem har sammenheng med kystsamfunnenes bruk av båt. I dag er båtene borte, og dermed blir bruksområder for funnene vanskelige å forstå. I tillegg har det selvfølgelig en viss betydning at det generelt er jobbet lite med kulturminner fra denne type kystsamfunn, mener Bertelsen.

Sterk lokal interesse

Prosjektlederen mener at funnene i undersøkelsen har gyldighet ut over Nordlandskysten.

– Jeg tror vi hadde gjort like mange funn i isolerte kystsamfunn på Vestlandet eller lenger nord i landet. Det finnes betydelige mengder kulturminner i disse områdene som ikke er registrert, sier Bertelsen.

Forskerne lette ikke bare etter kulturminner i landskapet, de intervjuet også innbyggere i kystsamfunnene. Ifølge Bertelsen har disse en sterkere interesse for kulturminner enn folk flest.

Årsaken kan være at slike samfunn trues av det mer moderne samfunnet. Kulturminneinteressen brukes som argument og drivkraft for å vedlikeholde småsamfunnene.

– I planleggingen av prosjektet undervurderte vi helt klart interessen fra lokalbefolkning og lokale myndigheter. Vi har følt oss forpliktet til å følge opp lokalt tiltaksarbeid, kanskje særlig i Øksnes.

Her bruker kommunen Plan- og bygningsloven aktivt for å verne om de funnene kommunen synes er mest interessante. Dette er en mulighet Miljøverndepartementet har oppfordret kommunene til å bruke, men den blir nok brukt i liten grad, forklarer Bertelsen.

I dagens kulturminnelovgivning blir objekter som er mer enn omtrent 450 år gamle automatisk fredet. Det vil si at storparten av de registrerte kulturminnene i prosjektet faller utenfor fredningsbestemmelsene. Vern av disse kulturminnene er dermed avhengig av kommunalt engasjement.

Heller ærfugl enn skjell

Et godt eksempel på lokalbefolkningens interesse for tradisjoner er ærfuglholdet. Med unntak av Rørstad er tradisjonen med ærfuglhold holdt ved like i de undersøkte områdene.

Ærfugl har blitt holdt som ”husdyr” i Norge svært lenge, i den forstand at vill fugl har slått seg ned i menneskeskapte hus i hekkeperioden, og at mennesker har høstet egg og dun fra husene.

De har lagt til rette for hekking og har holdt rovdyr med egg og fugl på menyen unna i hekketida. Utbyttet har vært ederdun som overgår dun fra and og gås i kvalitet og isolasjonsevne.

– Dette er kanskje den siste gamle tradisjonen som holdes i hevd i disse marginaliserte kystsamfunnene. Under feltarbeidet var det historieinteresserte menn som var aktive ærfuglrøktere. Historisk sett har dette vært kvinnearbeid, forklarer Bertelsen.

Ærfuglholdets betydning kan illustreres med et tilfelle fra Fleinvær. Her ble et forsøk med blåskjelloppdrett stoppet som følge av direkte konflikt med ærfuglholdet. For ærfuglen er blåskjell yndlingsføde. Oppdrettsforsøkene ble dermed mer eller mindre spist opp, og lokalsamfunnet valgte fugl framfor skjell.

Lenke:

Forskningsrådets program Norsk miljøforskning mot 2015 (MILJO2015)