London School of Economics er i hardt vær på grunn av bånd til Gaddafis Libya, men må ikke fristes til å isolere seg fra vanskelige etiske spørsmål, mener norsk etikkekspert.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Saif al-Islam Gaddafi (Foto: شبكة برق at B.R.Q./Flickr Creative Commons)
Koblingene London School of Economics (LSE) har hatt til det libyske regimet reiser viktige og vanskelige spørsmål for utdannings- og forskningsinstitusjoner – særlig de som er finansiert av private penger.
Direktøren ved LSE, Howard Davies, måtte i forrige uke gå etter at universitetet hadde mottatt donasjoner fra Saif al-Islam Gaddafis veldedige fond. al-Islam er Muammar Gaddafis sønn.
Davies var også i en periode personlig finansiell rådgiver til regimet. Alle knytningene mellom universitetet og regimet skal granskes av en uavhengig komité.
– Det er ikke vanskelig å se at LSE kan anklages for å ha handlet kritikkverdig i denne situasjonen, men det kan ikke være sånn at man aldri skal ta i noe som kan tenkes å kunne ha tilknytninger til regimer eller grupper vi ikke liker, mener Hilde Nagell.
Hun er postdoc ved Etikkprogrammet ved UiO og tidligere leder for den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).
Kan ikke lukkes hermetisk
– Det trenger ikke være problematisk i seg selv at man har kontakt med land som Libya eller utdanner personer med den slags holdninger som Said Gaddafi er et eksempel på, sier Nagell.
– Tvert imot: Det kan i hvert fall være negativt hvis LSE og andre blir hermetisk lukket for alle som kan komme til å gjøre noe man ikke liker. Hva slags læring og utvikling kan det da være?
LSE sa blant annet ja til å utdanne det som omtales som Libyas ”fremtidige ledere”, om lag 600 personer fra forskjellige deler av det libyske samfunnet. Programmet er nå avbrutt.
– Jeg kjenner ikke til dette spesifikke programmet, men se for deg at dette er personer med potensial for å utvikle seg i mer reformvennlig retning. Hvordan skal man kunne støtte opp om slike krefter, dersom institusjonene sier nei til at de skal kunne lære mer og kunne utvikle seg? undrer hun.
Opprørere utenfor den libyske byen Brega, mars 2011 (Foto: VOA - Phil Ittner/Wikimedia Creative Commons)
Feil å bare tenke rene hender
– Det er veldig lett å automatisk tenke at kontakt i seg selv er problematisk, og at man derfor ikke skal ha noen som helst kontakt med slike grupper og regimer, forklarer Nagell.
– En slik ”rene hender”-tilnæring til etikk, der man aldri skal kunne samarbeide med noen man synes har problematiske verdier, er ikke nødvendigvis en god strategi for å få til god endring.
Nagell har selv arbeidet med rettferdige investeringer, og nevner Statens pensjonsfond utland (SPU), det som tidligere het Oljefondet, som et godt eksempel på et slikt dilemma:
– Det kommer veldig ofte krav om pensjonsfondet skal trekke seg ut av selskaper som har etiske problemer. Men takk og lov så finnes det et regelverk som gjør det mulig for fondet å engasjere seg på andre måter enn bare å trekke seg ut, sier hun.
Annonse
– Ofte kan det gi mye bedre resultater at man er inne i et selskap, jobber med politikken deres og får det til å endre den på et område.
Signaleffekten teller
London School of Economics (Foto: Jan Adriaenssens/Wikimedia Creative Commons)
Nagell understreker allikevel at LSE her må ha et ryddig forhold til hvordan de ønsker å fremstå.
– Det stilles andre typer krav til slike undervisningsinstitusjoner som LSE. Det handler om signaleffekten. Det gir et galt signal å ha tilknytning til eller finansiering fra en diktator.
– Gaddafi anklages nå for enda alvorligere ting, for folkemord, men det var jo heller ikke noe særlig tvil om hva Gaddafi stod for da disse avtalene ble inngått, sier hun.
Kwame Anthony Appiah, en britisk-ghanesisk-amerikansk filosof ved Princeton University, har skrevet om signaleffekten av investeringer, blant annet i forbindelse med apartheidregimet i Sør-Afrika. Han har pekt på at handlingen i seg selv ikke trenger å være det sentrale problemet.
– Det er ikke nødvendigvis slik at disse selskapene som investerte i Sør-Afrika gjorde ting verre eller var medansvarlige for apartheid. Men Appiah forklarer at det sendte feil signal til verden om hvem disse firmaene var og ville være, forteller Nagell.
– Det ville gå imot de grunnleggende verdiene LSE står for dersom institusjonen kan kobles til personer som driver med brudd på menneskerettigheter.
Ikke alene om dårlige forbindelser
I etterkant av avsløringene har flere reagert på at LSE nå fordømmes for noe mange institusjoner har gjort seg skyldig i.
Matthew Partridge, en doktorgradsstudent ved LSE, trekker i en kommentar i The Guardian frem flere eksempler på slik praksis også ved andre institusjoner.
Annonse
bin Laden-familien donerte penger til både Harvard og Tufts University i USA på 90-tallet, og Saudi-Arabias regjering har systematisk donert penger til de stedene der Midtøsten-instituttene er mest kritiske til vestlig utenrikspolitikk, skriver han.
Said Business School ved Oxford University er et annet institutt som har kommet i fokus. Skolen ble grunnlagt ved hjelp av donasjoner fra den syriskfødte forretningsmannen Wafic Said, som har spilt en viktig rolle i flere våpenavtaler mellom Storbritannia og regimer i Midt-Østen, skriver BBC.
Vladimir Putin og Muammar Gaddafi, avbildet sammen i 2008 (Foto: Kremls pressekontor/Wikimedia Creative Commons)
EU tjente milliarder på våpenhandel
– I den tiden da avtalene mellom LSE og Libya ble inngått, var det veldig mange som samarbeidet med regimet, sier Hilde Nagell.
Los Angeles Times skrev i 2005 om hvordan Gaddafi ble tatt inn i varmen av Bush-administrasjonen etter terrorangrepene i 2001, i et forsøk på å sikre seg en alliert i kampen mot al Qaida. USA var heller ikke alene i sin kontakt med regimet. The Guardian publiserte nylig en liste over verdien av EUs våpeneksport til landet.
– Det er klart reaksjonene som nå kommer har blitt veldig kraftige fordi situasjonen i landet har eskalert, men fakta må også vurderes i lys av de forutsetninger som var da avtalen ble inngått, påpeker Nagell.
”Et nordafrikansk Norge”
En av de som har blitt implisert i skandalen er Anthony Giddens, professor ved LSE, en av verdens fremste sosiologer og en viktig inspirator for britiske ”New Labour”. I en kommentar fra 2007 skrev han:
”Min ideelle fremtid for Libya om en to eller tre tiårs tid hadde vært et nordafrikansk svar på Norge: velstående, egalitært og fremadrettet. Ikke lett å oppnå, men heller ikke umulig. ”
Anthony Giddens (Foto: Szusi/Wikimedia Creative Commons)
Annonse
Etter at LSE-skandalen sprakk i mediene, har Giddens innsett at han tok feil, men mener forsøket allikevel var verdt det:
– Gaddafi hadde på den tiden avbrutt sitt atomprogram, og hans uttalte intensjoner var å nærme seg Vesten og åpne opp landet. Det var en mulighet som selvsagt måtte utforskes, og i det minste i en periode virket det som at det ga viktige reformer, sa han i en uttalelse til britisk media i forrige uke.
– Gaddafis handlinger i dag er fullstendig avskyelige, og jeg fordømmer dem fullt og helt.
Grunnleggende finansproblem
Britiske og amerikanske universiteter sliter med finansieringen, og det kan være vanskelig å skulle si nei til donasjoner dersom alternativet er nedlegging av programmer eller forskningsprosjekter.
– Disse institusjonene er i en situasjon der slike finansieringskilder virkelig er sårt tiltrengte. Da vil Gaddafi og andre kunne fremstå som veldig gode inntektskilder, uten at jeg dermed vil forsvare avtalene, sier Nagell.
Resten av midlene hentes inn ved hjelp av skolepengene til studenter fra utlandet, og donasjoner.
– Det er et grunnleggende problem at slike skoler, som er så viktige for virkelig fremragende forskning, skal være så avhengige av ekstern finansiering, enten det er fra diktatorer eller ikke. Jeg håper denne saken kan sette et enda større fokus på dét, sier Nagell.
