Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Tsjad - Afrikas døde hjerte
Tsjad er et ørkenland uten kyst og med hele 1600 kilometer til nærmeste havn, derfor har landet fått tilnavnet ”Afrikas døde hjerte”.
Selv om Tsjad sjelden dominerer avisoverskriftene, er landet strategisk viktig for blant annet stormakter som USA på grunn av olje og al-qaida.
I dag står Tsjad sammen med Ekvatorial Guinea for 17 prosent av USAs oljeimport.
De amerikanske oljeselskapene Exxon Mobil og Chevron er tungt inne i landets oljevirksomhet.
– Tsjad er også viktig i den amerikanske kampen mot terror. Man frykter at al-qaida holder til i fjellene mellom Tsjad og Libya, sier Ketil Fred Hansen, forsker ved Høgskolen i Oslo.
– USA er mest opptatt av å sikre stabilitet i landet og ikke så opptatt av demokratisk styresett, sier han.
Treningsleir for Frankrike
Mens det handler om terror og oljeinteresser for USA, bruker Frankrike Tsjad som en treningsleir for styrkene de sender til Afghanistan.
Frankrike har også en militærbase med stående styrker i Tsjad, i tillegg er det en forsvarspakt mellom de to landene hvor Frankrike skal støtte den sittende presidenten mot interne eller eksterne opprør.
Blant verdens fattigste
Tsjad er et verdens fattigste land, og har vært preget av borgekrig og uro siden frigjøringen fra Frankrike i 1960. Men på grunn av oljefunn i 2002 har landet de siste årene vært en av verdens raskest voksende økonomier.
Folk flest, derimot, har ikke blitt rikere etter oljefunnet.
Staten i Tsjad har lenge gitt blaffen i sine egne innbyggeres basale behov. Neglisjeringen og forskjellene har bare økt med økte oljeinntekter, ifølge Hansen. På bunn
I 2007 hadde Tsjad 1,3 milliarder dollar i oljeinntekter, men til tross for de enorme oljeinntektene havner landet på bunn på de fleste elendighetsindikatorer.
– Landet skårer ekstremt lavt på indikatorer som levealder, alfabetisering og tilgang på lege. Landet har gått fra en dårlig 165. plass på FNs Human Development Index i år 2000, før landet begynte å eksportere olje, til en elendig 175. plass i 2009, sier Hansen.
Landet havner også lavest på indekser over politiske rettigheter og sivile friheter, ifølge Freedom House, og det er ifølge amerikansk UD verre å investere i Tsjad enn i Somalia.
Slik sett er Tsjad de dystre statistikkers lesning.
Det kan gå mot full krig i Libya, og Muammar al-Gaddafi truer nå med blodbad.
I nabolandet Tsjad har Gaddafis venn og allierte, president Idriss Déby, store soldatstyrker tilgjengelig, og leiesoldater fra Tsjad er allerede observert i Libya.
De siste fire årene har Déby tredoblet antall soldater, og har i dag 80 000 mann under våpen. I tillegg har han brukt sin nye oljeformue til å kjøpe store mengder våpen.
– Déby har alle muligheter til å hjelpe Gaddafi hvis han ønsker det, sier Ketil Fred Hansen, førsteamanuensis i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo.
Ketil Fred Hansen er en av Norges fremste eksperter på Tsjad og fransktalende Afrika, og har nylig publisert to forskningsrapporter om Tsjad, skrevet på oppdrag for Norsk Ressurssenter for Fredsbygging (NOREF).
Nært forhold
Forholdet mellom oberst Gaddafi og president Idriss Déby i Tsjad går flere år tilbake. Déby kan faktisk takke Gaddafi for at han fortsatt sitter med makten.
– Gaddafi støttet Déby under kuppforsøket mot ham i 2008, og nå er det payback-time for Déby, sier Hansen.
– Déby fikk støtte da han hadde problemer, og nå kan det se ut som han betaler tilbake i form av leiesoldater når Gaddafi har problemer med opprørere.
– Déby vil aldri innrømme at han har sendt soldater til Libya, men det er sannsynlig, sier Hansen.
Afrikanske venner
I de første årene ved makten i Libya var Gaddafi opptatt av en ny ære for arabisk og islamsk enhet, men på slutten av 1980-tallet vendte diktatoren blikket mot sine afrikanske naboer.
Han tok blant annet til orde for en afrikansk variant av De forente stater uten de gamle koloniale grensene, og han bygget vennskap med flere afrikanske ledere.
Militærkupp
En av dem var president Déby i Tsjad, som tok makten ved et militærkupp i 1990, men som etter hvert har gjennomført flere politiske valg.
– Valgene har gått for å være frie og rettferdige nok for det internasjonale samfunnet, mens få, om noen, i Tsjad vil si valgene var i nærheten av demokratiske, sier Hansen.
Har investert i Tsjad
Annonse
Gaddafi har ikke bare støttet Déby militært, men også vært fredsmekler mellom Déby og opprørere og mellom Tsjad og Sudan.
Den libyske diktatoren har også støttet Déby med store økonomiske investeringer i Tsjad.
Han er den største investoren i det nasjonal TV-selskapet, han har kjøpt alle Shell-stasjonene i landet og har investert tungt i oljeproduksjon og hotelldrift.
Støtte fra rebeller
Gaddafi kan også rekruttere leiesoldater fra opprørsgruppene i den nordlige delen av Tsjad.
Dette er grupper på alt fra 20 til 200 mann som har forsøkt å styrte president Déby flere ganger, men som nå mangler finansiell støtte.
Pengestrømmen fra Sudan har tørket inn på grunn av våpenhvilen mellom Tsjad og Sudan.
Opptatt av penger
Ketil Fred Hansen, førsteamanuensis i utviklingsstuider ved Høgskolen i Oslo.
– Dette er rebeller uten et spesielt politisk program, men ungdommer i drift, som ikke helt vet hva de skal gjøre etter at pengestøtten fra Sudan tok slutt, og kan lett rekrutteres av Gaddafi til oppdrag i Libya, ifølge Hansen.
Hansen mener at det godt mulig at både den sittende president Déby og hans motstandere kan bli engasjert i konflikten i Libya.
Déby skylder Gaddafi en tjeneste mens rebellene trenger penger.
Attraktive for Gadafi
Annonse
Leiesoldater fra afrikanske naboland er attraktive for Gaddafi og hans vaklende regime.
Ifølge internasjonale nyhetsbyråer har nemlig leidesoldater fra land som Tsjad, Niger og Etiopia – i motsetning til libyske soldater – ingen skrupler med å skyte mot de libyske demonstrantene.
Slik kan det store, men ofte glemte landet i hjertet av Afrika, komme til å spille en avgjørende rolle i de blodige kampene om Libya.
Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Oslo - Les mer
