I en studie som startet i 2010 gjennomgår 30 pasienter som er operert for lungekreft et omfattende treningsprogram.

Doktorgradsstipendiat Elisabeth Edvardsen på Norges idrettshøgskole tester deres fysiske form før de opereres, seks uker etter operasjon og så igjen etter seks måneder.

Resultatene skal sammenlignes med 30 pasienter i en kontrollgruppe som ikke trener.

– Pasientene tåler treningen veldig godt. Det var vi jo litt spente på, for det er en smertefull og omfattende operasjon de har vært gjennom. De har jo fjernet deler av et livsviktig organ som medfører redusert evne til å puste.

– I tillegg ser vi at pasientene etter hvert blir veldig motiverte! Vi har fram til nå hatt godt oppmøte og få som avbryter treningsopplegget, forteller hun.

De endelige resultatene foreligger ikke riktig ennå, men dersom studien viser at treningsopplegget øker pasientens maksimale oksygenopptak etter lungekreftoperasjon, kan det føre til at flere enn i dag får innvilget operasjon.

Edvardsen holder foreløpig kortene tett til brystet, men gleder seg til å analysere resultatene når studien avsluttes på nyåret.

Blomstrer med trening

Treningen har bestått av høyintensiv kondisjonstrening og tung styrketrening med utgangspunkt i generelle treningsprinsipper. Pasientene har gjerne bare en lunge igjen og har ikke trent før.

Men tett oppfølging med egen personlige trener har ført til at oppmøtet har vært godt hele veien.

– Disse menneskene blomstrer virkelig utover i treningsopplegget! Vi ser at opplegget fører til at de blir tryggere på seg selv og derfor tør ta mer i, sier Edvardsen som skal levere sin doktorgradsavhandling i september 2013.

Både forebygging og restitusjon

Professor Truls Raastad ved Seksjon for fysisk prestasjonsevne opplever at synet på trening og kreft har endret seg.

– Vi vet fra før at regelmessig fysisk aktivitet kan ha god forebyggende effekt på kreft. Men nå ser vi stadig flere studier som viser at trening også gir god effekt i rehabiliteringen etter kreftbehandling.

– Jeg ser helt klart en endring i holdningene over hele linja, spesielt i kreftmiljøene, sier han.

Dette bekreftes av professor emeritus og kreftforsker Sophie D. Fosså ved Oslo universitetssykehus Radiumhospitalet.

– Vi har opplevd økende oppmerksomhet rundt trening etter kreftbehandling. Problemet er imidlertid at det fortsatt er usikkert hvem som trenger treningsintervensjoner, og hvem som ikke gjør det.

– Men studier i utlandet har vist at livsstilintervensjoner hos eldre pasienter har gitt effekt i opptil 12 år, forteller hun.

Bedre livskvalitet etter prostatakreft

Doktorgradsstipendiat Tormod S. Nilsen jobber med en annen type trening og en annen type kreft enn Elisabeth Edvardsen, nemlig prostatakreft.

Denne krefttypen er den hyppigste som rammer menn, og den inntreffer gjerne i alderen 50 til 70 år. Overlevelsen er mye høyere enn for lungekreftpasienter, men bivirkningene av behandlingen kan føre til store plager.

– Fordi testosteron har en stimulerende effekt på kreftceller, altså at hormonet virker vekstfremmende, gjennomgår omtrent halvparten av alle menn som får prostatakreft en kjemisk kastrering, såkalt androgen deprivasjonsbehandling, ADT.

– Når kroppen ikke lenger produserer testosteron, svekkes imidlertid oppbyggingen av muskelcellene, og pasientene får redusert muskelmasse. Dette kan føre til funksjonsnedsettelser og dermed dårligere livskvalitet, forteller Nilsen.

Forskere i Canada og Australia har vist at styrketrening gir positiv effekt for pasienter som har gjennomgått ADT. Nå jobber Nilsen og andre forskere ved NIH med å dokumentere hvilken effekt tung styrketrening har på muskelcellene.

Kan utsette sykehjemmet

60 menn som har gjennomgått ADT deltar i studien. 30 gjennomfører trening, og de andre 30 utgjør en kontrollgruppe. Testpersonene som har gjennomført trening har trent 60–90 minutters økter på NIH tre ganger i uka.

– Vi har trent dem med like tunge vekter som vi ville brukt på personer som ikke har vært syke. Etter trening er de selvfølgelig slitne, men veldig fornøyde, forteller stipendiaten.

Forskerne måler fysisk form og livskvalitet gjennom forskjellige tester og tar også ut muskelvev fra lårmuskelen for å se effekten på cellenivå. 

På den måten kan forskerne måle hvordan muskelceller reagerer på styrketrening uten tilførsel av testosteron. Resultatene så langt er lovende.

– Et av målene våre er å gi bedre livskvaliteten. I og med at pasientene får økt funksjonsevne, vil også livskvaliteten stige. Forhåpentlig kan det føre til at pasientene får behov for assistanse på et senere tidspunkt i livet, enn hvis de ikke hadde gjennomført treningen.

– Kanskje kan man utsette sykehjemmet noen år? I så fall vil dette gi stor økonomisk og samfunnsmessig gevinst, forteller Nilsen.