Vilkårlig undertrykking er mindre effektivt dersom målet er å holde seg ved makten.

- Regimer hvor befolkningen undertrykkes vilkårlig, i den forstand at hvem som helst kan bli forfulgt, kastet i fengsel og drept, har kortere levetid enn regimer som i hovedsak undertrykker opinionsledere og ledende opposisjonelle, sier stipendiat Håvard Mokleiv Nygård ved Universitetet i Oslo.

Ved hjelp av statistiske analyser har i sin doktorgradsavhandling forsøkt å finne svar på hvorfor noen undertrykkende regimer bryter sammen mens andre kan overleve år etter år.

- Den arabiske våren kom ikke overraskende. Med alt det vi vet om ikke-demokratiske regimer, var det mye som tilsa at regimene i disse landene ikke ville overleve, sier Håvard Mokleiv Nygård, stipendiat ved ISV.

Sikkerhetspoliti gir stabilitet

En diktator bør altså investere i et godt og effektiv, sikkerhetspoliti, ifølge Nygård.

Utfordringen er at dette er dyrt og komplisert. Selektiv undertrykking henger derfor ofte sammen med dårlig økonomi.

- Men i regimer hvor det aktivt jobbes med å identifisere opposisjonelle før de blir en trussel, ser man en mye større stabilitet. Disse regimene kan holde seg ved makten i år etter år, sier Nygård.

Jordan og Kina er et eksempler på dette.

- I begge disse landene har man et ekstremt aktivt etterretningsapparat som nøytraliserer alle motstandere før de rekker å organisere seg.

Dermed blir det også vanskeligere å felle regimet, forklarer Nygård.

- For å felle et regime må det være noen som går først, noen som er villig til å ta en ekstra risiko. Hvis alle som potensielt kunne gått i spissen og organisert en motstandsbevegelse blir fengslet eller drept, sitter regimet trygt, sier han.

Festivaltoalettenes makt

Nygård illustrerer behovet for en organisert motstandsbevegelse med et eksempel fra Egypt:

- En viktig grunn til at demonstrasjonene på Tahrir-plassen ble så omfattende, var matboder og festivaltoaletter. Enkelte opposisjonelle hadde organisert seg og sørget for at dette ble utplassert.

- Dermed kunne folk bli værende i flere dager i stedet for å gå hjem etter noen timer, noe som igjen gjorde at demonstrasjonene ble mye større i omfang.

Det var også organiserte grupper som sendte ut Twitter-meldinger med hvor demonstrasjonene skulle være.

- Skal en motstandsbevegelse bli sterk nok til at man klarer å velte et regime, er man helt avhengig av at noen organiserer det hele og sørger for å spre informasjon. For et autoritært regime er det derfor viktig å slå raskt ned på ledere av motstandsbevegelser, sier Nygård.

Irans regime skjønte for eksempel raskt at Twitter var et farlig verktøy.

- Men i stedet for å stenge ned Twitter, som man har gjort mange andre steder og som ikke alltid har vært effektivt, valgte det iranske regimet og sende ut feilinformasjon. For eksempel kunne de sende ut falske opplysninger om hvor en demonstrasjon skulle finne sted.

Slik undergravde de opposisjonen.

- Ved å skape forvirring og usikkerhet om hvem som egentlig sender ut meldinger og hva som egentlig er sant, ødelegger regimet opposisjonens mobiliseringspolitikk, sier Nygård.

Semi-demokratier er mest ustabile

Nygård har sortert verdens styresett i tre kategorier: demokratier, autoritære regimer og semi-demokratier. Semi-demokratiene er de regimene som befinner seg et sted mellom demokrati og et autoritært styresett.

I verden i dag er det rundt halvparten demokratiske regimer, én fjerdedel autoritære og én fjerdedel semi-demokratiske regimer, ifølge Nygård.

Semi-demokratiene er, ifølge forskeren, gjennomgående mer ustabile enn både demokratier og autoritære styresett.

- De har kortere levetid og er mer utsatt for borgerkrig, sier Nygård.

Tunisia, Egypt og Algerie er alle land som kan betegnes som semi-demokratier, forklarer Nygård.

- Men den kunnskapen kan man si at den arabiske vår ikke var overraskende, en kunne vente at regimene ville bryte sammen. Derimot var det vanskelig å forutsi når det ville skje, sier Nygård.

Det virkelige vendepunktet for regimene i den arabiske vår-landene kom da militæret ikke lenger støttet opp om regimet, mener han.

- Vi ser generelt at hvilken rolle militæret tar, er svært viktig for utfallet av et opprør. Da militæret valgte å ikke gripe inn mot opprørerne i Tunisia, var Ben Alis dager talte.

- I Libya var militæret splittet, noe som gjorde at Gadaffi ikke kunne stole på dets støtte. Og hovedgrunnen til at Mubarak i Egypt falt, var ikke at folket gjorde opprør, men at han mistet militærets støtte, sier Nygård.

I Syria, derimot, har militæret vært lojale mot regimet hele veien.

- Slik jeg ser det, kan det se ut til at Assad ender opp med å vinne krigen, sier Nygård.

Medlemskap i FN reduserer sjansen for liberaliseringer

Noe av grunnen til at semi-demokratier er mer ustabile enn autoritære regimer, tror Nygård skyldes at dersom et regime først har åpnet opp litt, vil folket gjerne ha mer.

- Det var blant annet dette vi så i Sovjetunionen på 1980-tallet, sier Nygård.

Der ga statslederne etter for noen krav om liberaliseringer – og dermed var det gjort.

- For en diktator er det en dårlig strategi å gi etter for krav om liberaliseringer. Da vil ballen fort begynne å rulle – og diktatoren kan raskt miste kontroll over eget regime.

- Det vet også mange diktatorer og derfor er det mange som ikke velgere å gjøre liberaliseringer i det hele tatt – av frykt for å miste makten, sier Nygård.

Av Nygårds analyser fremkommer det dessuten at sjansen for at det gjøres liberaliseringer reduseres dersom et autoritært regime er medlem av en internasjonal organisasjon, slik som FN, IMF eller Verdensbanken.

- Diktatorene i disse landene risikerer ikke bare folkelig opprør og krav om ytterligere liberaliseringer dersom de åpner noe opp – de risikerer også sanksjoner fra den aktuelle internasjonale organisasjonen om de prøver å slå ned på opprøret. Det kan føre til at de ikke våger å gi noen liberaliseringer overhodet, sier han.

Referanse:

Håvard Mokleiv Nygård: Five Essays on the Political Economy of Regime Survival, doktorgradsavhandling ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet I Oslo, 2014.