Når revolusjonen mislykkes

Gaddafi ser ut til å vinne i Libya, og revolusjonen er i ferd med å knuses. Hva nå for den libyske befolkningen – og for verdenssamfunnet som fordømte landets leder?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Muammar Gaddafi, avbildet i 2009. (Foto: US Navy/Wikimedia Creative Commons)

Stadig flere meldinger kommer om at de libyske opprørerne er i ferd med å tape for Gaddafis overlegne militære styrker.

For en måned siden var dét et utenkelig utfall – mange trodde at ballen kom til å rulle over generalen, på samme måte som med Egypts Mubarak og Tunisias Ben Ali.

Men advarslene om at Gaddafi kunne være en vanskeligere nøtt å knekke enn Mubarak har kommet helt fra starten.

Målfrid Braut-Hegghammer, førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier, uttalte i Urix på NRK for nøyaktig en måned siden, 16. februar, at “Gaddafi har overlevd verre ting før”.

– For to uker siden syntes vel jeg også at opprøret så mye mer alvorlig ut for Gaddafi, men nå ser det dessverre ut til at han vil kunne slå tilbake opprørsbevegelsen, sier hun til forskning.no.

– Mange har nok latt seg rive med av bølgen som begynte i Tunisia. Dessuten er det ikke så mange som kjenner Libya godt, fordi det er et veldig vanskelig land å arbeide i.

– Vi har kanskje ikke tatt innover oss hvor forskjellig Libya faktisk er fra de andre landene i regionen, sier hun.

Gaddafi er svakere enn opposisjonen er sterk

– Gaddafis 40-årige politiske prosjekt, og samfunnsgeografien, gjør Libya helt eksepsjonelt, forteller Braut-Hegghammer.

– For det første er Libya et stort land med en liten og spredt befolkning. Dermed blir det vanskeligere å samle og organisere opposisjonen enn det var for eksempel i en storby som Kairo.

Libya er Afrikas fjerde største land – omtrent fire og en halv ganger større enn Norge – men har bare 5,7 millioner innbyggere.

– Men det som kanskje er enda viktigere er at Gaddafi har vært veldig effektiv i å holde både sivilsamfunnet og staten svake. Hans politiske prosjekt har gått ut på å holde statsapparatet på et minimum, for å unngå utfordrere, og sivilsamfunnet er nesten ikke-eksisterende, forteller hun.

– Befolkningen har manglet verktøy for å organisere motstand mot regimet, og har heller ikke geografisk sett hatt mulighet til å gjøre det.

Braut-Hegghammer mener disse to faktorene kan ha noe av skylden for at vi har oppfattet motstanden som sterkere enn den faktisk er:

– Det at opposisjonen for eksempel lyktes med å ta flere byer såpass kjapt, skyldes kanskje heller det svake statsapparatet til Gaddafi, enn opposisjonens egne evner og styrke.

– Det var lett å gå inn i disse byene fordi de ikke hadde noe organisert motstand – ikke på grunn av dyktighet og effektivitet fra motstandernes side.

Opprørere utenfor den libyske byen Brega, mars 2011 (Foto: VOA - Phil Ittner/Wikimedia Creative Commons)

Kan forvente kraftige reaksjoner

Byen Benghazi, som er sentrum for opposisjonen, opplevde et opprør også på 1990-tallet, da islamister forsøkte å starte en kamp for å kaste regimet. Den gangen ble opprørerne slått ned, og reaksjonene fra regimet i etterkant var kraftige.

– Jeg var i Benghazi i 2005, og det var en veldig trist by å være i, forteller Braut-Hegghammer.

– Hele byen er blitt kollektivt straffet for det opprøret, så den økonomiske utviklingen har vært svært liten. Byen var trist og slitt sammenlignet med hovedstaden Tripoli.

En slik taktikk er sannsynlig også i etterkant av dette opprøret, tror Braut-Hegghammer. Men hun utelukker heller ikke mer direkte sanksjoner mot innbyggerne:

Målfrid Braut-Hegghammer (Foto: IFS)

– Du kan jo se hvordan det gikk etter opprøret mot Saddam Hussein i Irak i 1991. Det hadde bred støtte i befolkningen, og var svært krevende for regimet å slå ned på. Derfor gikk også regimets soldater veldig brutalt inn for å kvele det.

Opprøret startet i det shia-dominerte området sør i Irak, men spredte seg også nordover til de kurdiske områdene, i kjølvannet av den første Gulfkrigen.

Husseins tilhengere og Republikanergarden gikk hardt inn, og i løpet av en måned ble flere tusen mennesker drept, og om lag to millioner ble drevet på flukt.

– Det er ingen grunn til å tro at Gaddafi vil være mer vennlig innstilt enn det Hussein var, sier Braut-Hegghammer.

Styrkeforholdene avgjør

Øyvind Østerud, instituttleder for institutt for statsvitenskap ved UiO, forteller at revolusjoner har mislykkes flere ganger opp gjennom historien.

– For eksempel var det forsøk på revolusjon i Tyskland etter 1. verdenskrig, men den mislykkes. Ofte har opposisjonen for svak maktposisjon, eller den har vært såpass splittet at makthaverne får en enkel jobb i å slå den ned, sier han.

Østerud peker på at et regime, når det virkelig har noe å tape, vil bite seg fast med nebb og klør.

– Hvis du ser på for eksempel Sovjetunionen, så ser du at store deler av den sentrale makteliten i unionen også havnet i maktposisjon etter unionens fall, som en del av den nye og styrtrike kapitalistklassen.

– Det betyr jo at de ikke hadde så fryktelig mye å tape på at Sovetunionen falt. Men om makthaverne ikke har en slik mulighet, vil de bite seg fast – og da er det rett og slett styrkeforholdet som avgjør. Det ser ut til å være tilfellet i Libya, sier han.

Bordet fanger

Mange vestlige kommentatorer og politikere har den siste tiden sett på Gaddafis fall mer som et spørsmål om tid enn som ett av flere mulig utfall.

Øyvind Østerud (Foto: Trond Isaksen)"

Noen har også eksplisitt valgt side: Frankrike har anerkjent opposisjonen som den legitime representanten for det libyske folk, og både Storbriannia og USA har gått langt i å antyde at Gaddafi ikke er en legitim leder.

Hvordan skal de på nytt kunne forholde seg til Gaddafi, etter en slik fordømming?

– De landene sitter med et problem, for bordet fanger, i det minste for en stund, i internasjonal politikk. De må ro seg ut av den situasjonen på en eller annen måte, men akkurat hvordan er vanskelig å si noe om ennå, sier Østerud.

Fafo-forsker Kjetil Selvik tror mange vil stå overfor noen vanskelige valg i tiden fremover:

– Noen land har vært mer involverte i Libya enn andre, for eksempel Italia og Russland, som nylig inngikk i en stor felles avtale om å utvinne olje. De vil kunne få problemer med å gjennomføre prosjektet, sier han.

– Statoil vil få en mildt sagt vanskelig beslutning å ta, dersom det blir aktuelt å fortsette å utvinne olje i Libya under Gaddafi, tror Selvik.

Oljen blir solgt – uansett

– Libya vil ha en enormt lav legitimitet i internasjonale forhold, kanskje enda lavere enn da landet var en isolert pariastat for 20 år siden, tror Øyvind Østerud.

Libya var på vei inn i det gode selskap etter årtusenskiftet, spesielt etter 11. september, da amerikanerne begynte å se fordelen av å ha en sekulær alliert i Nord-Afrika.

Den broen er nå brent.

– Det kommer til å være en veldig sterk motvilje mot regimet fremover, de aller fleste vil kvie seg for å inngå avtaler med landet. Men Libya sitter på store oljeressurser, og det er nå en gang slik med oljen at noen kommer til å kjøpe den, uansett hvem som er selgeren, sier Østerud.

– Å nekte å ta imot oljen vil dessuten kanskje ramme sivilbefolkningen hardere enn det rammer regimet. Gaddafi og hans nærmeste har jo ressurser å ta av, så de tåler en boikott bedre enn arbeiderne i oljeindustrien.

Silvio Berlusconi og Muammar Gaddafi (Foto: daveeza/Flickr Creative Commons)

Flyktningstrøm som straff?

Én ting er hvilke sanksjoner verden kan sette inn for å straffe Gaddafis regime – en helt annen ting er hvordan Gaddafi vil forholde seg til Europa i tiden fremover, der flere land aktivt støttet motstanderne hans.

– Her tror jeg Europa vil få en stor utfordring. Gaddafi har blant annet signalisert at Vesten kan se langt etter nye oljekontrakter, han vil heller rette seg mot Kina og andre land, sier Målfrid Braut-Hegghammer.

– Men Libya har også en viktig geostrategisk posisjon, i at landet ligger veldig nært Europa. Gaddafi kan tenkes å åpne grensene sine fullstendig, slik at immigranter fra Afrika fritt kan reise gjennom landet på vei til Europa.

– Det er et straffetiltak han tidligere har brukt når han har vært misfornøyd med Italia, og han kan tenkes å bruke det igjen. Det vil nok være svært ukomfortabelt for en del europeiske land, tror hun.

Problemer den dagen han forsvinner

Ennå er ikke Libyas skjebne avgjort, men Østerud og Braut-Hegghammer er enige i at Gaddafi ser ut til å trekke det lengste strået for denne gang.

Men selv en diktator kan ikke leve evig.

– Denne situasjonen viser jo at både Libya og omverdenen har vanskelig for å se for seg et Libya etter Gaddafi. Men selv om han overlever dette, er han en gammel mann og opprøret har svekket ham betraktelig.

– Vi ser nå tydelig hvor store utfordringer Libya står overfor etter Gaddafi – enten han kastes eller avgår av andre grunner, avslutter Braut-Hegghammer.

–—

Forsidebilde: شبكة برق - B.R.Q/Flickr Creative Commons

Powered by Labrador CMS