Taliban tok over makten i Afghanistan raskere enn noen trodde. Også Taliban.

– Det er ingen tvil om at hastigheten på Talibans overtagelse av makten kom som et gedigent sjokk på alle, inkludert Taliban selv, sier professor Jo Jakobsen ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU.

Like overraskende mener Jakobsen det er at seieren var utvetydig, og at den ga Taliban kontroll over alle vesentlige byer og strategiske steder, ikke minst grenseovergangene.

– Scenariet de fleste så for seg, var et mer seiglivet internt oppgjør mellom Taliban og Afghanistans regjeringsstyrker, der sistnevnte også skulle få en viss støtte fra amerikanske luftstyrker. Amerikansk etterretning estimerte for noen dager siden at Taliban kunne få kontroll over Kabul etter 30 til 90 dager, sier professor Jakobsen.

Men de fleste ventet at Taliban skulle bli en viktig maktfaktor i Afghanistan, i hvert fall da det ble klart at USA og de allierte snart ville dra.

Amerikanerne har i flere år diskutert om de skulle trekke seg ut. Men diskusjonen skjøt for alvor fart mot slutten av Trumps presidentperiode.

USA kaster kortene

– Mengder av stemmer, både politiske, militære og akademiske, advarte om at en uttrekning ville reversere mye av utviklingen, eller «utviklingen» i hermetegn, etter at Taliban ble styrtet fra regjeringsmakten for snart 20 år siden, sier Jakobsen.

Altså er mye som ventet, men det ble langt mer dramatisk, det skjedde langt, langt raskere og ga Taliban langt større kontroll enn noen hadde regnet med.

I denne situasjonen har Biden-administrasjonen kastet kortene, holdt seg til hva som løselig kan betegnes som «planen» og trekker seg ut for fullt.

– Det er sjelden at en supermakt gjør som amerikanerne gjør nå. De gjør det som på engelsk heter å «cut one’s losses» og gir opp. Dette har selvfølgelig dramatiske konsekvenser for USAs rykte og troverdighet, men Biden-administrasjonen veier dette opp mot utsiktene til enda flere år i en konflikt og i et land der de egentlig for lenge siden har mistet grepet om hva målet er.

Fra 100 000 til 2500 soldater

Ett av delmålene med innsatsen gjennom 20 år var å bygge opp Afghanistans militære styrker til selv å greie å være en stabiliserende faktor i Afghanistan.

– Men de siste dagene og ukene har vist at disse styrkene er ineffektive og demoraliserte. Dette er delvis, men bare delvis, fordi USA så sterkt har signalisert, først og fremst gjennom manglende handling, at de ikke lenger er villige til å gi regjeringsstyrkene nødvendig støtte.

Mye av misjonen til amerikanerne de siste par årene var nettopp å støtte regjeringsstyrkene. På det meste var over 100 000 amerikanske soldater i Afghanistan. Men denne styrken ble kraftig skåret ned.

Antallet amerikanske soldater i Afghanistan lå i to-tre år på mellom 9000 og 14 000 soldater. Denne styrken ble gradvis redusert fra første halvdel av 2020, etter Trumps fredsavtale med Taliban.

– Da Trump gikk av, var styrken fremdeles på rundt 2500 soldater, med tilhørende kampfly, militært materiell og så videre. Dette kommer i tillegg til andre lands NATO-styrker. Dette var tilstrekkelig – og dette er tilstrekkelig i slike situasjoner – til å gi de lokale styrkene den kampstøtten de trenger for å holde hjulene i gang, og til å holde Afghanistan relativt stabilt, sier han.

De mange kritikerne vil derfor si at USA og NATO burde holdt stand med sine begrensede styrker.

Irak og Syria er to andre eksempler på land der et begrenset antall amerikanske soldater bidrar til å opprettholde et minimum av stabilitet, påpeker professor Jakobsen.

Måtte blitt i minst 100 år

Tilhengere av uttrekningen vil derimot peke på at dette er Afghanistans problem, og det er Afghanistan som må løse det.

Med den andre sidens argumenter kan det virke som om amerikanerne og NATO må forbli i Afghanistan til evig tid.

– På sett og vis bidrar en amerikansk tilstedeværelse til å legge lokk på mer «naturlige» dynamikker i Afghanistan. Ting fungerer sånn noenlunde mens USA er der, og så vil en uttrekning bidra til at lokket fjernes og kjelen bobler over. Men en mer «naturlig» likevekt vil omsider oppstå, sier Jakobsen.

Så da amerikanerne bestemte seg for å bli i Afghanistan, var det rimelig å anta at USA måtte bli der i 100 år, eller kanskje mer, om målene skulle oppfylles.

– Hvis vi da tar i betraktning den strategiske betydningen av Afghanistan, som ikke er voldsom sett med amerikanske eller NATO-øyne, fremstår det som veldig urealistisk at disse landenes opinion vil godta et hundreårsengasjement. De egentlige målene har også etter hvert har blitt veldig uklare. Biden-administrasjonen har da bestemt seg for å fullføre det Trump begynte. Det er forståelig, uheldig og tragisk på samme tid, sier Jakobsen.

Krig er ofte den eneste løsningen

I et overordnet perspektiv har krig funksjonen at den rett og slett bidrar til å kåre vinnere og tapere – og dermed skaper krig en mer holdbar likevekt.

– Mange har lenge hevdet at i Afghanistan, og i Syria, som er et annet godt eksempel, finnes det ingen militær løsning – enhver løsning må være diplomatisk-politisk.

Disse har derfor hatt ganske stor tro på Doha-prosessen, som er forhandlingene mellom USA og Taliban, og deretter utsiktene til forhandlinger mellom den nå avgåtte regjeringen i Kabul og Taliban.

Men Jakobsen har ingen rosenrøde briller.

– Sannheten er så å si alltid motsatt i konfliktområder. Det finnes bare en militær løsning, slår Jakobsen fast. Politiske avtaler kommer som konsekvens av den militære realiteten.

Og den militære realiteten har virkelig vist seg nå, som den gjorde på midten av 1990-tallet, påpeker han.

– Taliban er sterkest, mest effektiv og vinner i et internt afghansk oppgjør. Eksterne intervensjoner kan bare midlertidig bidra til å legge lokk på den egentlige likevekten, hvis man ikke lykkes med å transformere samfunnet i tilstrekkelig grad. Det var aldri helt realistisk i Afghanistan, sier professor Jakobsen.

Neppe særlig endret Taliban

Taliban selv har fremstilt det som om de egentlig vil skape stabilitet i et land der korrupsjon og vanstyre har vært utbredt, også gjennom de siste tiårene.

Lederne deres har blant annet snakket om amnestier og har gitt løfter om friere vilkår for kvinner. Men Jakobsen tror ikke mye på store endringer.

– Få, om noen, forventer et radikalt endret Taliban sammenlignet med perioden 1996 til 2001. Noen snakker til dels om en mer moderert versjon av bevegelsen og styresettet, og det kan godt hende.

For nå skal det snart styres og regjeres. Og når det skal styres og regjeres, må Taliban inngå en del kompromisser for å lykkes, selv om de har vunnet en knusende overlegen militær seier.

Men denne seieren er viktig.

– Kompromissene som Taliban må inngå, er mindre enn hva de fleste hadde trodd på forhånd. Mange snakket om en overgangsregjering og en samlingsregjering. Men det er ingenting som tyder på at Taliban verken vil eller behøver å gå med på det, sier Jakobsen.

Taliban styrer, men samtidig har de i beste fall reell støtte fra rundt halvparten av Afghanistans befolkning, sannsynligvis betydelig mindre.

Normalt vil det derfor lønne seg å inngå en del kompromisser på områder der Afghanistan, og spesielt Kabul og andre store byer, har utviklet seg i en annen retning enn det landet gjorde sist Taliban styrte.

– Noe annet vil øke mulighetene for motstand, inkludert væpnet motstand, mot Taliban. Det er ikke i Talibans interesse. Så en viss, men bare en viss, moderasjon kan vi nok forvente, antar Jakobsen.

Saken er litt den samme når det kommer Talibans forhold til ulike terrororganisasjoner, men også annerledes.

Terrorbaser kan fremdeles oppstå

– Taliban kan ikke, som sist, ta risikoen det er å mer eller mindre offisielt godta at al-Qaida oppretter baser i landet, sier Jakobsen.

Dette skjedde på slutten av 1990-tallet. Amerikanerne reagerte sent, men etter 11. september 2001 ble ikke verden helt den samme.

– USA har langt større fokus nå enn da på dette problemet, og de truer med å returnere dersom 1990-tallet repeteres, sier professor Jakobsen.

Men på den andre siden er Afghanistan et naturlig operasjonsområde for al-Qaida og Den islamske stat (IS-Khorasan).

– Taliban vil i realiteten ikke greie å oppnå full kontroll over hele Afghanistan. Vakuum finnes, og i disse vakuumene kan disse terroristorganisasjonene operere. Denne gangen uten å måtte ta for stort hensyn til USAs militære evner og etterretning. Så dette problemet blir større nå enn det har vært de senere årene, mener Jakobsen.

Taliban trenger ikke Vesten

Taliban vil høyst sannsynlig kontrollere Afghanistan i all overskuelig fremtid. Andre land må derfor forholde seg til det. Men hvordan?

– De vestlige landene vil være svært skeptiske. I utgangspunktet vil en anerkjennelse av Taliban som Afghanistans rettmessige myndigheter avhenge av en markant endringsvilje når det kommer til ideologi og praksis. Dette er det urealistisk å forvente. Så det er også urealistisk med anerkjennelse og normalt samkvem, konstaterer Jakobsen.

Men Taliban er i liten grad er avhengig av dette.

– Pakistan, som er viktigere, ser på Taliban som en nær alliert som bidrar til å gi Pakistan strategisk dybde. Taliban holder arvefienden India fokusert på en annen fiende enn bare Pakistan, sier Jakobsen.

Kina er heller ingen alliert av Taliban. Kinas myndigheter frykter innvirkningen et radikalisert Afghanistan vil ha på Xinjiang-provinsen i Vest-Kina.

– Men Kina er først og fremst interessert i stabilitet i dette nabolandet i sør. Så Beijing vil stille seg meget pragmatisk til et sterkt Taliban ved makten i Kabul.

Det samme venter han at Russland gjør.

– Russland har de samme bekymringene, men også den samme iboende pragmatismen eller «kynismen» som Kina.

Iran er også nokså pragmatisk i denne situasjonen, selv om de i tillegg bekymrer seg for shia-muslimene i Afghanistan.

– Uansett: Pakistan, Kina, Russland og Iran er, ikke minst geografisk og økonomisk, av langt større betydning for Taliban enn det USA, eller Norge, er. Dette er også en lærdom vi tar med oss fra perioden 1996 til 2001, slår professor Jakobsen fast.

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  Slik kan du redusere strømregningen

• 

  1.000 dager med krig i Ukraina – hva nå?

• 

  – Kvinner som har mistet et barn, fortsetter å få reklame og påminnelser om barnet som skulle vært der

• 

  Frivillige bør ikke bli venn med pasienten: – Kan havne i en følelses­messig skvis

• 

  Masterstudent fant klimatall som forskerne trenger

• 

  Neppe flere kriser enn før – men flere kriseoppslag

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER